Herland Report: Hanne Nabintu forord i Odd Nerdrums bok, Crime and Refuge: Kunst er gudenes språk. Malt med flytende ord fra en annen dimensjon, bryter kunsten begrensningene i språket, opponerer mot stillstand og likegyldighet, maner til samfunnsendringer og utfordrer mennesker til å betrakte livsreisen med et våkent og mer levende blikk.
Odd Nerdrums Crime and Refuge. Hanne Herland skriver forordet. Kjøp boken her.
I Det Gamle Testamentet, en av verdens eldste tekster som er flere tusen år gammel og fylt med grusomme og vakre fortellinger fra menneskenes historie, beskrives Gud som kunstneråndens giver.
Han bestemmer selv hvem han vil gi den til. Michelangelos «Skapelsen» fanger inn den dramatiske hendelsen der Gud i et kosmisk inferno beveger seg ned mot Adam som gis liv.
Det selvdefinerende øyeblikket blir kilden til selve Adams eksistens. Her vekkes håpet om det godes seier over det onde, om uforgjengelighetens seier over det falne, skriver forfatter, religionshistoriker og grunnlegger av The Herland Report, Hanne Nabintu Herland.
Teksten er forordet til Odd Nerdrums bok Crime and Refuge, en billedbok som viser en rekke av hans malerier.
Enkelte kunstnere i historien har vært bærere av denne gudspusten som med tiden har gjort dem udødelige. De har vært profeter i brytningstider når de kulturelle veivalgene var avgjørende, de har skreket som Jeremias om dom og undergang, håp og fremtid.
Odd Nerdrum er bærer av en slik gudspust. Han er vår egen tids kanskje største kunstner og fantastiske rebell.
Dette er den unike individualisten som gjennomskuet deler av modernitetens tomhet.
Han skrek imot den, valgte å gå mot strømmen og insisterte på å løfte de europeiske kulturtradisjonene frem i en samtid som er i ferd med å glemme sin egen sivilisasjons storhet.
Han har gått mot strømmen og insistert på å løfte de europeiske kulturtradisjonene frem i en samtid som er i ferd med å glemme sin egen sivilisasjons storhet.
Hanne Nabintu forord i Odd Nerdrums bok: Man snakker om dem i århundrer etter at deres tid er omme. Her er Rembrandt og hans dramatiske jordfargede scener som vekker liv i død hud, Rubens frodige sensualitet, Rafaels harmoniske dybdefortellinger, Caravaggios realisme og brennende lys som skinner ut av en annen dimensjon.
Disse fanget Europas storhetstid på lerretet, – den åndelige og livsbejaende eksplosjonen av ny bevissthet og kunnskap som førte til at den vestlige sivilisasjonen etter hvert bredte seg ut i en seiersgang ut over kontinentene.
RELATERTE ARTIKLER:
- Samfunnsforskning er ikke verdinøytral, sterkt preget av politisk korrekthet.
- Når media blir upålitelig basert på “sannheter” vi vet ikke stemmer – Hans-Erik Husby.
- Ny-marxismens 1968ere undertrykker totalitært mangfoldet – Hanne Nabintu.
- Ny-marxist 1968 ideolog, Herbert Marcuse om hvordan de kulturradikale skal undertrykke majoriteten!
Den figurative beskrivende kunsten inspirerte en hel verden til nytenkning, utvikling og dyp refleksjon.
De store maleriene stanser tiden. De gir oss muligheten til å betrakte oss selv i avtrykket fra andre. Vi merker at det finnes en mulighet for indre lys, for integritet som valg.
Her er liv og død. Her beskrives den tærende livsprosessen som begynner den dagen vi fødes som sakte leder frem mot livets slutt, døden.
Med virkelighetens gravitasjonskraft som livslang utfordring og fanget i den brutale kampen mellom liv og ødeleggelse, graver livet sine spor.
Bruddet med samvittighetens plikter ble likevel ikke løsningen slik Nietzsche antydet. Nettopp derfor er det viktig å minne om Europas storhetstid og sentrale idealer som vekkes med en slik tyngde i Odd Nerdrums malerier.
Hanne Nabintu forord i Odd Nerdrums bok: Ofte tåler mennesket ikke konsekvensene av sine egne valg. Det dør av sin egen gift. Den figurative malerkunstens transcendente språk som viste seg mest potent under de store mestrene, utfordrer individet i møtet med verdens ondskap.
