Stemplingen av troende. Hva er rasjonelt og hva er ikke rasjonelt? Er det selvsagt at troende menneskers argumenter alltid er irrasjonelle og at ateister eller humanister bestandig er rasjonelle?
I en demokratisk debatt forventes det at argumentene som fremsettes skal være fornuftige. Hvorfor antas det stadig at religiøses argumenter ikke er fornuftsbaserte bidrag?
Europas kanskje mest toneangivende filosof, Jürgen Habermas påpekte i sin bemerkelsesverdige tale under Holberg-prisutdelingen i 2005:
I konfrontasjonene med religiøse tradisjoner, har filosofien gjentatte ganger blitt stimulert til å betrakte verden med nye øyne.
Den liberale stat burde faktisk ha en interesse av å la de religiøse stemmene slippe til i den offentlige sfære.
Den kan ikke vite om det sekulære samfunnet ellers vil bli avskåret fra viktige ressurser for menings- og identitetsdannelse.
Det finnes ikke noen gode normative begrunnelser for å ekskludere religiøse røster i det pluralistiske samfunnet. Innføringen av religionsfrihet er dermed et riktig politisk svar på den religiøse pluralismens utfordringer.
Her har han et poeng: Habermas mener at statens sekulære skille mellom politikk og religion er en nødvendig, men foreløpig ikke tilstrekkelig betingelse for garantien av alle borgernes religionsfrihet.
Det holder ikke å støtte seg til den gode viljen til en verdslig autoritet, fordi dersom denne blir ekstrem kan den lett gi religionsfiendtlige forkjørsrett.
Dersom religiøses argumenter ikke automatisk bør avvises, må det oppstå en samtale rundt hvilke rasjonelle argumenter som religionen faktisk kan bidra med for å styrke det liberale samfunn.
De berørte parter må selv bli enige om de vanskelige avgrensningene mellom den positive friheten til å utøve sin egen religion og den negative friheten til å forskåne seg for andres religionsutøvelse.
Religion har en konstruktiv plass i samfunnet, fordi dens virkelighetsforklaringer kan uttrykke viktige moralske sannheter, mener Habermas.
Det som forutsettes er derimot at argumentet er rasjonelt gyldig.
Han etterlyser derfor en ny type sekulær tenkning.
Den moderne bevisstheten bør komme til uttrykk i et mer vidsynt perspektiv som ikke utelukker den tradisjonelle religiøse etikkens relevante moralske bidrag.
Denne måten å tenke på vil fortsatt trekke opp et skille mellom tro og viten, men likevel vil den avvise den smale vitenskapsbaserte forståelsen av fornuft som mangler respekten for religiøse doktriner.
Habermas mener med andre ord at det er nødvendig å høyne respekten for religiøse borgeres etiske betraktninger. Religiøse borgere bør kunne uttrykke og rettferdiggjøre sine overbevisninger i et religiøst språk offentlig.
Andre borgere kan faktisk lære noe av disse uttalelsene. Innholdet kan dessuten renses for særreligiøse uttrykk og omformes til et allment tilgjengelig språk, sier han.
Slik kan de bli nyttige etiske prinsipper som tilfører samfunnet vesentlige bidrag. Den liberale staten bør ha en interesse av å la de religiøse stemmene slippe til i politikkens offentlige sfære.
Mitt poeng her er: all politikk er dessuten en videreformidling av verdier. Ingen politikk er verdinøytral.
Religionens moralske rolle. Jürgen Habermas har i sitt ambisiøse arbeid med å etablere grunnlaget for kommunikativ rasjonalitet, studert metoder som viser at normative spørsmål kan avgjøres på en fornuftig måte.
Han har i årtier snakket om behovet for sosiale bånd mellom individer og vært opptatt av tema som omhandler sosial moralutvikling.
Ikke minst i et globalisert perspektiv omfatter dette også overnasjonale hensyn. Helt siden Habermas tok doktorgraden i 1954 har hans tenkning vært regnet som neo-marxistisk idet han har forsøkt å sette et kritisk søkelys på utviklingen av moderne samfunn.
Her skjer det noe spennende: Etter terrorangrepet på USA i 2001 har han skiftet syn på religionens rolle i sekulære stater.
Den dramatiske endringen hos Habermas har overrasket, for ikke å si forbløffet norske samfunnsfaglige miljøer til de grader at man nærmest ikke snakker om det.
Også i etterkant av Holberg-prisutdelingen i 2005, har det vært bemerkelsesverdig lite diskusjon i norske kulturradikale intellektuelle miljøer rundt hans nye syn på religionens evne til å motivere borgere til solidaritet og empati.
