I dag er Nora den feministiske undertrykkeren: Det er hundre år siden Henrik Ibsen døde. Han var forfatteren som søkte å avdekke sin egen samtids livsillusjoner og drive mennesket inn i en realitetsorientert virkelighet.
Borgerskapets uutholdelige arroganse i møtet med den svake part ble dramatisk spikret til korset med en våken penn I skuespillet Et dukkehjem.
Mannen angrep datidens hellige maktkuer med en slagkraft som til dags dato gjør at han er blant verdens mest spilte dramatikere.
Den samfunnskritikk som preget Ibsens forfatterskap er det derimot lite igjen av i dagens konformitetspregede Norge.
LES OGSÅ:
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Herland kommenterer Usman Rana.
- Norge har Europas mest lukkede, ny-marxistiske medier. #BorisJohnson.
- Når media blir upålitelig basert på “sannheter” vi vet ikke stemmer – Hans-Erik Husby
- Meningsmangfold er blitt folkefienden: Sjikanering, maktretorikk, faktafeil – VGs omtale av The Herland Report
Det er en nyhetsside som også har en YouTube kanal med TV intervjuer med en rekke av Vestens ledende tenkere.
Herland sier hun alltid har oppfattet Norge fra et utsideperspektiv, kanskje som følge av oppvekst i Afrika, og har bestandig etterlyst et oppgjør med den sosialistiske norske rasismen som ser ned på innflyttere.
Etter å ha bodd mange år utenfor Norge, i Sør Amerika og Midtøsten, med et bredt internasjonalt nettverk utenfor landet, ble det naturlig å danne sin egen mediekanal.
Braksuksessen har åpnet mange dører i USA, der Herland har intervjuet ledende senatorer, politikere, Judicial Watch direktører, ledere fra CIA, NSA, bestselgende forfattere, akademikere og professorer.
Fra det skandinaviske segmentet, har Herland også en rekke spennende stemmer med seg, som Niels Chr. Geelmuyden, Einar Salvesen, Brita Møystad Engseth, Hans-Erik Dyvik Husby, Lillian Muller, Mohammad Usman Rana, Walid al Kubaisi og mange flere.
På Herland Report nyhetssiden finner du artikler fra en rekke av Vestens ledende intellektuelle, forfattere og aktivister om utenrikspolitikk, perspektiver på Midtøsten, den kulturelle nedgangen i Vesten og ramsalt kritikk av New Left kulturradikale bevegelsen på 1960-tallet.
The West is now characterized by strict, elitist media censorship, hedonism, a culture of drug abuse, abortion, ethnic clashes and racial divide, a destructive feminism and the dramatic break-down of the family. The ultra-rich elite pushes our nations into a new, totalitarian globalist structure, with no respect for Western historical values. The book outlines the remedy for the current malaise.
I dag er Nora den feministiske undertrykkeren: Vi lever i et land der kvinner fortsatt er en salgsvare, hver 8. mann kjøper sex i henhold til statistikken og landets hovedgater er byens horestrøk.
Nora har dessuten for lengst forlatt Helmer i vår modern tid. Hun har paradoksalt nok, og i mange tilfeller trådt inn i Amalie Skrams verden der de depriverte kvinner beskrives med sitt endeløse slit med eneansvaret for barn I en vanskelig og trang økonomisk situasjon.
Over halvparten av oss lever alene idag ifølge statistikken, etter skilsmisse gifter mange seg ikke igjen. Aleneboertilværelsen til Nora er idag et faktum.
I dag er Nora den feministiske undertrykkeren: Menn kommer og går i en evig runddans, samboere og kjærester skiftes inn og ut. Her er rikelig med personlig uro, mangel på stabilitet og slit med barn som man må oppdra selv uten hjelp fra nesten noen.
I de tilfellene der Nora fortsatt blir i ekteskapet, har vår tids feminisme lært henne at frihet er å nekte mannen sex hvis hun føler for det.
Over 40 % av dagens kvinner sier også at de mangler sex lyst i hverdagen. Dette er dramatisk statistikk.
Slik blir den nye feministiske Nora en av kildene som nettopp driver den modern mannen ut på gaten til villige nigerianerinner og andre afrikanere eller øst europeere som venter der ute, bare han betaler.
Noras feminisme innebærer merkelig nok ingen nevneverdig motstand mot at afrikanske kvinner undertrykkes, – disse som kommer fra andre kulturer, bare det ikke går ut over henne selv.
Den egosentriske, hvite Nora er opptatt av seg selv, hun er rettighetsorientert mot sine egne behov og andres, ikke minst mannens, plikt til å oppfylle hennes ønsker.