Hva velger vi når livet råtner, når havene bruser og det ikke finnes hvile noe sted? Trekker vi da, midt i de verste øyeblikk, mot selvdisiplin, ansvar, respekt for medmennesker eller lar vi tidens brøl knuse livsmotet?
Odd Nerdrum er bærer av en slik gudspust. Han er vår egen tids kanskje største kunstner og fantastiske rebell.
Dette er den unike individualisten som gjennomskuet deler av modernitetens tomhet.
Han skrek imot den, valgte å gå mot strømmen og insisterte på å løfte de europeiske kulturtradisjonene frem i en samtid som er i ferd med å glemme sin egen sivilisasjons storhet.
For i kunsten merkes den kulturelle nedgangen først. Under Romerriket mistet kunstnerne gradvis kunnskapen om de greske mesternes teknikk allerede flere hundre år før kulturen gikk i oppløsning. Innovasjonskraften svant i takt med at vinbegrene fyltes.
Hanne Nabintu forord i Odd Nerdrums bok: Generalene sendte ikke lenger sine egne sønner i krigen, men leide inn fremmede til å gjøre jobben.
Man begynte å kopiere, forfalske, billige etterligninger som ikke krevde stort ble populære, keiserens klær ble formet og folket jublet. De ville ha brød og sirkus, disse som var på vei til sin undergang.
Også vår egen tid preges av dramatiske brytninger ledsaget av en overopphetet tro på modernisering, teknologiske nyvinninger, sekularisme, bruddet med tradisjonelle europeiske verdier og troen på menneskets evner.
Friedrich Nietzsche proklamerte tilværelsen som meningstom, Gud var død, samvittigheten en byrde og tiden kommet for at mennesket skulle herske i en anarkistisk tilstand uten inspirasjon fra andre enn seg selv.
Men allerede i 1910 påpekte sosiologen Emile Durkheim i Selvmordet at modernitetens raske samfunnsendringer førte til en betydelig verdiforvirring hos individet, særlig i protestantiske land der opprøret mot tradisjonelle familiemønstre og andre stabiliserende søyler i kulturen var særlig sterk.
Et stadig mer ensomt liv som følge av oppløsningen av gamle kunnskapstradisjoner, arbeidsplasser i endring, fremveksten av de store byene og ensomheten der, fremmedgjøringen fra naturen og det naturlige, den manglende verdiforankring i gamle tradisjoner, alt dette bidro til en foruroligende mangel på mening. Der trofasthet og integritet svinner, blir menneskets rett til egoisme tidens gud.
En glitrende sivilisasjon kan forsvinne. Den kan forfalle og råtne på rot. Historien er full av eksempler på kulturer hvis fremvekst først preges av arbeidsvilje, disiplin, et sterkt forsvar og felles verdier.
Deretter følger en storhetstid med vekst og velstand. Men før den samme kulturen mister sin storhet og glir inn i fortiden med tapt glans, går samfunnet først igjennom en fase der man forveksler de gamles idealer med gammelmodighet.
Hanne Nabintu forord i Odd Nerdrums bok: Man mener at kunsten er utdatert, at tiden har gått forbi de åndsvåkne mestre.
Man mister ydmykheten i møtet med verden, man vil ikke takke noen andre enn en selv. Gradvis bygges opp en dyp forakt for den kunnskap og de verdier som opprinnelig gjorde kulturen stor.
De gamle latterliggjøres. De som levde før blir unyttige vedheng. Elitene blir seg selv nok, de lar vinen flyte og søvnen komme. De sovner mens de lever og eksisterer videre i tomme skall.
Familiesamhold og empati med de som er annerledes forvitrer. Den fremmede utestenges, han isoleres. Man er overbevist om at menneskerettigheter kommer uten menneskeplikter.
Og misforstår hva individets frihet er, man idealiserer selvrealisering og egoisme på bekostning av samhold.
RELATERTE ARTIKLER:
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
- Artikkelserie: Vi er frekke, intolerante, onde og kaller det ytringsfrihet.
- TV serien JERUSALEM med Hanne Nabintu Herland.
- Umulig å overdrive kristen filosofis betydning for utviklingen av Europa. #NyeBabylon
Kunnskapen om det viktige støter i vår tid på motstand, kulturen driver mot andre retninger. Modernitetens flytende identiteter, godt beskrevet av Zygmunt Bauman i Liquid Modernity, river opp kulturens røtter og latterliggjør stabilitet.