Habermas etterlyser i The Dialectics of Secularization. On Reason and Religion, som er skrevet sammen med Pave Benedict XVI, de etisk-religiøse overbevisningene som preget før-moderne tid, altså rasjonelle religiøse argumenter som han mener kan tilføre den moderne stat den moralske motivasjon som trengs for at borgerne skal oppføre seg tilstrekkelig empatisk overfor hverandre.
Han påpeker behovet for å gjeninnføre respekten for de gamle europeiske normene for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet og empati svekkes.
Europa trenger, med andre ord, å hente moralsk styrke fra sitt historiske opphav.
Habermas gir dermed klare kulturkonservative signaler om at han ønsker å høyne respekten for de troende for å sikre reell religionsfrihet i liberale samfunn.
Han påpeker åpenbare svakheter ved den eksisterende vitenskapens snevre forståelse for den metafysiske dimensjon.
Tradisjonell vitenskap skiller skarpt mellom tro og viten, og er en slags naturalistisk posisjon som nedvurderer alle kategorier viten som ikke er basert på vitenskapelige eksperimenter, naturlover og årsaksforklaringer.
Denne ensidige vekten på teknisk etterprøvbar vitenskap gjør det vanskelig å forstå menneskesinnets kompleksitet. Ikke minst trengs en mer praktisk forståelse av hva det vil si å være individer med ansvar for egne handlinger.
Habermas ser ut til å antyde at en slik forståelse er vanskelig å finne dersom man bare lener seg på tradisjonell vitenskap.
Den danske filosofen Søren Kierkegaard snakket mye om viktigheten av å kjenne seg selv. Han så dette som en betingelse for å kunne oppføre seg tilstrekkelig moralsk i samhandling med andre.
Han satte begrepet etisk- opp mot estetisk livsførsel, den hedonistiske filosofi der individet lever for øyeblikkets sanselighet uten hensynet til andre.
En etisk livsholdning derimot, innebærer at individet viser selvkontroll i prosessen for å befri seg selv fra avhengigheten til en materiell og krevende verden. Å erverve seg denne dype selvbevissthet vil øke muligheten for at mennesket kan innrette sitt liv i ansvarlighet og solidaritet.
Religiøse menneskers verdifulle bidrag. Kanskje vår tids mest innflytelsesrike moralfilosof, John Rawls, er særlig kjent for å ha analysert hvorfor det er viktig å opprettholde et institusjonelt skille mellom politikk og religion.
Han sier likevel i et av sine tidlige arbeider, A brief Inquiry into the Meaning of Sin and Faith at religiøse argumenter fullt ut kan være forenelig med sekulære argumenter. Forskjellen vil være at religiøse ofte bruker et annet språk enn det sekulære.
Begge disse uttrykksformene kan oversettes, så å si, til et offentlig språk som alle forstår. Det er nemlig slik at toleransens prinsipp gjør det mulig for religiøst bevisste individer å argumentere på lik linje med andre, så lenge partene i en debatt viser respekter for hverandre.
Han påpeker at både religionens og filosofiens historie har vist at det er mange fornuftige måter å forstå den fulle bredden av nødvendige samfunnsverdier på.
Også religionen kan her komme med bidrag. Rawls liberalisme er nettopp basert på en inngående kjennskap til og respekt for behovet for religiøs tro.
I et land som Norge tror tross alt over 70 % på en Gud (ISSP 2008.) I USA er andelen så høy som 95 %. Det vil være direkte udemokratisk at disses perspektiv automatisk anses som irrelevante og irrasjonelle i offentligheten.
Religiøse tradisjoner og fellesskap kan ikke lenger oppfattes som en foreldet levning fra før-moderne samfunn.
Oppfatningen av at disse er basert på gammel overtro, representerer utdaterte holdninger som bidrar til å undertrykke den betydelige majoriteten som tror på en Gud.
Filosofiprofessor Arne Næss minner i Livsviktig om at mennesket er mer mangfoldig enn mange såkalte rasjonalister antar.
Vi må ikke glemme at også følelsene er en del av oss som ikke lar seg systematisere og dokumentere klinisk. Mennesket har mentale dimensjoner med dype eksistensielle behov som ikke lar seg mette av den materielle verdens empiriske forskning alene.
For en stund siden lanserte filosofen Charles Taylor en bok som vakte stor oppmerksomhet. I A Secular Age sier han at det er på tide å erkjenne at sekulariseringsteoriene som antok at den moderne vitenskapen ville gjøre religionen overflødig, tok feil.
Vitenskapen, som gir gode forklaringer på enkelte felt, lykkes ikke med å gi rasjonelle løsninger på andre felt. Enkelte filosofiske og metafysiske sider ved menneskelivet lar seg ikke verifisere gjennom empirisk etterprøvbarhet.
