To kvinner uten lederstatus har blitt kristenkonservatives nye stemmer i media, ifølge religionsforskere, påpeker avisen Dagen. Selv føler jeg meg ikke hjemme i betegnelsen kristenkonservativ, noe jeg har påpekt en rekke ganger.
Kulturkonservativ dekker bedre mitt ståsted, parallelt med at jeg mener at Norge bør bryte med USAs utenrikspolitiske linje og at NATO må selvstendiggjøres fra amerikansk innflytelse. I det store og hele mener jeg at venstre-høyre siden tenkningen er utgått på dato. Samtlige politiske fraksjoner kan ha mye godt å bidra med, alt avhengig av den enkelte sak som tas opp.
Sakset fra artikkelen: “For et par tiår siden var det biskopene og lederne i de kristne organisasjonene som fikk spalteplass i media. Journalister flokket seg på de årlige Geilomøtene hvor de lutherske legmannsorganisasjonenes toppledere møttes årlig i Organisasjonenes Fellesråd. Drøyt 20 år senere er stemmene til kirkelige organisasjonsledere og konservative kristne nesten tørket ut i den vanlige pressen.
– Konservative kristne miljøer har lav status og relativt usynlige i den breie offentligheten. Delvis kan det skyldes at man velger deloffentligheter som kristne aviser og medier som henvender seg til et begrenset publikum. Dels at man opplever en fiendtlig innstilling blant journalister, sier religionsprofessor Siv Ellen Kraft ved Universitetet i Tromsø, som har kartlagt religionsdekningen i norsk presse etter årtusenskiftet.
Formell kirkelig autoritet er verken tilstrekkelig eller en betingelse for å få en toneangivende stemme i offentligheten, konkluderer forskerne.
To av de nye konservative stemmene i den offentlige debatten tilhører samfunnsdebattant Hanne Nabintu Herland og filosof og Fritt Ord-vinner Nina Karin Monsen, av kristne kritikere omtalt som «ensomme, kristne ulver» som uttaler seg på vegne av seg selv.
– Nabintu Herland er en representant for konservative kristne miljøer i Norge. Hun har fått ekstremt mye plass i norske medier. Generelt på 2000-tallet leter journalistene etter de uvanlige stemmene og gjerne vil ha de på trykk, sier Kraft. Hun omtaler Herland som en medieskapt og mediebevisst aktør, og sammenligner henne med tidligere generasjoners samfunnsrefsere som Ole Hallesby, Børre Knudsen og Ludvig Nessa.
Men i motsetning til sine forgjengere, formidler hun budskapet på en annen måte. «Hun truer ikke med (…) helvete og fortapelse. Hun snakker om verdier – om de kristne verdiene vi har mistet, om det generelle forfallet dette har medført, og om alt vi vil vinne på å hente dem frem igjen».
Suksessoppskriften til Herland består også i at hun leverer skarpe og politisk ukorrekte utspill og gjennom det har fått status i mediene som en usedvanlig, selvstendig og modig røst.
Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen i 2009, nettopp for det juryen kalte «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt».
Noen kirkelige stemmer når likevel igjennom mediekravene. Tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett skjønte seg på medienes betingelser, gav kristendommen et ansikt og ble usedvanlig populær i motsetning til sin etterfølger Ole Christian Kvarme. Han bød mindre på seg selv og gjorde det i konservative vendinger, ifølge forskerne. Mediene foretrekker de mest liberale, minst skriftorienterte og minst moraliserende røstene fra kristenfolket, og plasserer disse i roller som moralske veivisere, ifølge Kraft og Døving.
Religionens plass i norske media etter år 2000 er kartlagt av religionsprofessor Siv Ellen Kraft ved Universitetet i Tromsø og forsker Cora Alexa Døving ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Funnene er presentert i boken «Religion i pressen», som kom ut på Universitetsforlaget fredag.”
