“Det feministiske manifest. Sannheten om vår tids mest demoniserende ideologi” er en sylskarp kritikk av den demoniske retningen som feminismen har utviklet seg de siste tyve årene.
Forfatteren Edgar Paasche beskriver blant annet hvordan kjønnsforskere manipulerer forskningsdata slik at de ikke stemmer overens med virkeligheten men er i tråd med politiske særinteresser.
Temaet hvorfor det fortsatt produseres løgner om et lønnsgap basert på diskriminering, tas opp, samt hvordan feminister undertrykker meningsmotstandere på en måte vi knapt nok har sett maken til siden nazistene herjet Europa, og hva som kan være alternativet til feminismen og den foretrukne løsningen om vi virkelig ønsker likestilling, likeverd og like muligheter for alle. Kjøp boken her.
Når boken er gitt ut vil nok mange spørre seg selv om hvorfor den ikke har kommet før. Til det er det bare å si at tiden ikke har vært moden, og en god del av skylden for dette kan vi legge på Statsfeminismen.
“Det feministiske manifest. Sannheten om vår tids mest demoniserende ideologi”
“Kjønnsforskning er et vidt og til tider kontroversielt begrep som hovedsakelig har sitt opphav innen humaniora og samfunnsvitenskap, og er en videreføring av kvinneforskningen som oppsto på 70-tallet. Grunnen til at dette fagfeltet er så omstridt er mange.
For det første fordi det i stor grad brukes metoder og teorigrunnlag som i mange vitenskapelige kretser anses som ufullstendige og i verste fall rent sprøyt.
For det andre fordi mye av forskningen tar for lite hensyn til naturvitenskapelige fakta, og således er dette en forskning som kan styres i akkurat den retning som forskeren ønsker.
RELATERTE ARTIKLER:
- Intervju med forfatteren av Det Feministiske Manifest.
- Feminister undertrykker meningsmotstandere på en måte vi knapt har sett maken til siden nazismen.
- “Det Feministiske Manifest”: Den demoniserende kjønnsforskningen – Edgar Paasche
Videre er det problematisk at dette forskningsfeltet årlig bevilges betydelige beløp via Norges forskningsråd, uten at mange ser nytteverdien av forskningen.
Sist, men ikke minst er det viktig å huske på at i et land med så utpreget grad av Statsfeminisme som Norge, blir kjønnsforskerne viktige premissleverandører i samfunnsdebatten. Vi skal se nærmere på alt dette, men først skal vi ta en titt på et paradoks, nemlig det at det på de stedene hvor man skal drive med likestillingsforskning – hersker det liten grad av likestilling i ansettelsesprosessene:
• Universitetet i Agder – senter for likestillingsforskning – 3 ansatte – alle kvinner
• Universitetet i Bergen – senter for kvinne og kjønnsforskning – 19 ansatte (4 menn)
• UiO – Senter for tverrfaglig kjønnsforskning – 31 ansatte (3 menn)
• NTNU – Senter for kjønnsforskning – 13 ansatte (1 mann)
• UiS – Nettverk for kjønnsforskning – 25 ansatte (3 menn)
• UiT – Kvinnforsk Senter for kvinne og kjønnsforskning – 7 ansatte, alle kvinner
• Senter for likestillingsforskning – 19 ansatte (6 menn)
• Likestillingssenteret – 5 ansatte, alle kvinner
• KUN – Senter for kunnskap og likestilling – 7 faglig ansatte, alle kvinner
Som du ser er det på de ni institusjonene ovenfor som skal drive med kjønns- og likestillingsforskning, bare vel 13% menn.
Hvorvidt det er fornuftig eller ikke, og om det gjør fagfeltet egnet til å være en så stor politisk aktør i arbeidet med likestilling mellom kjønnene, får bli opp til andre å vurdere.