Man har lenge påstått at religionen forhindrer menneskets frihet, og derfor bør interneres i det private rom. Denne teorien fremstår i dag som en av det sekulære samfunnets myter.
Ikke minst betød de protestantiske reformatorenes vekt på moralsk energi svært mye for fremveksten av stabile stater.
Dette tjener som eksempel på moralens politiske relevans. Utviklingen der troen forplantet seg som etiske retningslinjer i kulturen, skjedde under samhandling mellom vitenskap, teologi og motiverte legfolk.
Kristen etikks betydning for fremveksten av stabile stater. Historikeren Robert Palmer påpeker at det er umulig å overdrive betydningen av kristendommens innflytelse på utviklingen av de vestlige verdier.
Vår sivilisasjons verdier har sin vugge i greske og romerske bidrag, men også, og spesielt verdimessig i det hebraisk-kristne bidraget som kom med det humane menneskesynet som anerkjente verdien av ethvert menneske uansett rang og klasse, etnisk tilhørighet eller seksuell legning.
Habermas minner om at det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som dannet det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene.
De ti buds etikk er et eksempel på moralske prinsipper som har direkte samfunnsrelevans.
Dens rasjonalitet er fullt etterprøvbar og synliggjør moralens sentrale rolle: Hva skjer i et samfunn der det blir legitimt å lyve? Hvis det er akseptabelt å stjele fra arbeidsplassen? Dersom trofasthet og lojalitet forvitrer, står bare svik igjen.
Det betydelige statistiske tallmaterialet som i dag foreligger som bekreftelse på den moralske krisen i Europa, sier alt man trenger å vite for å erkjenne at kulturens normer og grensesettende verdier slik som de ti bud, er avgjørende.
For alle verdier er ikke like gode. Noen verdier fører til stabile velfungerende stater som mange ønsker å flytte til, andre verdier fostrer dysfunksjonelle stater som millioner av mennesker forsøker å flytte fra.
Forfatter Seth Kaplan understreker i Fixing Fragile States: A new paradigm for development hvor avgjørende kristen tenkning var for fremveksten av stabile demokratiske stater.
De landene som i dag lykkes med å implementere en velfungerende kapitalisme, viderefører en strenge moralsk vekt på hardt arbeid, individualisme og sikring av personlig eiendomsrett.
Det er umulig å bygge et velfungerende samfunn uten et solid etisk fundament, noe elendige forhold i en rekke afrikanske stater er et godt eksempel på.
Sosiolog Max Weber har dessuten for lengst vist at det ikke er likegyldig hvilket verdigrunnlag man bygger på.
Det var på basis av en helt spesifikk serie med etiske normer fundert i den protestantiske pietistiske tradisjon, at kapitalismens fremvekst i Nord-Europa ble en slik fantastisk suksess.
Troende menneskers rasjonalitet og naturlige plass i offentligheten. Hvor kommer så denne stemplingen av religiøse som irrasjonelle representanter for gammel overtro fra?
Ved hvilket tidspunkt begynte europeere å forakte sine egne historiske og religiøse røtter? En av Europas viktigste og mest forfriskende teologer, pave Benedict XVI, sier i Christianity and the crisis of cultures at opplysningstidens måte å definere fornuft på, førte til at man distanserte seg fra kulturens egne historiske røtter.
Plutselig ble gudstro retorisk stemplet som irrasjonelt, mens ateisme ble opphøyet som det eneste rasjonelle valg.
Slik kuppet man definisjonen på hva som er fornuftig og skapte et skille mot de ”tilbakestående” som fortsatt trodde på en Gud.
Dette skapte den store splittelsen som til dags dato preger Europa. Den vitenskapelige revolusjon og troen på det empirisk etterprøvbare, førte til en ensidig vekt på den materielle dimensjon.
Legitimeringen av religionens plass i det offentlige rom, henger sammen med at troen på Gud må oppfattes like rasjonell som troen på vitenskapen.
Det ene utelukker ikke det andre. Den metafysiske dimensjon går hånd i hånd med den fysiske.
Det sekulære samfunn trenger både den rasjonelle troen og den empirisk etterprøvbare vitenskapen. Dette leder frem til en konklusjon: religiøse menneskers etiske bidrag kan ikke avvises i en rasjonell debatt.
For som Thomas Aquinas sa: ”Troen bygger på naturen og kompletterer den”.Milliarder av mennesker deltar i det fornuftsbaserte markedskapitalistiske samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på det overnaturlige.
Forsøket på å stemple troende som overtroiske merkelige mennesker, fremstår i dette lys som det egentlig irrasjonelle.
UiO, Samfunnsvitern’n juni, 2011
