Blond og fager som en herværende Baywatch-nymfe. Samtid en sylskarp observatør og intellektuell som med sine to bestselgende debattbøker ”Alarm!” og ”Respekt!” har skapt en åpen råk i et ellers tilfrosset norsk debattlandskap. (Foto: Paul Bernhard)
Er det rart det blir bråk og ståk når Hanne Nabintu Herland entrer foredragssalene og TV-studioene med høye hæler og gestikulerende med armer, øyne og lepper. Og på dannet vokst-opp-i-utlandet-riksmål fnyser ut sine anklager mot alt som finnes av politisk korrekthet i folkerepublikken Norge.
Medievenstre kan ikke helt gjemme henne bort. Til det er hun blitt for kjent, for folkekjær og hyperaktiv som hun er på sosiale medier.
Det snakkes og diskutere om den fargerike kvinnen som av og til kan være vanskelig å plasserer på en tradisjonell høyre/venstre-skala.
Hun, som regner seg som kristen, priser seksuallivets gleder og spenningen mellom mann og kvinne så ettertrykkelig at bedehuskristne setter kaffen i halsen og tradisjonelle sosialistiske feminister raser i vrede.
Hun anklages for å snakke for pent om gamle autoritær arabiske diktatorer som Hosni Mubarak og Muammar al-Gaddafi. Men kontrer med å hevde at de nye makthaverne er så mye verre. Virkeligheten er ikke alltid svart hvitt, mener hun.
Hun hudfletter dagens norske snillisme fra den politiske venstresiden ved å slynge ut at ”det er rasisme og synes synd på mørkhudene”.
Og ingen kan bedre enn Herland formulere temaer som ”stakkarsliggjøring av innvandrerne”, hisse til debatt om feminiseringen av mannen når staten skal presse på ham barselpermisjon. Eller slenge frem brannfakler om multikulturalismens fallitt.
Og hun er ikke lett å sette til veggs. Få nordmenn har hatt og har mer kontakt med ”mørkhudede” enn Hanne Nabintu Herland.
Vokst opp som hun er i Kongo og Kenya der hennes foreldre jobbet som både misjonærer og bistandsarbeidere. Navnet Nabintu har hun sågar fått av høvdingen for shi-stammen i Kongo – en venn av hennes foreldre.
– Barndommen i et svært pluralistisk og mangeartet kontinent har lært meg hvor viktig det er å ta vare på ens egen kulturelle identitet. For å få en trygg identitet må man vite hvor man hører hjemme.
Selvpiskingen vi finner i Europa, der man nærmest ikke får lov til å uttrykke stolthet over å være europeisk og tilhøre vår sivilisasjon, er ikke vanlig ellers.
RELATERTE ARTIKLER:
- Judicial Watch om korrupsjon Clinton Foundation. #Norge gir mest.
- TV serien JERUSALEM med Hanne Nabintu Herland.
- Umulig å overdrive kristen filosofis betydning for utviklingen av Europa. #NyeBabylon
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
- Politisk styring av norsk offentlig debatt har pågått i årtier.
Folk ute i verden er ofte svært stolte over sin egen kulturelle tilhørighet. Ingen kaller dem rasistiske eller intolerante av den grunn. Det burde vi lære av, sier hun.
Hun understreker at afrikanere ofte har en sterk kulturell stolthet knyttet til både språk, religion, sosiale forhold og gamle tradisjoner. Afrika har på mange måter vært basert på etniske stammer og grupper heller enn nasjoner. De ble først selvstendige stater på 1960-tallet og da med kunstig satte grenser.
– Å vokse opp i et klassesamfunn basert på så mange ulike etniske grupper, tror jeg har gitt meg verdifulle perspektiver på hvor viktig det er å respektere og akseptere forskjellighet.
I sosialistiske Norge er det ofte så viktig at alle «skal tenke likt», jeg tror vi blir kjedelige av det. Dessuten er ingen like, så det blir noe «tvangstrøye-aktig» over det. Respekten for forskjellighet og individualitet er avgjørende for å skape mennesker som preges av initiativ, pågangsmot, hardt arbeid og vilje til å stå på. Janteloven river oss ned, selvsagt bør vi tro at vi er noe og at vi kan lykkes med livet!
Samfunnet bør oppmuntre til dette og gjøre det lett for arbeidsomme folk å lykkes, sier hun.
Først som 19-åring kom hun til Norge for å starte sin utdannelse. Nærmest som en platinablond innvandrer.
– Når ble du politisk engasjert?
