Dette foredraget skapte furore da det først ble lagt ut på internett.
Det var et ideologisk angrep på den progressive historieforståelsen som har bidratt til å gjøre Norge til et uvanlig religions- og tradisjonsfiendtlig land. Jeg minnet om at Jesus, på mange måter var den første radikale sosialist som kjempet for solidaritet og respekten for de svake i samfunnet.
Og jeg spurte om hvordan har det blitt slik at det nærmest ikke er lov til å være stolt over våre egne kulturelle og tradisjonelle røtter, mens man idealiserer og idylliserer alt som er fremmedartet?
Tidvis er den kulturelle selvpiskingen, kravene til å være politisk-korrekt og degraderingen av Europas egne idealer så stor at mange nordmenn føler seg kneblet og fremmedgjort i sin egen kultur.
Det er til de grader så mange regler man må følge for å være tilstrekkelig politisk korrekt, at mange av oss føler behovet for å bryte ut av det sterke konsensusmiljøet som er så preget av Jantelov og behovet for å se ned på andre.
Vi må få en høynet respekt for forskjellighet, ulike meninger og at målet ikke er at alle skal bli enige tilslutt. Pluralitet er bra, kritisk tenkning skjerper det intellektuelle nivået og uenighet er sunt.
Dagens progressive er dessuten historieløse i sin forakt for hvilken positive påvirkning kristen tro har hatt på vår egen kultur.
At staten er blitt alles mor, med trygder og stønader som gjør at vi andre slipper å ta vare på hverandre lenger, er et konsept av nyere dato.
Med den sterke staten som “tar vare på oss”, har vi ikke bruk for solidaritet lenger. Og da forvitrer varmen i samfunnet, noe blant annet den tyske filosofen Jurgen Habermas lenge har snakket om.
Vi har glemt at i historien dannet nettopp lokale kirker og bedehus kjernen i samfunnsfokuset på solidaritet med de svake, kanskje det mest kristne idealet av alle.
Dit kom folk med alle slags problemer. Jesus, – for å bruke et av vår tids siste tabuord, var på mange måter den første radikale sosialist.
Han sloss for respekten for de utstøtte, de fattige og de som var annerledes i samfunnet. Og ble hatet for det.
Med en høynet respekt for religionens bidrag til europeisk kultur, kan dermed også progressive krefter bidra til å forhindre at Norge forblir et u-land på indre verdier.
For en ting er sikkert. Vi trenger en reintroduksjon av tradisjonelle verdier som handlet om ansvar, plikt og empati for å motvirke de nåværende tendenser til at solidariteten forvitrer og egoismen tar overhånd i et samfunn som for ensidig orientert mot teknologisk og materiell rikdom.
Foredraget ble en farsott. Talen og dens ulike remixer har til nå har blitt nedlastet over 220 000 ganger på internett. Dagbladet la ut foredraget på sine sider, Bistandsnemda fikk mange tusen views på internett før foredraget ble sensurert og fjernet fra deres sider, og NRKs Storbynatt med Bård Tufte Johansen og Harald Eia har også en egen variant.
Jeg deltok på Storbynatt premieren der det ble påpekt at foredragsstilen var noe uvanlig. Mulig. Jeg er født og oppvokst i utlandet, i fransk kultur hvor et aktivt kroppspråk er langt mer vanlig enn her i Norge.
Dessuten har jeg alltid hatt sans for å bryte med noe av den tradisjonelle forestillingen om hvordan akademikere er.
Temaet ideologi og samfunnspåvirkning er dessuten faglig tungt. Å stå i grå dress og lese opp fra et manus har aldri vært min foredragsstil.
Et grunnleggende vestlig ideal er nettopp respekten for forskjellige meninger, ulike ytringsformer og annerledeshet. Men toleranse innebærer Ikke at alle må bli enige tilslutt.
Her i Norge har vi nok vært mer dominert av den jantelovspregede likhetsmanien der det gjelder å ikke skille seg ut fra mengden. Mange ganger struper denne likhetstanken individet valgfrihet. Man tvinges inn i en forhåndsbestemt bås.
Dermed blir det for meg nettopp så flott at også foredragets noe utenlandske form fenger.
En annen grunn til at foredraget er blitt møtt med en slik betydelig interesse er innholdet. Jeg har mottatt betydelige mengder med takkemail, brev og sms fra nordmenn som opplever det befriende at noen ser historien fra en litt annen vinkel enn den sosialistiske.
