Ved inngangen til det nye året er verden fortsatt kraftig preget av århundrets største finanskrise. Denne typen kriser henger nøye sammen med jakten på profitt, forbruk og overforbruk, lån og grådighet, ikke bare hos enkelte finansaktører, men i befolkningen generelt.
Det var et overopphetet boligmarked i USA som forårsaket det hele, der individer som kjente sin økonomiske svakhet likevel falt for fristelsen til å ta opp større lån enn man kunne betjene. Enkelte stiller seg spørsmålet om kapitalismen som økonomisk modell rett og slett ikke fungerer i et komplisert globalisert samfunn. Poenget er heller at systemet er moralsk sårbart. Kapitalismen er avhengig av bestemte etiske prinsipper for å fungere optimalt. Dersom moralen svikter, blir den profittdrevne finanssyklus selvdestruktiv.
Så hva ved kapitalismen er positivt? Og hva kjennetegner systemet når det blir selvdestruktivt?
Kapitalismens fremadgående driv søker å legge opp til velfungerende systemer som bidrar til vekst. Å finne den optimale måten å skape verdier på er det sentrale. Drivkraften er grunnleggende menneskelig: de fleste av oss ønsker å leve et fullverdig liv over fattigdomsgrensen. Samtidig vet vi at penger ikke kjøper indre harmoni og tilfredshet. Økonomiske midler er følgelig i seg selv nøytrale. De lar seg sammenligne med skarpladde våpen. Det er hvordan man forvalter og håndterer dem som teller.
Sosiologen Max Weber sier i The protestant ethic and the spirit of capitalism at det som preget kapitalismen som oppsto i protestantiske land for omtrent to hundre år siden, var det moralske idealet om å tjene penger, men å avstå fra å bruke disse på nytelse. Å lykkes materielt samtidig som man beholdt en delvis asketisk selvkontroll ble sett som et tegn på Guds favør. Den religiøst betingede inderlighetskulturen som protestantismen representerte la vekt på pietistiske, sparsommelige holdninger kombinert med inntektsgivende arbeid. Man skulle ikke bruke opptjente penger på statusjag og egen luksus, men spare og reinvestere dem. Denne positive individualismen og vekten på å tjene penger, bidro dermed til bruddet med det preindustrielle klassesamfunnet. I USA kunne immigranter som var bønder og fiskere i det britiske samfunnet, plutselig foreta en klassereise der egen kompetanse, arbeidsvilje og moralske kvaliteter utgjorde forskjellen. Gjennom hardt arbeid ble mange som kom fra enkle kår i England velstående landeiere i den nye verden.
I dag foretar millioner av mennesker den samme reisen fra fattigdom, ikke minst i syd øst asiatiske stater. India alene har nå en middelklasse på rundt 250 millioner mennesker med inntekt på nivå med Vest Europa. Sør Korea er verdens fjerde største økonomi, med en betydelig velstandsøkning de siste femti årene, i takt med at det markedskapitalistiske system har åpnet for dramatiske nye muligheter for de hardt arbeidende. Kina likeledes. Menneskets egoisme og selvoppholdelsesdrift kan følgelig sies å være bærer av et konstruktivt element som kan gi fremgang.
Her ligger utfordringen. Kapitalismens svakhet er at den, i sin rent teoretiske form, forutsetter at de involverte partene, eksempelvis i en handelssituasjon, får perfekt og fullstendig korrekt informasjon fra hverandre. Da vil begge ha full oversikt over hvilket kjøp og salg de begir seg inn på. Dette eksisterer derimot svært sjeldent i virkeligheten. Fordi aktørene stadig opererer med ulik informasjon og fordi finansmarkedet i stor grad er et slags psykologisk spill, blir etikk desto viktigere. Et godt eksempel er situasjonen med Terra Securities som solgte aksjer til kommuner i Norge som ikke forsto hva de kjøpte. Informasjonen som ble gitt, var ikke tilstrekkelig ærlig. Tilliten ble brutt.
På et bestemt moralsk punkt glir optimalisert kapitalisme, den som søker den beste måten å skape velstandsøkning på, over i en råbarket egoisme som ikke tenker samfunnskonsekvens, men kun opererer ut fra egenprofittens narsissisme. Det hensynsløse, ekstrem-individualiserte og a-moralske pengejaget som kun er egoistisk motivert på bekostning av selvdisiplinen som ligger i å vise hensyn til andre, bryter ned det opprinnelig gode ved kapitalismen som økonomisk system. Konstruktiv kapitalisme forutsetter nemlig at aktørene handler slik at systemets moralske grunnprinsipp, tillit, ikke forvitrer. Harvard Business Review viet nylig bred spalteplass til betydningen av tillit i det kapitalistiske systemet. Dersom tilliten til andre forvitrer, bidrar det til en utvikling der markedsaktørene bare tenker på seg selv. Man våger så å si ikke annet. Å tillate at egoismen får en dominerende posisjon medfører at tilliten fordunster fordi det moralske fundamentet svikter. Når det å bedra hverandre økonomisk blir akseptabelt, fungerer ikke kapitalismen lenger. Dermed oppstår økonomiske kriser der grådigheten tar overhånd. Det blir vanskelig å peke på finansakrobater og forsikringsgiganter alene for å gi dem skylden. Alle er skyldige i en usunn pengegalopp med ensidig vekt på materielle verdier.
Dagen 2009