– Å være opptatt av samfunnsutviklingen og hvordan folk egentlig har det, er jo å være politisk engasjert. Politikk handler om hvilke idealer man mener vil bringe frem et best mulig samfunn.
Slik sett har jeg nok vært politisk engasjert hele livet. Men det var etter å ha jobbet i norsk barnevern, som tolk for politiet og i asylindustrien i noen år, at jeg ble så frustrert over alt som ikke fungerte i Norge at jeg begynte å skrive i norske aviser.
Jeg kunne ikke forstå hvordan politikernes og den offentlige debattens beskrivelser av hvor flott det gikk med integreringen i Norge, kunne være så vidt forskjellig fra den elendigheten jeg erfarte i integreringens virkelighet. Dette har jeg beskrevet i flere detaljerte kapitler i min siste bok Respekt.
– Og din aversjon mot det totalitære. Når kom den?
– Jeg er nok en sterk individualist som alltid har opponert meg mot gruppepress. Men hva er det totalitære samfunn?
Aldous Huxley beskrev det godt i den verdenskjente boken «Vidunderlige nye verden», skrevet i 1932, der han forklarer hvor grusomt samfunnet kan bli dersom personlig initiativ og troen på individualisme, kunnskap, klokskap og retten til å være forskjellig forsvinner fra et samfunn og bare streng uniformering står igjen i en stat som bestemmer og dikterer alt.
Herland viser også til den kjente filosofen Hannah Arendt som har snakket mye om dette, blant annet i ”The origins of totalitarianism”. Hun studerte nazismens og kommunismens røtter.
– Den andre verdenskrig viste hvor mye ondskap som kan settes i system i demokratiske moderne stater der man legger vekt på en aktiv byråkratisk styring av befolkningen. Dette er relevant for dagens Norge, fordi også sosialismen har deler av sine røtter her.
For husk at nazismen var ikke høyreekstrem. Den var venstreekstrem. Populærbegrepet NAZI er forkortelsen for Nasjonal Sosialistisk Arbeiderparti i Tyskland.
Hitler beordret samhold i folket og nåde den som ikke gjorde som han sa. Dette var en sterk sosialistisk stat som kontrollerte ytringsfriheten og begrenset individets handlingsrom til det som maktelitene bestemte var politisk korrekt.
Statens sentraliserte makt var et svært viktig middel til å styre befolkningen. Her var det ikke mye individuell frihet og respekt for forskjellighet. Alle skulle tenke i takt, enten de ville eller ikke, fastslår hun.
Hun understreker hvordan den rasebevisste nazismen åpnet for en sjokkerende mangel på respekt for forskjellige meninger.
– Det var tilstrekkelig bare å mistenke noen for å ha en oppfatning som ikke var politisk korrekt. Man svertet menneskers rykte basert på indisier, forhåndsdømte dem, hang dem ut i mediene, sammenlignet dem med drapsmenn og landssvikere, nektet dem ledende stillinger i staten, sparket dem fra sine stillinger – som et bevisst ledd i å kneble den politiske opposisjonen, fastslår Herland.
Hun understreker hvordan tysk-amerikanske Arendt viser hvorledes individets frihet kveles når gruppetenkningen overtar på en slik måte at “massene” kontrolleres av staten.
– Arendt påpeker at totalitære styresett er verre enn diktaturer. I diktaturer forsøker en elite å samle all politisk makt hos seg, parallelt med at man forfølger opposisjonelle.
Demokratiske totalitære regimers eliter ønsker derimot ikke bare politisk makt, men å dominere ethvert aspekt av menneskenes liv ideologisk og styre hva de skal tenke ned til minste detalj, hva de skal mene om familien, sex, parforhold, religion, skole, prester, politiet og loven.
Hensikten er å få full kontroll over samfunnsutviklingen, med et universelt ønske om at hele verden tilslutt skal utvikle seg i den samme retningen. Man har overnasjonale mål.
RELATERTE ARTIKLER:
- Politisk styring av offentlig debatt foregått i årtier, Hanne Herland
- Ny-marxist 1968 ideolog, Herbert Marcuse om hvordan de kulturradikale skal undertrykke majoriteten!
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
- Direktedemokrati sikrer folkeviljen. I dag har vi partidiktatur og politikerforakt.
Man respekterer ikke folkeretten, andre nasjoners suverenitet, andre kulturers rett til selv å bestemme hvilke verdier og idealer som skal gjelde i deres egen kultur, men ønsker å dominere verden og styre alle andre etter sin egen politisk-ideologiske mal, sier Herland.
