I kronikken ”Det raseorienterte Norge” som sto i BT 15. juni, beskriver jeg stakkarsliggjøringen av innflyttere som har pågått i årtier.
For mange av oss som er kommet hit i voksen alder, er det på høy tid å påpeke den norske rasismen som ligger i at man nærmest synes synd på enhver som ikke kommer fra Norge.
Nordmenn har vært velmenende motivert av å bli oppfattet som snille. Det er det ingen tvil om.
Men hvilken rasisme ligger ikke i antagelsen at mennesker fra andre land automatisk må hjelpes?
Man har etablert en trend der mennesker evalueres utfra etnisk opprinnelse heller enn personlige kvalifikasjoner, utdannelse og kompetanse.
Mitt hovedpoeng er at en av vår kulturs viktigste verdier, likeverdsprinsippet, dermed brytes. Forskjellsbehandling basert på hudfarge danner grunnlaget for fremveksten av et nytt apartheidsystem der mange innflyttere havner i det sosiale bunnsjiktet mens etnisk norske besitter høyprofilerte yrker som krever en god utdannelse.
Hvorfor har man med en slik uutholdelig letthet plassert fremmedkulturelle inn i sosialkøen uten å tilby dem reelle arbeidsmuligheter? Vil man egentlig ikke ha dem i arbeidslivet?
At arbeidsdeltagelsen blant enkelte grupper er lav kan nordmenn altså takke sin egen ”snillhetspolitikk” for, en politikk som slett ikke er så snill når alt kommer til alt.
Hadia Tajik, politisk rådgiver ved Statsministerens kontor, påpeker at uviklingen av parallelle virkeligheter er et økende problem i Norge.
Kløften mellom politikernes og innvandrerorganisasjonenes måte å snakke om integrering på og vanlige nordmenns skepsis og reaksjoner er to påfallende forskjellige verdener.
Hvorvidt mine uttalelser fremstår som ren FrP politikk eller ikke, er meg for øvrig revnende likegyldig. På samme måte som Arbeiderpartiet har gjort mye godt for Norge, har faktisk FrP også et og annet poeng.
Begge leire bør lyttes til. Bungum hyller derimot dagens integrasjonspolitikk og påstår naivt at denne langt på vei har vært svært vellykket.
Faktum er at innvandere aldri før har utgjort en så stor andel av de arbeidsledige ifølge ferske tall fra NAV og Statistisk Sentralbyrå.
Særlig mennesker fra Somalia, Libya, Liberia og Congo Republikken topper statistikken. Mange av disse kunne vært i jobb på et langt tidligere tidspunkt, dersom Norge ikke hadde valgt å profilere seg som et rettighetsorientert stønadssamfunn.
For å sitere forskeren Farukh A. Chaudhry ved bioteknologisenteret ved UiO: ”Etableringen av sosialkontorene er på en måte den feilen man har gjort i Norge. Slik det er nå, blir alle innvandrere introdusert for sosialkontoret før det har gått et år.”
Den nylig avgåtte arbeids- og integrasjonsministeren Bjarne Håkon Hanssen skal dog ha betydelig ros for godt arbeid de senere årene med å forsøke å tette enkelte av de selvdestruktive hullene i integrasjonspolitikken.
En rekke innflyttere kommer fra land der et sosialdemokratisk velferdsstyre er fullstendig fremmed, og har ikke hatt forutsetninger for å håndtere effekten av pengestrømmen man ble tildelt ved ankomst til Norge.
Stønader er av mange blitt oppfattet som måten man livnærer seg på i dette landet. Dette er velkjent for oss som i årevis har arbeidet mot politi, barnevern eller offentlig etat.
Sverre Bungum bekymrer seg over traumatiserte flyktninger som er ute av likevekt og dermed er i behov av putene nordmenn med klassisk selvgodhet er så dyktige til å sy under fremmedkulturelles armer.
Marianne Skytte, lektor ved Universitetet i Aalborg, som i en årrekke har arbeidet med minoritetsproblematikk, har en ganske annen oppskrift.
Hun sier at den vonde sirkelen kun brytes når innflytterne kommer i arbeid, som igjen medfører økt selvtillit og et positivt syn på det nye landet de befinner seg i.
Mennesker som fratas selvrespekten og reduseres til passive mottakere i det norske stønadssamfunnet, blir i neste rekke bitre.
Å yte er i så måte langt viktigere for selvbildet enn å nyte.
Bergens Tidende 2.7.08
Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
