Herland Report: Libya krigen 2011 ble et vannskille i norsk offentlig bevissthet. Med Libya krigen mistet media hegemoniet, og siden har informasjonen strømmet ut via internett, skriver research professor emeritus ved PRIO, Dr. Ola Tunander på Herland Report.
De skandaløse medieløgnene har blitt et historisk materiale.
I Norge later vi som ingenting og håper at Libya krigen skal bli glemt selv om vi var de ansvarlige. Et land ligger i ruiner, med millioner av flyktninger, men vi – og særlig Arbeiderpartiets ledelse med Jonas Gahr Støre i spissen – håper at alle snart skal glemme at de sto ansvarlige for Norges politiske beslutninger i 2011 som førte til tragedien.
Se The Herland Report TV med Dr. Ola Tunander der han i en serie med samtaler på Herland Report gir oss innsyn i sin forskning på feltet.
Vold ble også rettet direkte mot kristne libyere. Kirker og gravplasser ble ødelagt, kristne ble angrepet og noen ble halshugget av radikale islamister. Det er anslått at 75% av Libyas ett hundre tusen kristne (60% koptere og 40% katolikker) flyktet. I tillegg flyktet omtrent to hundre tusen kristne afrikanske innvandrere.
I 2011 ble vi fortalt at opposisjonen var målet for bevisste massakrer, men nå har vi nok belegg til å kunne slå fast at dette var feil, og at folkemord og etnisk rensing faktisk ble utført av de samme “motstandskreftene” som ble støttet av NATO-operasjonen.
Det merkelige er at vestlige intellektuelle som generelt er motstandere av sekterisk vold og ekstrem islamisme, og som er sterke motstandere av rasisme, etnisk rensing og folkemord, faktisk endte opp med å støtte nettopp de gruppene som utførte denne brutale politikken.
Informasjonen som fremkommer er sjokkerende, men enda mer sjokkerende er medienes manglende vilje til oppgjør med den grove misinformasjon vi alle ble utsatt for. Like til denne dag har ingen vestlige ledere måttet stå til ansvar for ødeleggelsen av Afrikas rikeste stat.
Les her et segment fra hans siste bok Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat. Boken en gjennomgående analyse av opptakten til den skandaløse Libya krigen som sendte Afrikas rikeste land rett ut i en blodig borgerkrig som herjer til denne dag.
RELATERTE ARTIKLER:
- Unattainable dream of freedom for Libya, without Western interference.
- Under autocratic Muammar Gaddafi, Libya was Africa’s richest welfare state.
- Memorandum on Libya: Fabrications against the State – Saif al-Islam Gaddafi.
- Horrifying Militia Rule in Libya post NATO assault 2011. An analysis.
Medieløgner som førte til etnisk rensing av svarte libyere
Allerede da opprøret nettopp hadde begynt påsto opprørslederne at Muammar Gaddafi var i ferd med å begå folkemord.
Vi ble fortalt at Gaddafi tok i bruk afrikanske leiesoldater for å slå ned på demonstrasjonene, og at FN derfor måtte gi mandat til en humanitær intervensjon. Som representant for opprørerne snakket Libyas viseambassadør til FN, Ibrahim Dabbashi, til mediene i New York 21. februar. Han sa allerede da at et “folkemord” var i gang, og forklarte at Gaddafi hadde hentet inn leiesoldater som hadde fått ordre om å “skyte for å drepe” (Global Arab Network, 21.2.2011):
“Vi forventer et virkelig folkemord i Tripoli. Flyene tar fortsatt med seg leiesoldater til flyplassene […] Vi oppfordrer FN til å innføre en flyforbudssone over hele Tripoli for å kutte av alle forsyninger av våpen og leiesoldater til regimet.
Vi advarer alle afrikanske land som sender sine soldater for å kjempe med Gaddafi om at disse soldatene ikke vil vende tilbake til sine hjemland. Vi oppfordrer FNs sikkerhetsråd til å benytte seg av prinsippet om retten til å beskytte for å ta i bruk nødvendige tiltak for å beskytte det libyske folk mot folkemordet.”
