Det er lenge siden Einar C. Salvesen første gang uttrykte at barnevernet gjorde veldig mye bra, og at han mente det var “moderne” misforståelser som hadde ført til uheldige utviklinger de aller siste årene, skriver Marianne Haslev Skånland, professor emeritus ved Universitetet i Bergen på Herland Report.
Hun har arbeidet en årrekke med vitenskapskritikk og -analyse, innenfor felt som lingvistikk, psykologi og barnevern, og var styremedlem i Stiftelsen för rättspsykologi (The Foundation for forensic psychology) i Stockholm. Hun sier:
I et Herland Report TV program, Barnevernstragediene i Norge – Einar Salvesen, 7 oktober 2018, fremmer Salvesen påstanden om at barnevernet gjør mye bra, noe han også har uttrykt flere ganger senere. Er det et forsøk på å forsone den norske befolkning, både barnevernsofrene og barnevernet og myndigheter og media, og oppnå fordragelighet og bedring på den måten?
Eller tror og mener han det virkelig? Det er til forveksling lik det så mange intervju-objekter sier når de blir intervjuet om noe kritikkverdig i ymse områder av samfunnslivet: “Først vil jeg si at det gjøres veldig mye godt arbeid av alle som …. “.
“Barnevernsklimaet er et helt annet idag enn på 1990-tallet, sier Salvesen. Nå er det om å gjøre å vinne en sak, da var det viktigste å finne gode løsninger. Salvesen understreker at det gjøres mye bra arbeid i barnevernet, men at behovet for strukturelle endringer er dramatisk.”
Einar Salvesen har også tidligere fortalt at han selv hadde arbeidet som rådgiver for barnevernet, før han ble hyret inn som sakkyndig vitne i en sak av en handlekraftig advokat med klart grep også på barnevernets tidligere historie. Salvesen har da øyensynlig, i de årene han ga råd til barnevernet, ikke hatt motforestillinger mot det de sa og gjorde? Men trodd på det de sa til ham om sine hensikter og sin hjelp?
Han berømmer blant annet regjeringsadvokater, som førte barnevernssaker for det offentlige på 90-tallet. Når man ser hvordan regjeringsadvokaten opptrådte i Adele Johansens sak for menneskerettighetsdomstolen i 1995-96(sak a her), gjør man andre erfaringer.
Salvesen gjentar også i intervjuet ros til mange barnevernskontorer, barnevernssjefer, rettsprosesser, og rettssaker!
Herrejemini, jeg husker da de rettssakene hvor jeg selv var sakkyndig vitne, og det gjør også kollega Åge Simonsen – vi var sakkyndige vitner i flere av de samme sakene.
Sakkyndige à la Salvesen syntes kanskje de var gode, men det var de sandelig ikke for ofrene! Salvesens egne erfaringer om at barnevernet og deres advokater på 90-tallet ikke var opptatt av å vinne sakene, men å finne frem til gode ordninger, er ikke særlig representative, for å si det mildt.
Han gjentar dertil sin beundring for Kari Killén, som han hevder er meget opptatt av “relasjonskompetanse”, og han fremhever at han er enig med henne (jf Kari Killén, sosionom og dr.philos). Han tror som organisasjonspsykolog på at organisasjonen barnevern kan forandres ved vennlig instruksjon.
De som slik som meg så barnevernssaker på 1990-tallet og tidligere på nært hold, og fortsatt har fulgt med i denne materien, har gjerne en helt annen oppfatning av flere ting, og har forlengst sagt det og skrevet om det.
Men jeg får gjenta det, da: Norsk barnevern drev på en like grotesk måte på 1990- og 1980-tallet. De teorier, hypoteser, handlinger de bygget på og benyttet seg av, var akkurat like forferdelige, til dels akkurat de samme, skjønt de finner stadig på noen nye “tegn” på omsorgssvikt og noen flere teorier om foreldre og barn.
Det som har forandret seg, er kun at de nå rammer enda flere familier. Det skyldes intensivering av “arbeidet”, muliggjort av økende bevilgninger og øket organisering, blant annet av alle mulige som skal “melde” bekymring til barnevernet.
Og så har opplæringen i barnevern og i barnevern-anvendelig klinisk psykologi, rundt om på universiteter og høyskoler, grepet om seg, under statens økede millioner til dette.
Det er svært kortsynt av Salvesen å fortsette med det han tror, men som ikke er riktig, og som heller aldri kommer til å bringe noen virkelig forandring i barnevernets føydalmakt i Norge.
Det er ikke nok å gjøre noe med organisering eller struktur; det er nødvendig å se direkte på grunnlaget: innholdet av de psykologisk baserte forestillingene de benytter seg av i barnevernet. Forestillingene og teoriene har sandelig gjort nok av skade rundt om i verden til at det fortjener oppmerksomhet rettet mot hvor ufaglige, uvitenskapelige, usaklige de er.
Herland kjøper øyensynlig Salvesens fremstilling? Men hun sier at hun selv arbeidet i barnevernet “for lenge siden” og var blitt sjokkert over barnevernet da. På 90-tallet? Neppe på 2010-tallet iallfall.
Både Herland og Salvesen gir et ellers godt intervju meget stygge flekker med en valenhet og skjevhet om historikken som er villedende, og (for Salvesens vedkommende) en optimisme og en uttrykt beundring for Killén, som har vært en stor drivkraft i å produsere ulykkene for tallrike familier.
Salvesen og Herland går ikke tilstrekkelig alvorlig til verks, resonnerer ikke alvorlig nok om det som er rene forbrytelser fra barnevernets og myndighetenes side.
Salvesen fremsetter den hypotesen at hele feilen ligger på et organisatorisk eller strukturelt plan. Han tror med andre ord ikke, så vidt jeg kan se av intervjuet, at det er noen som helst grunnleggende feil ved den type psykologiske teorier og forestillinger som organisasjonen praktiserer; de bare praktiserer det feil?
Det er sannsynlig at uten at man angriper og fjerner dette grunnlaget, vil det være umulig å få noen skikk på organisasjonen, for da vil ønskene om å “hjelpe” barn på samme måte som før, stadig dukke opp på nytt, og utfolde seg på samme måte.
Det er opplysende å se hvor Salvesen vil hen. Det er faktisk betydelig foruroligende.