Hun ble fort klar over meningstyranniet og gruppetenkningen i Norge da hun begynte å studere i Norge for snaue 30 år siden.
– Møtet med Norge da jeg flyttet hit som 19- åring ble et definerende øyeblikk. Jeg kunne ikke forstå hvorfor mange nordmenn virket så engstelige for å virkelig si sin mening.
Så forsto jeg at Norge har vært svært preget av en sterk sosialisme i mange år, og at denne ideologien idealiserte gruppetenkning på bekostning av individualitet og menneskets ansvar i fellesskapet.
Man ville ha en sterk stat som skulle styre på vegne av befolkningen, heller enn å fostre sterke individer som fikk utfolde seg i ansvarlighet, uten at staten la seg borti altfor mye. Kombinert med den tradisjonelt norske Jantelovstenkningen, lå det derfor godt til rette i Norge for at de knallharde sosialistene fikk god kontroll over den noe veike norske befolkningen, som har en slik hang til å være engstelige for hva naboen måtte mene om dem, sier Herland.
Hun sier at grunnen til at hun opponerer seg mot kulturadikalismens meningstyranni i dag, er at hun mener den knebler friheten i befolkningen. Mennesker ER forskjellige. Det frie demokrati handler nettopp om respekten for forskjellighet i et samfunn der det skal være takhøyde for mange ulike sosiale gruppe, konstaterer hun og fortsetter:
– Kan vi si at vi er demokratiske i Norge? Har vi egentlig et folkestyre? Eller har vi et oligarki der et fåtall, en liten maktelite på venstresiden styrer på vegne av folket? For de som den gangen deltok i det kulturradikale 1968-opprøret mot den daværende borgerlige elitemakten, er de samme som i dag troner på samfunnsmaktens topp. Rollene er ombyttet. Robin Hood er blitt sheriffen av Nottingham. Han tar fra de som er ”utenfor” og gir solidarisk kun til de som er ”innenfor.” Man har sittet på makten så lenge at man er blitt ”den privilegerte makta.” Staten eier snart alt og gjennomsyrer samfunnet ved å plassere sine utvalgte lojale i sentrale maktposisjoner, sier Herland.
Hun viser til at Norges Offentlige Utredninger 2004 s betimelig spurte om partiutviklingen er demokratiets endelikt fordi partiene siden 1970 har utviklet seg i retningen av såkalte karteller. Og fortsetter:
– Kjennetegn på kartellpartier knyttes til demokratisk forfall: blant annet har partiene gjort seg finansielt uavhengig av sine medlemmer ved å bevilge seg selv betydelige offentlige midler.
Elite-demokratiet er et truende faktum, der en liten gruppe har politisk kontroll med media som går ”makta” altfor lydig til hånde.
Demokrati i sin reelle form forutsetter frie domstoler, frie medier, et fritt privat næringsliv, et fritt Storting der partienes perspektiver faktisk respekteres i regjeringen, samt midlertidig valgte regjeringer hvis makt er begrenset.
Dette er viktig nettopp for å forhindre en utvikling mot et systemisk maktmisbruk der enkelte politiske gruppers perspektiver gis uforholdsmessig forrang mens andre politiske perspektiver som befolkningen statistisk ønsker større fokus på, diskrimineres konsekvent til de grader at man nærmer seg det udemokratiske, sier hun.
Herland mener den norsk skolen er et godt eksempel der SV har fått uforholdsmessig stor makt til å gjennomføre radikale reformer som gradvis har fjernet kvalitetsstempelet som før preget skolen og erstattet dette med «lek og moro» og en mangel på disiplin, pugging og respekt for læreren som har gitt oss de elendige resultater på PISA-undersøkelser og andre evalueringer.
– SV-skolen har spilt fullstendig fallitt og er et av de mest feilslåtte ideologiske prosjekter i moderne norsk historie. SV representerer kun få prosent og en marginal del av befolkningen, nesten like få som Human Etisk Forbund hvis medlemstall er under to prosent av den norske befolkningen. Hvor demokratisk er det at slike ytterst marginale grupper har en slik bred gjennomslagskraft? De representerer jo nesten ingen og i hvert fall ikke de brede lag av folkets interesser, understreker Herland
Hun mener at dersom maktinstansene i samfunnet blir for preget av ideologisk kameraderi, gruppepress og en lukket elite som innsetter seg selv og egne venner i omtrent samtlige viktige høye stillinger, kan man stille spørsmålstegn over hvorvidt landet virkelig er et fritt demokrati.
