Nylig var jeg i Folkerepublikken Lugansk som observatør ved president- og parlamentsvalget 11. november. Jeg fikk mange inntrykk under oppholdet i Lugansk.
At befolkningen oppfatter dagens ukrainske regime som aggressor og fiende, og at nesten alle ønsker å bli en del av Russland er det ingen tvil om. Det er vanskelig å forestille seg at området igjen skal kunne komme under Kievs kontroll, skriver Dr. Bjørn Ditlef Nistad.
I forkant av valget ble vi utenlandske observatører vist stedet der ca 800 ofre for Kiev-regimets bombardering av Lugansk sommeren 2014 er begravet. Vi ble forklart at det var nødvendig å opprette en improvisert massegrav i utkanten av byen, og at de fleste av ofrene er uidentifiserte.
Ved gravstedet er det satt opp en minnetavle med påskriften ”Vi glemmer ikke og tilgir ikke”. Ordene uttrykker hva nesten alle i Donbass mener om dagens ukrainske makthavere.
Å besøke gravstedet var en sterk opplevelse. Jeg gjorde det jeg oppfattet som det eneste anstendige, å be om tilgivelse for at norske myndigheter støtter det kriminelle regimet som står bak drapene, og å forsikre om at vanlige nordmenn ikke vet noe om Kiev-regimets forbrytelser mot befolkningen i Øst-Ukraina.
LES OGSÅ:
- US Senator Richard Black: Herland Report global reach, speaks truth, genuine substance.
- Exclusive interview with Paul Craig Roberts: Totalitarian Democracy.
Se meg be om unnskyldning for at norske myndigheter støtter fascistregimet som står bak drapene på tusener av mennesker i Donbass, her.
Vi ble også vist administrasjonsbygningen i sentrum av Lugansk der 8 personer ble drept og flere titalls skadet da et ukrainsk krigsfly 2. juni 2014 skjøt raketter mot bygningen. Ifølge våre verter var det denne hendelsen som overbeviste folk om at Kiev-regimet hadde til hensikt å drepe eller å fordrive dem, og at det derfor ikke var noe alternativ til å gripe til våpen for å forsvare seg.
Massegraven der 800 ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Lugansk er begravet. «Vi glemmer ikke og tilgir ikke.»Selve valget var primært en demonstrasjon av viljen til uavhengighet og ønsket om å bli opptatt i Den russiske føderasjon.
Da observatørgruppen jeg var medlem av ankom det første valglokalet like etter at det var blitt åpnet, stod folk allerede i kø for å stemme. I løpet av dagen besøkte vi flere valglokaler, og overalt så vi en mengde mennesker avgi sin stemme. En slik iver etter å stemme har jeg aldri vært vitne til ved et norsk valg.
Jeg spurte flere titalls velgere hvorfor de deltok ved valget, og svarene jeg fikk var av typen ”For at det skal bli fred”, ”For at mine barn og barnebarn skal få et bedre liv” og ”For å vise at vi vil være en del av Russland”.
Selve valget var som et norsk valg. Velgerne måtte legitimere seg og ble krysset av på manntallslister, utdelingen av stemmesedler var strengt kontrollert, og valget foregikk i lukkede båser. Det eneste bruddet på god valgskikk jeg var vitne til, var det et tysk tv-team som stod for. På en pågående og aggressiv måte stilte tv-journalisten provoserende spørsmål til folk i håp om å få dem til å si noe negativt om valget, og tv-teamet forsøkte også å ta nærbilder av velgerne.
Selv tok jeg flere bilder fra valglokalene jeg besøkte. Men etter henstilling fra valgstyret fotograferte jeg folk bakfra. Oppfordringen til ikke å fotografere velgere på en identifiserbar måte skyldtes at Kiev-regimet ikke bare hadde truet organisatorene av valget med livstids fengsel, men også hadde erklært at det ville inndra pensjonen til personer som stemte ved valget.
Valgutfallet var som forventet. Fungerende president Leonid Pasetsjnik, som har bakgrunn fra sikkerhetstjenesten og regnes som handlekraftig og ukorrupt, ble valgt til nytt statsoverhode med 68 prosent av de avgitte stemmene og et fremmøte på 77 prosent.
Jeg vet ikke hvordan valgkampen i forkant av valget har vært, om mediedekningen har vært rettferdig eller hvordan stemmene ble talt opp etter valget.
Det jeg kan si – og som jeg gav uttrykk for i intervjuer med lokale massemedier – er at et stort antall mennesker av fri vilje deltok ved valget, at folk betrakter Kiev-regimet som en fiende, og at det er et sterkt ønske om å bli en del av Russland.
Dessuten er det – slik jeg også fremholdt overfor massemedia – fullstendig uakseptabelt at myndighetene i et land truer med livsvarig fengsel, inndratt pensjon og andre straffetiltak for å skremme folk fra å gi uttrykk for sin vilje.
Se meg uttrykke min støtte til at befolkningen i Donbass må få oppfylt sitt ønske om å bli en del av Russland, her.
Et klart inntrykk fra besøket i Donbass er at det er betydelig frustrasjon over at Putin og den russiske ledelsen ikke har vært villig til å innlemme området i Den russiske føderasjon, slik Krim ble våren 2014. Det er også frustrasjon over at Moskva har satt ned foten i forhold til tiltak lokale ledere ønsker å gjennomføre, for eksempel å nasjonalisere fabrikker og virksomheter.
Mange bedriftseiere flyktet i 2014 til Kiev, og deres fravær gjør det vanskelig å drive virksomhetene. Lokale ledere vil nasjonalisere virksomhetene, men den russiske ledelsen har bare latt dem midlertidig overta driften – trolig fordi nasjonalisering er noe som skremmer russiske oligarker.
Fagforeningene er for øvrig sterke i Donbass, og det lokale statsapparatet minner nærmest som en forlengelse av fagforeningsapparatet.
Lugansk virker som en moderne og veldrevet by. Butikkene er fulle av varer. Men lønninger og pensjoner er lave. En gjennomsnittlig månedslønn er på 8–9 000 rubler (11–1200 kroner), og pensjonene er på 2–3 000 rubler 8 (3–400 kroner).
Da jeg uttrykte min forundring over dette, var svaret at man kjemper mot den ukrainske fascismen, og ikke mot ukrainsk språk og kultur og vanlige ukrainere.En overraskelse for meg var at man – etter fire års krig mot et regime som vil utrydde russisk språk og kultur i Ukraina – i Lugansk både har et ukrainsk teater, et fakultet for ukrainsk språk og litteratur ved byens universitet og flere ukrainskspråklige skoler.
Folkerepublikkene Lugansk og Donetsk er i dag i praksis selvstendige stater, som riktignok er avhengig av hjelp fra Russland for å overleve.
Altfor mange mennesker har blitt drept til at Donbass igjen skal kunne komme under kontroll av Kiev. Folk vil heller flytte fra sine hjem enn å leve under et regime de oppfatter som fiendtlig og ute etter å utslette dem og deres kultur.
Når vestlige politikere krever at de opprørskontrollerte østukrainske områdene skal bringes under den ukrainske sentralmaktens kontroll, tar de i realiteten til orde for storstilt etnisk rensing.
Menneskene i Donbass har lidd nok. Vestlige politikere gir blaffen i deres lidelser. Russland bør opptre som en god storebror og etterkomme deres ønske om å bli innlemmet i Den russiske føderasjon.
Les om hvordan Putin i oktober i år advarte president Petro Porosjenko og den ukrainske ledelsen mot å angripe Donbass her. Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.