Det er påfallende at opposisjonsledere som Ibrahim Dabbashi allerede etter et par dager med demonstrasjoner visste hva de skulle kreve av FN: “en flyforbudssone” og en humanitær aksjon i henhold til prinsippet om ansvaret for å beskytte (“Responsibility to Protect”).
I sin anmodning om en flyforbudssone anklaget han Gaddafi for å importere både leiesoldater og våpen til regimets angrep på sin egen befolkning. Ved å bruke dette argumentet var Dabbashis budskap at Gaddafi var helt alene, og manglet støtte fra sine egne militære styrker.
Gaddafi trengte dermed leiesoldater, og opposisjonen advarte “alle afrikanske land som sender sine soldater for å kjempe” på Gaddafis side, altså mot det libyske folket. Den libyske protokollsjefen Nouri Mismari hadde hoppet av til Frankrike i oktober 2010. I februar 2011, et par dager etter Dabbashis pressekonferanse, gjentok han det samme budskapet (Euronews, 26.2.2011; se også Bloomberg, 23.2.2011). Mismari forklarte dette:
“[Gaddafi] er nå helt alene […] De revolusjonære kommer til å vinne [over Gaddafi-regimet] […] Vi ber europeiske land om å gjøre alt for å sette en stopper for flygninger som bringer inn leiesoldater, særlig fra de afrikanske landene, men også fra Europa, fordi de drar til Libya med leiesoldater om bord.”
Mismari hevdet at Gaddafi ikke stolte på sine egne militære styrker. Han antydet dessuten at sorte mennesker i uniform eller sorte mennesker generelt var leiesoldater, en idé som også ble spredt av globale medier, som rapporterte at leiesoldater begikk drap på fredelige demonstranter (GRTV, 12.1.2012).
Generalsekretæren for organisasjonen Libyan League of Human Rights, Sliman Bouchuiguir, la frem vitnemål for FNs menneskerettighetsråd der han hevdet at Gaddafis leiesoldater hadde: “uinnskrenket fullmakt til plyndring og drap på sivile” (ibid.). Den 26. februar 2011 sa også presidenten av Amnesty International i Frankrike, Geneviève Garrigos, at Gaddafi hentet inn leiesoldater fra Afrika sør for Sahara (ibid.).
Et par dager senere ba opprørslederen Mustafa Abdul Jalil om hjelp på Sky News: “Det vi ønsker er en embargo i luftrommet for å hindre Gaddafi fra å bringe inn leiesoldater” (Kuperman 2013: 124). Samtidig ble sorte libyere drept i Benghazi og Misrata under påskudd av at de var “utenlandske leiesoldater”.
Tawhargha stammen i Libya og hatet mot de svarte
Blant det sørlige Libyas befolkning er det mange mørkhudede. I det nordlige Libya finnes det også byer der nesten hele befolkningen består av sorte afrikanere. En av disse byene er Tawergha, som ligger sør for Misrata langs vestsiden av Sirte-bukten. I mars 2012 avslørte FNs menneskerettighetsråd hva som hadde skjedd i denne byen (UN Human Rights Council 2012: 120):
Etter å ha tatt kontroll over Misrata avanserte opprørerne [thuwar] og gikk til angrep på Tawergha med artilleri fra 10. til 12. august 2011. Opprørerne brukte Grad-raketter og S5-raketter, som er lite presise våpen. Kommisjonen fikk entydige rapporter om sivile som var drept eller skadet av raketter som hadde truffet husene deres. […Mange] flyktet og etterlot seg alle sine eiendeler, inkludert klær, pass og familiebilder. […] Kommisjonen fikk mange rapporter om opprørere fra Misrata som skjøt mot folk fra Tawergha idet de forlot byen […og] rapporter om opprørere som skjøt mot ambulanser som evakuerte skadde og drepte […] Tawergha, en by med en befolkning på 30,000, ble tømt for sine innbyggere, og står fortsatt tom i dag.