Modernistene reformerte alt, uten hensyn til hvilke idealer som var verdt å ta vare på. Men reform fører ikke alltid til det bedre. Den andre verdenskrig viste at midt i modernitetens selvopphøyde nyvinninger, materialiseres Satans ansikt.
I dag tynger en underliggende tristhet den materialistiske selvopphøyde vestlige kultur. Påfallende stillhet ledsager samtaler rundt den åndelige dimensjon i en tid der dybdene sjelden eksamineres.
Sivilisasjonen er teppebelagt med en lett melankolsk tåke av nevroser, psykiske lidelser og narkotikamisbruk.
Her er Rembrandt og hans dramatiske jordfargede scener som vekker liv i død hud, Rubens frodige sensualitet, Rafaels harmoniske dybdefortellinger, Caravaggios realisme og brennende lys som gir gjenskinn fra en nesten åndelig dimensjon.
Hanne Nabintu forord i Odd Nerdrums bok: Den seksuelle frigjøringen og bruddet med samvittighetens plikter ble likevel ikke løsningen slik Sigmund Freud antok.
Konsekvensen av kulturens overidealisering av den materielle dimensjon er en åndelig sult, en spirituell fattigdom i en tid der moralske spørsmål marginaliseres.
Den kollektive fornektelsen av sentrale deler av selve det å være menneske hviler over kulturen mens den genuine kunstnerånden kveles.
Dermed reaktualiseres Caravaggios «Narcissus», billedliggjøringen av den greske mytologien og vanngudens vakre sønn som, ikke makter å skille mellom godt og ondt, søvn og våkenhet, selvdisiplin og selvdestruksjon tilslutt drukner i sitt eget speilbilde.
Han stirrer på seg selv i tjernet, oppslukt av sin egen skjønnhet og ute av stand, helt ute av stand til å elske noe annet enn seg selv. Christopher Lasch beskriver i Den narsissistiske kultur utfordringene som vokser ut av denne modernitetens rettighetsorienterte selvdyrking.
Når man befinner seg på en karusell som ukritisk spinner mot Narcissus’ ondskap, blekner ydmykheten overfor verdens storhet og respekten for apokalypsens uunngåelige inferno.
De gamle mestrene er glemt, som Sokrates har de drukket sine giftbegre. Kulturen nærmer seg et moralsk anarki, tilstanden som går forut for en sivilisasjons fall.
Fornektelsen av den europeiske storhet er et kjennetegn på vår tid. De som ikke bøyer seg for samtidens tidsånd, har ofte måttet flykte fra sine hjem. Også dette preger Odd Nerdrum.
I hans hjemland, Norge, en av verdens minste land så islagt og kaldt mot nord i Europa, så gjennomsyret av gruppepress, menneskefrykt, sosialisme, jantelov og sladder.
Her er liten takhøyde og rom for nytenkende kulturuttrykk som rister grunnvollene i dagens tilstivnede kultureliters fora. Henrik Ibsen og andre betydelige kunstnere har måttet flykte landet lenge før Nerdrum.
Det er noe totalitært over disse moderne demokratier som går under frihetens høye faner, men i virkeligheten knuges av makteliters press mot konformitet, likhet og politisk konsensus.
Det er som rekken med slaver som ledsages i takt mot skipene som tvinger dem til Amerika mens de beordres til å synge: – frihet, frihet.
Aldous Huxley beskrev det godt i Vidunderlige nye verden der han forklarer hvor totalitært det moderne kan bli dersom troen på individualisme og personlig ansvar i fellesskapet, kunnskap, selvstendig refleksjon, klokskap og retten til å være forskjellige forsvinner.
Da kommer en alvorlig institusjonaliseringstvang, en avpersonifisering av personen, et følelseskaldt kollektivt konsensustyranni i en stønadsstat som legger ensidig vekt på materialistiske rettigheter og krav.
Hanne Nabintu forord i Odd Nerdrums bok: Tilslutt står bare streng uniformering tilbake i en stat som bestemmer og dikterer alt. De uønskede tenker selv, disse interneres i egne leire, de fjernes og drepes.
Den kjente filosofen Hannah Arendt har snakket mye om dette, blant annet i The origins of totalitarianism. Hun studerte nazismens og kommunismens røtter, sjokkert over hvorledes den andre verdenskrigs ondskap ble satt i system midt i moderne demokratiske land der man la vekt på en aktiv byråkratisk styring av befolkningen.