For den progressive ideologi som har rådet i Norge så mange tiår har ikke maktet å oppnå de samfunnsmessige resultater som ble lovet.
I dag falmer det sosialistiske verdensbildet i takt med stadig voksende medmenneskelige utfordringer som det sekulære samfunn ikke håndterer.
For materiell velstand har ikke gjort oss til verdens lykkeligste land. Høye skilsmisserater, ensidig vekt på selvrealisering, ensomhetsproblematikk, betydelige utfordringer innen psykiatrien, lav respekt for autoriteter, samt den rå seksualiseringen utgjør i dag en reell trussel mot ordenssamfunnet.
Sosialistenes ukritiske hyllest til moralsk grenseløshet parret med ensidig tro på det vitenskapelig etterprøvbare, har skapt et materialistisk samfunn der empati og solidaritet forvitrer.
I en stat der mennesket har gjort seg selv til gud, er det ikke lenger populært å tenke på sin neste. For i henhold til funksjonalistiske religionsdefinisjoner er religion mye mer enn de tradisjonelle trosretningene.
Religionsfilosof Paul Tillich betegner religion som ethvert menneskes ytterste anliggende. Slik kan materialismen sees som dyrkelsen av de verdier som kan kjøpes for penger og politiske ideologier som marxisme, nazisme og sosialisme kan klart betegnes som moderne religioner.
Professor i religionshistorie ved UiO, Otto Krogseth har påpekt at når en religion skyves tilside, oppstår snart en ny.
Slik ble marxismen født som ateistenes sekulære drøm om å sette mennesket i sentrum for å bevise at den europeiske kulturen ikke trengte troen på en Gud eller tradisjonelle verdier. Den bestselgende forfatteren
Jonah Goldberg påpeker i Liberal Facism at marxismen som politisk ideologi erstattet Gud med staten.
Guddommeliggjøringen av staten innebar et betydelig opprør mot kristen etikk som kilde til samfunnsorden.
Som finansmann Christen Sveaas har uttrykt det: Staten ble alles mor. Marxismen og dens forskjellige avkom: sosialisme, nazisme, kommunisme og fasisme – skulle skape det utopiske klasseløse idealsamfunn der menneskets godhet overvant enhver hindring.
Den sosialistiske internasjonalismen skulle føre til en endelig fred på jord.
Slik ville man bevise at Europa ikke lenger trengte de tradisjonelle kulturverdier som hadde sitt utspring i kristen etikk. For nazismen var ikke høyreekstrem.
Den var venstreekstrem. Populærbegrepet NAZI er forkortelsen for Nasjonal Sosialistisk Arbeiderparti i Tyskland.
Etter den andre verdenskrig har sosialistenes propagandaapparat lyktes godt i å innbille Europas borgere at Hitler var høyreekstrem. Man har febrilsk forsøkt å viske ut minnet om at den intolerante nazistiske nasjonalismen tilhørte venstresiden.
For høyresidens kapitalisme har fra sin opprinnelse vært knyttet til troen på en sterk individualisme, privat eiendomsrett og konservativ vekt på tradisjonelle verdier slik som hardt arbeid, sparing og reinvestering.
Goldberg minner om at både sosialismen og liberalismen har sitt utspring i marxismens opprør mot tradisjonelle europeiske verdier.
Den franske revolusjon var i seg selv en fascistisk totalitær revolusjon som spilte venstresidens populistiske kort ut til fulle.
De samme som under den franske revolusjon avsatte solkongetidens hoff, ble noen tiår senere regnet for å være verre enn det aristokratiet de fjernet.
Napoleon måtte nærmest redde det franske ”folkestyret” fra deres egen nådeløse og lynsjende voldsspiral. Under den franske revolusjonslederen Robespierre, var giljotinene å finne på ethvert gatehjørne i Paris.
Annerledestenkende ble avrettet ved den minste mistanke.
Robespierre oppsummerte sin totalitære logikk slik: ”Det er bare to typer mennesker i Frankrike: folket og dets fiender. Enhver som står imot revolusjonen, må tilintetgjøres.”
Tanken om en sterk sekulær, religionsfiendtlig og meningskonform stat der sterke eliter skulle påvirke folket i ”riktig” retning, ble en intolerant sosialistisk kjernetanke som preget enrekke stater i det tyvende århundre.
.