– I gamle gode Afrika der jeg vokste opp, ble den slags kalt med sitt rette ord: Ren og skjær politisk og økonomisk korrupsjon.
– Er den dominerende makten de venstreintellektuelle har greid å få unik for Norge?
– Norge er et lite land og således lettere å dominere enn for eksempel en stat som USA. Janteloven har i tillegg gjort det enklere for noen få aggressive venstreradikale, som egentlig ikke representerer det brede lag av befolkningen, å gjennomføre sitt sosialistiske forsøksprosjekt av å forme «det flerkulturelle ikke-religiøse samfunn» der gamle norske tradisjoner ble erstattet av troen på et nytt utopisk verdensbilde.
Dette var tanken i 1968 da alle røyket hasj og opponerte seg mot foreldrenes idealer.
I dag ser vi jo hvordan det gikk med de kulturradikales prosjekt. Man har brukt Norge som forsøkskanin, og det ble ikke fullt så idyllisk som de håpet: det flerkulturelle prosjektet har støtt på betydelige utfordringer, det gikk ikke så bra i samfunnet når respekten for politiet, lærer, prest ble fjernet og de tradisjonelle norske verdiene hadde nok langt mer for seg enn opprørerne mente i 1968, fastslår Herland.
Om dette temaet har hun skrevet en hel del i bestselgeren ”Alarm! – Tanker om en kultur i krise fra” 2010, som akkurat nå er ute i pocketversjon.
– Norge er vel, sammen med Sverige, det eneste landet i Vest-Europa, som ikke har en konservativ dagsavis lenger?
Den svært så velstående norske fagforeningen, LO, eier nå aviser med et daglig opplag på 661 000 aviser i et land med knappe 5 millioner mennesker.LO eier 81 av de norske avisene, ifølge Dagbladet.
I 2011 sa LOs nåværende leder, Roar Flaaten, at han var veldig stolt av venstresidens innflytelse på mediene, da ingen andre fagforeninger i hele Europa kontroller så mange aviser “på vår side,” som han uttrykte det.
Hanne Nabintu Herland er også svært kritisk til den utenrikspolitikk Norge fører i dag – blant annet i Midtøsten. I en kronikk i Aftenposten i desember i fjor, ”I seng med fienden”, skriver hun at Norge har forspilt sjansen som troverdig fredsmegler i Midtøsten.
”Vi har stilltiende akseptert at islamistene forfølger kristne, jøder og homofile. De siste årene har Norge fått et internasjonalt rykte som støttespiller for terrororganisasjoner som det internasjonale samfunn avskyr.
Man har kommet hit ved å følge antagelsen om at beste måten å motvirke terrorisme på, er å gå i dialog”, skriver hun.
Hun var nylig i Midtøsten hvor hun holdt foredrag og blant annet var i audiens hos den gresk ortodokse patriarken av Jerusalem, Theopphilos III. Hun besøkte også Golanhøyden og snakket med en av de øverste lederne for de kristne i Syria.
- Det han fortalt meg var uhyggelig. Han snakket om titusener av kristne som flykter i kjølevannet av at den vestligstøttende opprørshærens islamister overtar kontrollen, da ”kristne er uønsket i det nye Syria”. Man går fra dør til dør og likviderer kristne, forteller hun.
Hun frykter nå et folkemord om dagens regime skulle falle. Syria er et land med store minoritetsgrupper.
Hanne Nabintu Herland er også svært kritisk til Norges holdning og samarbeid til islamistorganisasjonen Hamas. Hun kaller det sjekkheftediplomati.
- Hamas vedtekter er en katalog over iliberal, antidemokratisk og minoritetsfiendtlig tankegang. Man oppfordrer til folkemord mot den jødiske minoriteten og oppmuntrer sin egen sivilbefolkning til selvmord for Allahs skyld. Sharia-loven skal innføres i alle de landene som muslimer har tatt fra andre med makt. Og ethvert forslag til fredelig løsning fra det internasjonale samfunn skal avvises, sier Herland.
Norge ar det første vestlige landet som inviterte Hamas inn i varmen, og hun konstaterer at Norge stadig tar imot Hamas-folk i hvor det bys på ”opplæring i demokrati” til en organisasjon som på forhånd har sagt fra om at de aldri vil bøye seg for fredelig løsninger fra et sekulært samfunn.