For nazismen var venstreekstrem. Populærbegrepet «Nazi» er som kjent forkortelsen for Nasjonal Sosialistisk Arbeiderparti i Tyskland.
Hitler beordret samhold i folket og nåde den som ikke gjorde som han sa. Dette var en sterk sosialistisk stat som kontrollerte ytringsfriheten og begrenset individets handlingsrom til det som maktelitene bestemte var politisk korrekt. Statens sentraliserte makt var et svært viktig middel til å styre befolkningen.
Her var det ikke mye respekt for forskjellighet. Alle måtte tenke i takt for å bli møtt med gruppens anerkjennelse. I slike miljøer halshogges profetene, disse som roper et varsko og maler sitt opprør med andre farger enn etablissementets.
Den rasebevisste nazismen åpnet for en sjokkerende mangel på respekt for forskjellige meninger. Det var tilstrekkelig bare å mistenke noen for å ha en oppfatning som ikke var politisk korrekt.
Man svertet menneskers rykte basert på indisier, forhåndsdømte dem, hang dem ut i mediene, sammenlignet dem med drapsmenn og landssvikere, nektet dem ledende stillinger i staten, sparket dem fra jobber, truet deres familier, – som bevisst ledd i å kneble den politiske opposisjonen.
Arendt viser hvorledes individets frihet kveles når gruppetenkningen overtar på en slik måte at “massene” kontrolleres av staten.
Hun påpeker at totalitære styresett er verre enn diktaturer. I diktaturer forsøker en elite å samle all politisk makt hos seg, parallelt med at man forfølger opposisjonelle.
Demokratiske totalitære regimers eliter ønsker derimot ikke bare politisk makt, men å dominere ethvert aspekt av menneskenes liv ideologisk. Man vil styre hva de skal tenke ned til minste detalj, hva de skal mene om familien, sex, parforhold, religion, skole, prester, politiet, loven.
Hensikten er å få full kontroll over samfunnsutviklingen, med et universelt ønske om at hele verden tilslutt skal utvikle seg i den samme retningen.
Man har overnasjonale mål. Man respekterer ikke folkeretten, ikke andre nasjoners suverenitet, men ønsker å dominere verden og styre andre etter sin egen politisk-ideologiske mal.
Her er bruken av propaganda et snedig våpen, denne medie- kommunikasjonsformen som ikke har til hensikt å gi borgere i en demokratisk stat objektive nyheter, men nyheter som gir inntrykk av å være objektive men egentlig kun forteller en del av sannheten.
Dette brukes bevisst for å påvirke individet i en bestemt politisk eller ideologisk retning. Og i dag er dette elite-demokratiet et truende faktum, der en liten gruppe har politisk kontroll med media som går ”makta” altfor lydig til hånde.
Dette smålighetens tyranni har også vår tids kanskje største maler Odd Nerdrum gjennomlevet. Men det vil trolig gjøre hans profetiske kunst enda større.
For ettertiden dømmer først når samtidens tåke har lagt seg og alle de deltagende ligger kalde i sine graver. Da blir det stille. De skriker ikke mer. Misunnelsen har stivnet i dem. De er røstløse.
Dødsøyeblikket har fratatt dem den siste evnen til å tenke ut nye dolkestøt. Ingen flere kriger. Det nedgravde pundet, forblir nedgravd.
Ondskapen som var så aktiv i dem mens de levde, sovner i påvente av den kosmisk apokalyptiske dommedag som venter i all sin gru der fremme.
Livsnerven, denne så midlertidige gave, denne evnen til å puste i noen korte år og velge mellom ondt og godt, svinner og gjør mann til lik og varme til kulde. Hit når ikke engang den greske mytologiens muser, disse skapningene som inspirerte til å finne tilbake til friheten, den glemte kunnskapen, sann kunst og ekte godhet.
Det gamle testamentet beskriver menneskelivet som et gress strå som vokser opp om morgenen og kastes på ilden om kvelden. Mer er vi ikke.
Det eneste som overlever døden, er gudspusten. Med udødelige hjerteslag bærer den videre, inn i dimensjoner som mennesket før bare har møtt i arkitekturen, kunsten, i de gotiske kirker, i barokken, i gamle hellige skrifter, i mytene og mens kroppen sov, i drømmenes vage verden.
I vinen, i sangen, i Michelangelos forevigelse av Guds berøring av Adams finger. Her, i dødens vold, blir bare de mektige mestre stående som store. Resten forsvinner som knurrende gresshopper utfor stupet som leder til det store intet.
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
