Herland Report: I dag snakkes det mye om at vi trenger en revitalisering av kristen-humanistiske verdier. Men hvilke verdier er de opprinnelige kristne?
Representerer dagens “kristne miljøer” de genuint kristne verdiene? Har vår tids konservative kristenkultur blitt en karikatur av Jesu’ opprinnelige samfunnsengasjerte budskap?
Ledende samfunnsforskere som ateisten Jürgen Habermas påpeker i Europe, the faltering Project at vår tids politiske og moralfilosofiske teori betaler en høy pris for å ha utestengt den kristne impulsen som evnet å motivere individet til å handle rett. Resultatet er at dyder som tillit, ærlighet, trofasthet og solidaritet forvitrer i et skremmende tempo.
Protestene mot denne utviklingen har vært påfallende få, også fra en del protestantiske frikirker og kristne miljøer som nettopp, i teorien, hevder å være nestekjærlighetens forsvarere.
Dagens passive “kristne miljøer” har selv bidratt til den egosentriske utviklingen i kulturen gjennom å fraskrive seg samfunnsansvar og isolere seg i egne selvbekreftende grupper. Man har valgt å følge tidsånden og være seg selv nok.
Kristen egoisme og svik mot det kristne budskapet
Også sosiologen Zygmunt Bauman har lenge bekymret seg over at den sekulær-etiske diskurs har forlatt målet om et rettferdig samfunn og omfavnet en ekstrem-individualistisk rettighetskultur med ensidig fokus på menneskerettigheter, ikke plikter.
Jakten på lykke blir stadig oftere definert som et selvrealiseringsprosjekt. Det mer aristoteliske fokuset på samkvem i fellesskapet som forutsetning for tilfredshet, viskes ut.
Selvgodhet og jakt på religiøs anerkjennelse innad i gruppen produserer en dobbeltbunnet illiberal subkultur som er utstudert i korrekte kristen-floskler på søndagene, men ukritisk til det meste ellers i uken. Kritikkverdige sekteriske utstøtelsesmekanismer brukes mot dem som oppfattes som “utenfor” eller ikke “gode nok”, kombinert med et egendyrket religiøst språk som nesten ingen andre forstår.
I jakten på å legitimere egne miljøers mangel på empati overfor samfunnet, har sterke, ofte manipulerende ledere forvridd ord fra Bibelen som “ikke av verden” til å bli “ikke omgås de som ikke virker kristne nok”.
Denne typen isolasjonistisk vranglære har rettferdiggjort dyrkingen av lukkede fryktsomme miljøer med elementer av regelrette antikristne holdninger. Dette er noe helt annet enn klassisk utadvendt og sosialt levende kristendom.
Kristne ledere som gjerne sitter på første benk i lokalene og smykker seg med religiøse titler, bærer hovedansvaret for avkristningen av de kristne.
Kristne idealer er forlatt
Også i John Bunyans bok En pilegrims vandring, som har vært en av verdens mest leste bøker, møter hovedpersonen Kristen i en dramatisk reise på en skikkelse ved navn Snakkesalig. Dette er den religiøse person som kan Bibelen utenat og snakker om “åndelige” ting, men som egentlig preges av en påfallende likegyldighet og mangel på ærlighet når det gjelder den åndsfattige tilstanden i eget liv.
Kristne miljøer etterlyser “de kristne verdiene”. Hvilke sikter man egentlig til? Holdningene som enkelte av disse miljøene selv preges av eller de prinsipielle, kristne idealene som i stor grad kristne også selv har forlatt?
Summen av de praktiserte verdier blant altfor mange er sladder, ondsinnet snakk om andre, utestengelse av fremmede, feighet, falskhet, dobbeltmoral og “snakkesalighet”. Altså stikk motsatte verdier av dem som Jesus selv anbefalte.
Mange blir forståelig nok ateister etter det negative møtet med denne religionsformen og trekker konklusjonen at det umulig kan finnes en kjærlig Gud hvis dette er hans etterfølgere. Også illustrert ved ofte hørte utsagn som: “Mannen med sandaler har jeg sans for, det er tilhengerne hans jeg ikke kan fordra”.
Sprik mellom ideal og praksis
Selv om det i alle leirer er et uunngåelig sprik mellom idealer og praksis siden mennesket er feilbarlig, er det desto viktigere å fremstå ærlig.
Liberalisten Friedrich Hayek sier at en fare ved konservatismen er at den tolkes dithen at det handler om å stanse enhver forandring i lengselen tilbake til en fjern fortid, en reaksjonær holdning som på mange måter inneholder et illiberalt samfunnsfiendtlig element.
Verdikonservative kristne utgjør følgelig ikke automatisk en kjerne i en fremtidsrettet moderne konservatisme. Her må hver enkelt først feie for sin egen dør.
I The fatal conceit snakker Hayek om at kristendommens evne til å overleve nettopp ligger i dens støtte til menneskets individuelle mulighet til å bryte løs fra fasttømrede mønstre.
Han har et poeng som synliggjør noe av forskjellen mellom det opprinnelige kristne og dagens postmoderne kristenkultur: Også Jesus brøt kraftig med datidens tradisjonalistiske forventninger til ham. Han etablerte, uten frykt for det nye, en helt ny liberal likeverdig måte å betrakte mennesker på som brøt tvert med datidens frykt for forandring.
Solidarisk samfunnsengasjement
Jesus bidro med et radikalt solidarisk samfunnsengasjement. Han deltok i sin egen samtid og trakk seg ikke bort fra den, han ga ris og ros, viste toleranse, angrep rasisme, satte grenser, viste en betydelig godhet mot uønskede minoriteter. Humanitetsbegrepet ble utvidet til å gjelde alle mennesker. Hans menneskesyn var basert på et likeverdsprinsipp som ga helt ny verdi til kvinner, barn og de lavere klasser.
Genuin kristen etikk har i historien blitt menneskerettighetenes ultimate vugge og et betydelig bidrag til utjevning av klasseforskjeller. Dinesh D’Sousa beskriver i What’s so great about Christianity at den begrensede statsmakt og skillet mellom stat og kirke kommer fra kristen tenkning.
Troende tenkere som John Locke utviklet religionstoleranse for å demme opp mot kirkelig maktmisbruk. Den største religionskritikeren av dem alle var Jesus selv, som betegnet datidens kirkeledere som “kalkede graver”, en radikalitet de til slutt drepte ham for.
Kristendommens innflytelse på vestlige verdier har vært fundamental. Paulus’ beskjed til de tidlige kirkene var: “Her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, kvinne eller mann, for dere er alle ett i Kristus.”
Individuell frihet der enhver er ansvarlig for eget liv og aksepten for feilbarlighet gjorde at nåde og tilgivelse ble viktige kristne idealer som bidro til bruddet med hevnkulturen. I dag er det kanskje slik at den argentinske paven, Frans I, formidler essensen i hva som er det genuint kristne: Det handler om menneskeverd, respekt for forskjellighet, å gi noe til andre og å være ærlig.