– Vi er i seng med fienden og stolte av det. Her går jødehat og anti-israelisme hånd i hånd. Og se på den skjeve mediedekningen hvor man ensidig bruker bilder av sårede og drepte på den palestinske siden, men nesten ingen bilder av døde, sårende og ødeleggelser fra Israel.
Et land hvor Hamas bare i 2012 skjøt 2200 raketter mot. Det skal bevisst skapes et inntrykk av at Israel er ”den slemme”, sier hun og fortsetter:
– Israel, det liberaldemokratiske Israel, det eneste landet i Midtøsten som gir kristne og muslimer likeverdig rettigheter, et land hvor de religiøse minoritetene vokser.
I Norge, derimot, indoktrineres unge til hat mot Israel. Noe som ble godt demonstrert av en AUF-politiker fra Hamar som før sist jul skrev på sine Facebook-side at han ønsket at Hitler kunne komme tilbake og fortsette Holocaust.
– I et fritt og demokratisk samfunn er det naturlig med frihet for seksuelle minoriteter. Men støtter du også deres rett til å bli likestilt med mann og kvinne med hensyn til ekteskap og adopsjon?
– Her er det mange etiske spørsmål som trenger bred debatt, deriblant holdningene våre til kjøp og salg av barn. Jeg må si jeg forundres over hvor lettvinte holdninger vi har nå for tiden, knyttet til dette å kjøpe fattige barn fra kvinner i utlandet som ofte er utarmet av fattigdom. I gamle kulturer var slaveriet med kjøp av mennesker helt vanlig.
Ønsker vi å få et samfunn der dette blir vanlig igjen? Antagelig er svaret ja, konstaterer hun.
– Men er det en menneskerett å ha barn? Ligger det ikke i naturens gang at barn blir til kun som et resultat av et samleie mellom mann og kvinne? Det kan det være mange seksuelle preferanser som vi kan ha, men bare samkvem mellom mann og kvinne produserer altså avkom, sier Herland.
Abortspørsmålet er også noe som opptar henne.
– Det er et paradoks at vi siden 1970-tallet har fjernet om lag 600 000 barn, omtrent Oslos befolkning, og i samme periode har måttet importere omtrent 600 000 utlendinger til å gjøre jobbene våre.
De som skulle vært der for å utføre arbeidet, er jo fjernet. De finnes ikke iblant oss. Deres mødre og fedre ville ikke ha dem. Snakk om Auschwitz i en ny tid, vi vil rett og slett ikke vedkjenne oss vårt egne avkom, disse som er resultatet av vår egen seksuelle aktivitet. Er det rart at kulturen går nedover når det er slike holdninger vi har til våre egne etterkommere.
Vi fostrer en kultur hvor ikke engang mødre elsker sine barn. Stakkars mange unger som vokser opp i vår kjærlighetsløse tid, sier Herland.
– Mange vil oppfatte deg som moralist. Du er for en streng seksualmoral selv om du stadig hyller seksualiteten mellom mann og kvinne, og oppfordrer kvinner til å bruke mer tid på å tilfredsstille sine menn?
– Moralist er et hedersord dersom det betyr mennesker som er opptatt av å verdsette verdier som gjør samfunnet til et mer rettferdig sted. I så måte, er jeg en glad moralist. Vi trenger verdier som regulerer forholdene mellom mennesker slik at friheten til å tenke forskjellig opprettholdes. Samfunnet blir ikke rettferdig dersom enkelte grupper får lov til å tyrannisere andre, og enkelte kues til stillhet. Da trenger vi moralister som strengt minner om hva som er viktig for å opprettholde en rettferdig fordeling.
– Selvsagt bør vi bruke betydelig tid til å dyrke seksualiteten, den er Guds gave til parforholdet og i livet generelt. Jeg synes feminismen i for stor grad har fokusert på avfemininiseringen av kvinnen, kravstorhet overfor mannen og et snerpete syn på kjønnsforskjellene, som om kvinner egentlig kjemper for å bli menn og er bitre fordi de ikke lykkes med det. Jeg vil overhode ikke være en mann. Jeg vil være en leken katt som omfavner gleden over å være en feminin kvinne. Vi trenger dynamikken mellom kjønnene, nettopp forskjellene tiltrekker hverandre og skaper spenning, ikke minst seksuelt.
Herland mener den knallharde feminismen diskriminerer selve det å være kvinne, man forsøker på død og liv å presse alle damer inn i en form der det eneste som teller er hva du gjør utenfor hjemmet, utenfor kjøkkenbenken, utenfor soverommet.