Libya var før 2011 krigen Afrikas rikeste stat, et sosialistisk samfunn unikt i Midtøsten og Afrika sammenheng med en velferdsstat og utstrakte stønadsrettigheter til borgerne. Foto: Travel Time.
Journalisten Sam Dagher beskriver hvordan den såkalte “Misrata-brigaden for utslettelse av slaver” angrep Tawergha mens de truet innbyggerne med rasistiske slagord (The Wall Street Journal, 21.6.2011):
“Ibrahim al-Halbous, en opprørsoffiser som leder kampene nær Tawergha, sier at alle gjenværende innbyggere bør forlate byen umiddelbart dersom hans soldater tar over byen. “De bør pakke sammen”, sier Mr. Halbous. “Tawergha eksisterer ikke lenger, nå finnes bare Misrata” […] På veien mellom Misrata og Tawergha har opprørsslagord som “brigaden for utsletting av svarte slaver” fortrengt pro-Gaddafi graffiti.”
RELATERTE ARTIKLER:
- Sjokkerende medieløgner om Libya krigen: Om Gaddafi, Sarkozy’s vendetta og eksil-libyeres rolle, Hanne Nabintu Herland.
- Media lies about Libya War: Sarkozy, Gaddafi and exile Libyans’ role.
- Gaddafi wife, Safia Farkash and daughter, Aisha Gaddafi still under travel ban, accounts closed.
Videre opplyser organisasjonen Human Rights Investigations (26.9.2011):
“[Tawergha] har blitt tømt for hele sin befolkning: innbyggerne har enten blitt drept eller flyktet, og det rapporteres at den gjenværende befolkningen i området blir skutt så snart de prøver å finne vann og mat. […] En viktig del av ethvert folkemord er demonisering og umenneskeliggjøring av ofrene, og det er nettopp dette som fortsatt skjer i Tawergha. Som en del av informasjonskrigen har NATO og opprørerne beskrevet alle lojalistiske sorte soldater, alle gjestearbeidere fra Afrika sør for Sahara, og til og med sorte innbyggere av Libya som “leiesoldater” […] Det er verdt å merke seg at denne demoniseringen av sorte afrikanere har ført til utbredte grusomheter inkludert lynsjinger og halshugginger der de øverste sirkler av Det nasjonale overgangsrådet har vært delaktige.”
I april 2012 meldte Human Rights Watch at det stadig foregikk arrestasjoner, tortur og tvangsflytting av folk i området rundt Misrata, og at dette så ut til å være “så utbredt og systematisk at det kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten” (Human Rights Watch, 8.4.2012).
Den arabiske slavehandelen vi sjelden hører noe om
Sorte afrikanere kom opprinnelig til Libya som slaver i det 19. århundre. Slavehandelen spilte en viktig rolle i det 19. århundre og fortsatte inn i det 20. århundre. I 2000 bestod inntil en femtedel av den libyske befolkningen av sorte afrikanere.
I tillegg var det mange sorte arbeidsinnvandrere. I det nordlige Libya betraktes sorte afrikanere fortsatt som “slaver”. Hundretusener har måttet flykte fra Libya på grunn av rasistisk motivert vold. I 2000 skrev for eksempel The Economist at rasistiske kampanjer i det nordlige Libya førte til massedrap på sorte gjestearbeidere, og at hundretusener hadde måttet flykte fra landet.
Rasistene ville drive ut sorte afrikanere, men de ville også vise sin motstand mot Gaddafis pan-afrikanske politikk (The Economist, 12.10.2000). Den 16. februar 2010 utstedte FNs menneskerettighetsråd en skriftlig uttalelse der man ba Libya om å “gjøre slutt på sin rasediskriminering mot sorte afrikanere, spesielt raseforfølgelsen av to millioner sorte afrikanske fremmedarbeidere” (UN Human Rights Council 2010).
I oktober 2010 ba Muammar Gaddafi om unnskyldning for arabernes oppførsel, og kritiserte de libyske arabernes historie: “De brakte afrikanske barn til Nord-Afrika. De gjorde dem til slaver. De solgte dem som dyr. De tok dem som slaver og handlet med dem på en skammelig måte” (Reuters, 10.10.2010).