For øyeblikket vil jeg bare at du tar det med deg i bakhodet, når jeg skal vise kjønns- og likestilling-forskningens «sanne» ansikt:
Ufullstendige metoder og teorigrunnlag, fravær av naturvitenskapelige fakta
Kjønnsforskningen har tradisjonelt vært opptatt av å problematisere stereotype og normdannende forståelser av kjønn, det være seg i medisin, samfunnsfag eller i humaniora.
Når vi bruker ordet «kjønn» her snakker vi ikke om det biologiske begrepet kjønn, som dreier seg om kromosomer, men om et sosialt kjønn.
Med sosialt kjønn menes at kjønn er en sosial konstruksjon, det vil si en rolle som samfunnet tillegger oss, populært delt inn i de to båsene «kvinnelighet» og «mannlighet» – som skal forklare hvilke egenskaper vi forventer at kvinner eller menn skal ha.
Begrepet har sin opprinnelse i Simone de Beauvoirs bok «Det annet kjønn» og er helt klart en feministisk betraktningsmåte.
Således kan man si at all kjønnsforskning er feministisk, også den delen av dette som kalles mannsforskning, noe vi kommer tilbake til når vi skal se på hvordan kjønnsforskningen er en premissleverandør til styrende organer.
Kjønnsforskningen i Norge i dag tar utgangspunkt i sosialkonstruktivisme, som er en samlebetegnelse på et vitenskapssyn med mange avskygninger. Fellesnevneren er et meget sterkt fokus på sosiale faktorers dominerende innflytelse på forskning og forskningsresultater.
De mest ekstreme retningene innen dette ignorerer muligheten for å komme frem til universelle, objektive fakta om verden vi lever i, slik de ofte fremkommer i naturvitenskapene.
Sosialkonstruktivisme er et vitenskapssyn som har mange kritikere, og mye av dette baserer seg på den enkle kjensgjerning at sosiologer tar mye feil.
Det gjør de hovedsakelig på den samme måten alle sammen, nemlig ved en altfor stor tiltro til sitt fags grunntese om at «alt er sosialt konstruert»; spesielt sosiologiske kjernestørrelser slik som klasse, kjønn, og etniske grupper. Sosialkonstruktivismens viktige skille mellom biologisk og sosialt kjønn, som kom på slutten av 1960-tallet, ble innført for å slippe å forholde seg til naturvitenskapelige fakta.
Dette for å unngå at deler av den tradisjonelle kvinnerollen skulle kunne legitimeres med henvisning til hormoner, gener, og biologi.
For de som fulgte ned på NRK-serien «Hjernevask» for noen år siden så man et tydelig eksempel på kjønnsforskere som ikke evnet å ta til seg etablerte fakta innen biologi, og som under ingen omstendighet anså biologi som relevant for kjønnsforskningen.
En av grunnene til at det er slik, er forskernes bakgrunn.
En gjennomgang av de viktigste sentrene for likestillings- og kjønnsforskning i Norge, avslører at hovedtyngden av de ansatte ved disse sentrene er litteraturvitere eller sosiologer, med sosialantropologer, historikere og samfunnsgeografer på de neste plassene.
Ikke en av de jeg sjekket opp hadde noen naturvitenskapelig bakgrunn, men de skal ha cred for å ansette folk med annen utdannelse enn rene samfunnsvitenskapelige fagfelt – for det var kvinner der med utdannelse innen både internasjonal utvikling, landbruk, musikk og dans.
Grunnen til at litteraturvitere er så mye brukt i dette, henger sammen med at mye av arbeidet deres består av tekst- eller diskursanalyser, såkalt kjønnet lesning, som skal avsløre tekstenes og diskursenes kvinneundertrykkende karakter.
Her ser vi klare paralleller til Darwin og Bocra, som også hadde konklusjonen klar på forhånd og bedrev forskning ut fra ønsket om å finne bevis for konklusjonen, dvs sine egne fordommer.
Det er mye likt det politiet ofte blir kritisert for – at de bestemmer seg for en skyldig gjerningsperson og tolker alt som kan forstås som bevis i den skyldiges disfavør mens de samtidig bagatelliserer bevis som taler i den skyldiges favør.