Globaliseringen har satt den hvite, rike kvinnen et nytt, kritisk lys. Som del av verdens kapitalistiske borgerskap kunne man forvente at hun i Ibsens stil kjempet for de svake.
I dag er Nora den feministiske undertrykkeren: Det er derimot i stor grad menn som har markert seg som forkjempere for utjevning av forskjeller. Bono, Clinton, Gates, Nelson Mandela. Hvor er Nora?
Kjemper hun bare for egen etnosentriske rettighet til å handle billige klær som er laget av de fattige i India og bekrefter dermed inntrykket av å fortsatt være Ibsens ansvarsløse lerkefugl?
Hun ville ta mannens rolle, og fikk den. Dermed får hun også stryk karakter.
Feminister som I dette Ibsen årets jubileumsrus hyller den skarpe dikteren, fremstår dermed temmelig blottet for selvkritikk. Man glemmer at Nora på Ibsens tid var en helt annen enn hun er i dag.
I dag er Nora blitt Helmer.
Hun er eneboerverdenens fundament I en tid der familien på mange matter er smadret, fellesskapet med mannen nedprioritert og selvstendig og selvrealisering viktigst.
Dagens Nora føler seg fri i sin seksualitet med retten til å velge hva hun måtte finne for godt, men tenker ikke over de mange Nye bindinger av ufrihet som oppstår når hun insisterer på å tre ut av familiens fellesskap og kun dyrke sine egne interesser, selvrealisering og krav.
I en hyllest til modernitetens individualitet, kjempet datidens samfunnskritiske Henrik Ibsen mot undertrykkelsens tyranni. I dag undertrykker Nora hvem hun vil.
Ingunn Økland I Aftenposten antydet nylig enda en gruefull utvikling hvis kvinnen hengir seg ukritisk til sin egen egoisme: Tilslutt bryr hun seg ikke engang om sitt eget avkom.
Hedda Gablers avsky mot å selv bli mor er en annen beskrivelse av Helmers letthet, den som også Ibsen underliggende kritiserte: Han er seg selv så uutholdelig nok.
I modernitetens liberale tidsalder har pendelen svingt med full kraft ut i det egosentriske rom der materialisme og ensidig fokus på egen lykke har torpedert mange felleskap.
Solidariteten forvitrer i et slikt klima. Feminist og forfatter Suzanne Brøgger har spurt hvordan man overhodet kan utvikle seg i en familie.
LES OGSÅ:
- Sharam Alghasi REN LØGN om Herland Report i Dagbladet.
- Politisk styring av offentlig debatt foregått i årtier, Hanne Herland
- Ny-marxismens 1968 ideolog, Herbert Marcuse om hvordan de kulturradikale skal vinne: Undertrykk Majoriteten!
Ved å stille seg kritisk til de solidaritetsskapende båndene som her formes og preges av ansvar for andre, plikter I fellesskapet og lojalitet, viser Brøgger en tidstypisk og alvorlig forakt for individets plikter i et større fellesskap.
For hvordan man overhodet unngå å bli en Narscissus utenfor det forpliktende og korrigerende fellesskapet med andre mennesker? Slik den falske tryggheten ikke skapte sikkerhet for Helmer, gir heller ikke samtidens oppskrytte kvinnefrigjøring Nora den frihet hun søker.
For når den mannsundertrykte blir mannsundertrykker, er vi like langt. Kvinnen må kvotere seg selv med brutal makt inn i stillinger hun ikke er kvalifisert for eller har gjort seg fortjent til å inneha.
Når debatten I tillegg banaliseres ned til hvorvidt Nora skal velge “plikten” eller “frihet”, – som om det ene er motsatsen til det andre, er forvirringen komplett
. Jeg støtter tidligere statsminister, Kåre Willoch. Hans omskriving I Aftenposten av avslutningen i Et Dukkehjem uttrykker i det minste en samfunnskritisk holdning i ekte Ibsen-stil.
At dagens Helmer, – nemlig kvinnen, dermed reagerer med rasende feministiske utbrudd, gjør analysen hans desto mer riktig. Ibsen angrep Helmer, Willoch gjør det samme.
Den samme borgerlige arroganse som herjet Helmer, herjer dagens feministiske Nora. Uten syn for realitetenes nød smigrer hun seg selv til å tro at Ibsens kritiske samfunnsrøst hadde hyllet henne dersom han hadde levd i dag.
Mest sannsynlig hadde den radikale Henrik Ibsen angrepet det norske samfunnet på en slik måte at han hadde måttet rømme landet atter en gang.
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