Afrikanere fra land sør for Sahara har lenge kommet til Libya for å arbeide, spesielt i oljeindustrien. Mange har arbeidet midlertidig i Libya i håp om å tjene nok til å betale reisen over Middelhavet til Europa. Mellom 2000 og 2009 reiste 20000-30000 migranter fra Libya til Italia hvert eneste år, og for overfarten betalte de ca. $2000 til menneskesmuglere. Dette ga den lokale mafiaen en enorm fortjeneste.
Etter 2008 ble virksomheten vanskeliggjort av et samarbeid mellom den libyske og italienske marinen, mens Gaddafi samtidig støttet Afrika sør for Sahara med store midler. Fra 2009 ble felles italiensk-libyske patruljer satt inn for å hindre menneske-smugling fra den libyske kysten til Italia. Menneskesmuglere i kystbyer som Benghazi mistet en årlig fortjeneste på et titalls millioner dollar (Herman 2011; se også The Villager, 29.1.2004). Samtidig vokste den sorte afrikanske befolkningen i det nordlige Libya.
Ikke minst tapte Benghazi en stor inntektskilde i 2009, da Gaddafi tok et oppgjør med den lukrative menneskesmuglingen(Coluccello & Massey 2007; Global Detention Project, 2009).
Etnisk rensing i Libya 2011, mediene er tause
I 2011 begikk deler av opprørsstyrkene etnisk rensing på rasistisk grunnlag. Gjenger av opprørere bedrev lynsjing der sorte mennesker ble fanget, torturert og hengt i lyktestolper. Dette skjedde allerede i februar 2011, både i Misrata og Benghazi. Det som skjedde var en ny rasistisk kampanje mot sorte libyere og fremmedarbeidere. USAsNational Public Radio intervjuet oljearbeidere i februar 2011 (NPR, 25.2.2011):
“Titusenvis av afrikanere fra sør for Sahara er ansatt i Libyas oljebransje og andre sektorer. De vil ut, og ikke bare for å unnslippe volden […] En tyrkisk oljearbeider som klarte å flykte fra Libya sier til BBC at han ble vitne til vold mot sine afrikanske kolleger. Vi lot våre venner fra Tsjad bli igjen. Vi forlot kroppene deres. Vi hadde 70-80 personer fra Tsjad som jobbet for vårt selskap. De kuttet dem til døde med hagesakser og økser, angrep dem mens de beskyldte dem for å forsyne Gaddafi med tropper. Folk fra Sudan og Tsjad ble ofre for massakren.”
Lederen av Amnesty International i Frankrike, Geneviève Garrigos, som hadde snakket om Gaddafis leiesoldater i februar 2011, innrømmet et halvt år senere at det hadde vært et “rykte” at Gaddafi fløy inn sorte afrikanske leiesoldater. Hun sa at det faktisk ikke forelå noen beviser for dette, og bekreftet nå at det var en “myte spredd av media”.
Det var sorte mennesker generelt, som hadde blitt beskyldt for å være “leiesoldater”. Human Rights Watch sa allerede i mars 2011 at de ikke hadde funnet bevis for at det fantes sorte leiesoldater (Radio Netherlands Worldwide, 2.3.2011). FNs menneskerettighetsråd fant heller ikke bevis for at Gaddafi brukte leiesoldater (UN Human Rights Council 2012: 17). Det fantes nok noen leiesoldater fra Sudan, men disse kjempet på opprørernes side.
Tuaregene, et ørkenfolk i Libya, Mali og Niger, støttet Gaddafi. Dette var en beslutning tatt av Tuareg-stammen selv, og det var til gjengjeld for at Gaddafi hadde støttet dem tidligere.
Ryktene om “sorte leiesoldater” ble spredt av opposisjonspolitikere som Ibrahim Dabbashi, Nouri Mismari og Sliman Bouchuiguir, som alle snakket om “sorte leiesoldater”, Gaddafis “bombing fra luften”, og “folkemord”, noe som de mente krevde en flyforbudssone (“no-fly zone”) og en “humanitær intervensjon”.