– Ikke rart mange feminister blir kjedelige samlivspartnere, det viktigste for dem er jo alt de IKKE gjør for mannen sin. Vi har aldri hatt så mange skilsmisser som etter at de politisk korrekte feministene kom på banen. Skulle ikke feminismen hjelpe parforholdene? Isteden har den smadret familie etter familie og skapt kravstore kvinner som aldri blir fornøyd.
Vi damer må tenke på dette, det går ikke an å bare kritiserer og kritisere. Det er sannelig på tide at vi begynner å bake gode kaker isteden, og tenner stearinlysene på soverommene og byr opp til livets dans istedenfor å være kronisk sure over den såkalte kvinnediskrimineringen, som i realiteten tok slutt for lenge siden.
Det er noe med offerrollen, den har en tendens til å ta drepen på initiativ, livsglede og engasjement. Man reduseres til å bli en stakkar som det er kronisk synd på. Jeg forstår ikke hvorfor mange feminister er så glade i å ta den rollen når man heller kunne vært en sterk og glad kvinne som er takknemlig over livet og fornøyd med seg selv, sier hun.
Hun stiller også spørsmål om hvordan det skal gå hvis kvinnene bare har trøtte hverdager, arbeider hardt og er sure og kravstor overfor partneren.
– Man må da få med seg livets goder, le mye, spise god mat, elske, reise og dyrke kjærligheten. Jeg er en livsnyter som gjerne vil ha et liv med mest mulig sex mens jeg lever. Vi skal snart nok ligge i hver vår grav. «Carpe diem» har alltid vært mitt livsmotto, «grip dagen.» Samtidig, man blir ikke nødvendigvis lykkelig av å ligge med alle man treffer. Jeg synes det er altfor mange billige jenter i dagens Norge, for ikke å snakke om menn. Sex er best mellom de elskende.
Enkelte veivalg leder deg inn i et blindspor, man blir ikke lykkelig av utroskap, for eksempel. Det er blitt sosialt akseptert i dag å være egoistisk. Kvinner snakker så mye om selvrealisering at jeg blir kvalm. Ord som respekt, disiplin, ansvar og selvbegrensning er nesten ute av vokabularet. Menneskene er blitt så flinke til å ta rotta på hverandre, gå bak ryggen til hverandre, jeg har ikke lyst til å være et slikt menneske. Derfor satser jeg på ærlighet og integritet, sier Herland.
Hun mener kjærligheten opererer innenfor grenser på samme måte som i trafikken. Man blir ikke automatisk lykkelig, godheten mellom mennesker er en skjør plante som må dyrkes og vannes, nesten som en hemmelig hage.
– Alle vet at det blir kaos dersom alle trafikkregler brytes. Hvis alle går på rødt lys, blir det raskt unødig mange tragedier.
Derfor blir jeg glad når noen kaller meg en moralist. Jeg vil gjerne være en som minner om at det ikke bestandig går bra samme hvor mange du dolker i ryggen.
Oppskriften på et godt liv handler om å forstå livets spilleregler, du må lære deg hva du bør gjøre og hva du ikke bør gjøre.
Noen ganger har man lyst til noe man rett og slett må nekte seg. Spise for mye mat, for eksempel, da blir man både fet og usunn og mangler trivsel i egen kropp. Så jeg er en lykkelig moralist i disse tider da det oppmuntres så iherdig til ensidig å følge sine lyster og gjøre akkurat som man vil, selv om det skader både en selv og andre.
Det lønner seg veldig i livet å være noenlunde ærlig, være et menneske som andre kan stole på. Liker du ikke livet ditt så gjør noe med det på en redelig og ordentlig måte, sier Herland.
– Er det farlige å være opposisjonell i Norge år 2013. Må du ta sikkerhetshensyn?
– Jeg har levd med ganske spesielle sikkerhetshensyn i flere år, men det er helt greit for meg. Selv er jeg oppvokst i et militærdiktatur i Kongo, så det skal litt til for å skremme meg. Norge er jo ikke lenger et fredelig land, men huser nå alt fra farlige terrorister fra Midtøsten, høyreekstreme, venstreekstreme, islamister som ikke tåler at andre er uenige med dem og en hel rekke andre urolige intolerante elementer som gjerne vil ta livet av de som er uenige med dem. Selvsagt kan man ikke la seg stanse av denne typen fenomener, skulle vi la oss true til stillhet, mister vi all frihet. Så her gjelder det å snakke høyt og tydelig, så får intolerante grupper bli så sinte de bare vil. Vi må sloss for vår frihet!