De amerikanske senatorene John McCain og Joseph Lieberman brukte samme argument (CNN, 27.2.2011).
I virkeligheten ble mange sorte afrikanere urettmessig beskyldt for å være leiesoldater fra Tsjad, Niger, Nigeria eller andre afrikanske land. Den afrikanske unionens (AUs) formann, Jean Ping, forklarte at Det nasjonale overgangsrådet (NTC) drepte sorte mennesker i Libya fordi de blandet sammen “sorte innvandrere med leiesoldater. Dette er en av grunnene til at AU var skeptisk til å anerkjenne de libyske opprørernes nasjonale overgangsråd som landets overgangsregjering” (CBS, 29.7.2011):
“NTC synes å blande sammen sorte mennesker med leiesoldater […] Hvis du sier at alle sorte er leiesoldater skulle det bety at en tredjedel av befolkningen i Libya [inkludert innvandrere] også er leiesoldater. De dreper folk, vanlige arbeidere, mishandler dem. De som gjør dette er kanskje folk som plyndrer, eller ukontrollerte krefter. Men så må [NTC] si noe, de må fordømme dette.”
Mange av de sivile som døde i den tidlige fasen av konflikten var sorte libyere som ble hengt eller skutt av opprørerne. En rekke YouTube-videoer viser sorte afrikanere som blir torturert av opprørere, og mishandlede lik av sorte afrikanere (tawergha, 6.11.2011; Jamahiria libya, 10.6.2012; naomimenelik, 23.10.2011; Pan Afrikan, 1.9.2011; se også “How Freedom Came to Libya” Del 2.). Hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker ble drept. NTCs “statsminister” Mahmoud Jibril påsto på sin side at drapene på sorte afrikanere i Tawergha var en sak for Misrata som “andre ikke burde blande seg i” (The Wall Street Journal, 21.6.2011). Dette ga i praksis grønt lys for drapene.
Den raseorienterte volden fortsetter, mediene i Vesten fortsatt tause
Strateger som Jibril, Jalil, Bouchuiguir, Dabbashi og Mismari må ha vært klar over den åpenbare risikoen for at vold mot det libyske regimet kunne slå over i rasevold, og i ytterste konsekvens etnisk rensing og folkemord.
For opprørsbevegelsens strateger ville det åpenbare svaret på denne utfordringen være, som de også gjorde, å beskrive de libyske sorte soldater og sorte generelt som “svarte leiesoldater”. Dermed ville ansvaret for opprørernes vold mot sorte afrikanere skiftes over til ofrene, og man kunne unngå en pinlig debatt i vestlige medier.
Når opprørerne snakket om “utenlandske leiesoldater” var det egentlig snakk om “sorte afrikanere”, altså sorte libyere eller sorte innvandrere som de mishandlet og drepte. Det finnes bilder av sorte mennesker som er tatt til fange, og andre bilder som viser de samme personene henrettet etterpå.
Hillary Clintons etterretningskontakt Sidney Blumenthal informerte den 27. mars 2011 (27.3.2011, Wikileaks): “Snakker strengt fortrolig, en opprørsleder uttalte at hans tropper fortsetter å summarisk henrette alle utenlandske leiesoldater fanget i kampene”. Dette betydde heller at opprørerne henrettet alle sorte afrikanere de fant, som også andre rapporter har bekreftet. Journalisten Patrick Cockburn rapporterte fra Tripoli i august 2011 at 30 lik av sorte afrikanere var funnet, flere av dem bakbundne, og at det dreide seg om massedrap (The Independent, 29.8.2011). Cockburn sammenligner disse drapene på sorte afrikanere med de rasistiske drapene i Libya i 2000.
I 2011 var enkelte journalister klar over opprørernes etniske rensing og massedrap av sorte afrikanere, men de fleste mediene gjentok likevel opprørernes opplysninger: at svarte afrikanske leiesoldater bedrev folkemord på libyere.
Den britiske parlamentariske utenrikskomitéen refererte til Alison Pargeter som sier: “Jeg ble fortalt av libyere her at ‘Afrikanerne kommer. De kommer til å massakrere oss. Gaddafi sender afrikanerne ut i gatene. De dreper våre familier’. Jeg tror det var veldig overdrevet”. Utvalget konkluderte med at “utvandrede libyere som var i opposisjon til Muammar Gaddafi utnyttet uroen i Libya ved å overdrive trusselen mot sivile for å oppmuntre vestlige makter til å gripe inn” (House of Commons 2016: 15).
Ifølge journalisten Thomas Mountain: “Siden opprøret i Benghazi brøt ut har flere hundre sudanske, somaliske, etiopiske og eritreiske gjestearbeidere blitt ranet og myrdet av rasistiske opprørsmilitser” (Counterpunch, 27.7.2011).
Dette var et massedrap på grunn av rase, og begrepet “folkemord” gjelder nettopp for massedrap knyttet til etnisitet, rase eller religion. I året som fulgte etter februar 2011 ble ni hundre tusen mennesker, først og fremst sorte afrikanere, tvunget på flukt (UNHCR Global Report 2011: 154). Mange av disse var kristne.
Vold ble også rettet direkte mot kristne libyere. Kirker og gravplasser ble ødelagt, kristne ble angrepet og noen ble halshugget av radikale islamister. Det er anslått at 75% av Libyas ett hundre tusen kristne (60% koptere og 40% katolikker) flyktet. I tillegg flyktet omtrent to hundre tusen kristne afrikanske innvandrere.
Alle de libyske kirkesamfunnene fordømte krigen, og allerede i mars 2011 kom de katolske biskopene i Nord-Afrika med en felles erklæring om at “krig ikke løser noen problemer” (Storaker, 2015).
Libya var et land med syv millioner innbyggere, hvorav nærmere to millioner var sorte. Det som har skjedd i løpet av konflikten er et av de mest åpenbare eksemplene på etnisk rensing som har funnet sted de siste tiårene. Hvis det internasjonale samfunnet hadde vært interessert i å beskytte sivile og sette en stopper for et pågående “folkemord” burde FN og NATO ha grepet inn på den libyske regjeringen og Gaddafis side for å stoppe den etniske og til dels religiøse rensingen som ble utført av rasistiske opprørere. Dette skjedde ikke.
I 2011 ble vi fortalt at opposisjonen var målet for bevisste massakrer, men nå har vi nok belegg til å kunne slå fast at dette var feil, og at folkemord og etnisk rensing faktisk ble utført av de samme “motstandskreftene” som ble støttet av NATO-operasjonen.
Det merkelige er at vestlige intellektuelle som generelt er motstandere av sekterisk vold og ekstrem islamisme, og som er sterke motstandere av rasisme, etnisk rensing og folkemord, faktisk endte opp med å støtte nettopp de gruppene som utførte denne brutale politikken.
Etter at Gaddafi hadde innført tiltak for å stoppe menneskesmugling over Middelhavet var det disse kreftene som mobiliserte, og lyktes i å vinne Frankrike og Storbritannias støtte for å styrte Muammar Gaddafis regime. Deretter kunne mafiaen som drev menneskesmuglingen på nytt begynne å transportere tusenvis av mennesker over Middelhavet. Enkelte smuglere har tjent flere millioner dollar i året. (The Independent, 10.6.2015)
The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here!
Led by Scandinavian bestselling author, Hanne Nabintu Herland, The Herland Report news and opinion website provides independent analysis from leading Western intellectuals and ground breaking YouTube interviews, cutting through the mainstream media rhetoric. It is a great place to watch interviews and read the articles of leading intellectuals, thought leaders, authors and activists from across the political spectrum. The Herland Report believes in freedom of speech and its editorial policy resides above the traditional Left vs Right paradigm which we believe has lost its relevance and ability to describe the current driving forces in Western politics.
