Herland Report: Gudstro er det rasjonelle valget i møtet med verdens kompleksitet: Det ser ut som mange har ønsket å endre historien om hvordan kristen filosofi og tenkning har påvirket vestlig kultur for at fortellingen skal omskrives til å passe inn i dagens ny-marxistiske, kulturradikale ideologi.
Denne typen påvirkning på samfunnet har foregått over lang tid i Vesten slik at vi i dag sitter igjen med en demonisert definisjon av kristen tenkning som innebærer en ren forfalsking av det opprinnelige budskapet.
Det samme gjelder Europas kultur. Etter over femti år med kulturradikal ideologi, har vi blitt prentet inn at Europas historiske kultur representerer undertrykkelse av minoriteter, undertrykkelse av innflyttere, undertrykkelse av “alt som er godt”.
Dette er et budskap som de kulturradikale 68erne har vridd historien til å bli, fordi deres ideologi har sagt at vi må bort fra de tradisjonelle europeiske verdiene.
Denne artikkelen ser på flere viktige positive sider ved tradisjonell europeisk kultur, den som nå i årtier har vært demonisert av 68er generasjonens kulturradikale, disse som nå sitter på makten i land som Norge og kontrollerer media, forlagene, universitetenes samfunnsforskning og en rekke andre instanser.
Målet var å knuse majoritetens meninger
Gudstro er det rasjonelle valget i møtet med verdens kompleksitet: Den kronisk negative fremstillingen av kristen filosofi var et sentralt poeng og målsetning hos kulturradikale tenkere som Herbert Marcuse, der målsetningen var å diskriminere majoritetens oppfatninger for å rive ned tiltroen til den tradisjonelle europeiske kulturens forankring i Vesten.
I A critique of pure tolerance beskriver Marcuse om behovet for å begrense ytringsfriheten for å fremme New Left’ kulturradikale ideologiske mål.
RELATERTE ARTIKLER:
- Politisk styring av offentlig debatt foregått i årtier, Hanne Herland
- Ny-marxist 1968 ideolog, Herbert Marcuse om hvordan de kulturradikale skal undertrykke majoriteten!
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
- Direktedemokrati sikrer folkeviljen. I dag har vi partidiktatur og politikerforakt.
I Norge kaller de kulturradikale 68erne seg progressive, altså fremoverlent mot å fjerne de tradisjonelle europeiske verdiene og erstatte disse med nye idealer. New Left bevegelsen i USA definerte hvilke verdier dette var: Fri sex, fri drugs eller narkotika, fri abort og i det hele tatt fjerne de tradisjonelle moralske grensene som samfunnet før hadde.
Dette mente man ville lede til et bedre samfunn. Resultatet ser vi i dag, med eksplosiv utvikling av ensomhet, depresjon, selvmord, psykiske problemer, egoisme, materialisme. Jeg nevner noen.
Det er flere årsaker til denne samfunnsutviklingen, også en skremmende vekt på en egoistisk individualisme – et slags ekstremindividualistisk samfunn.
Dette er også en “ny verdi”, ettersom den tradisjonelle troen på individualisme tydelig definerer at det er en individualisme der individet tar ansvar i fellesskapet. Det er ikke en individualisme som legaliserer egoisme, slik vi ser det praktisert i dag.
I 68er revolusjonens far, ny-marxisten Marcuses tankemønster ble det meget tydelig definert at de «undertrykkende ideer» som skulle bekjempes var borgerskapets. Det vil si de majoritetens tradisjonelle oppfatninger om samfunnet. Jeg mener at denne strategien er fullstendig forfeilet.
Disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes. Det var disses tanker om samfunnet som burde undertrykkes, altså en effektiv illiberal holdning som hadde til hensikt å strupe pluralitet og mangfoldighet i samfunnet.
Under ytringsfrihetens faner, kjempet man i praksis for å avslutte meningsmangfoldet.
Denne typen propaganda er grovt misvisende og innebærer ren historieforfalsking som i neste rekke bidrar til å svekke hele den europeiske identitet. Man får høre at omtrent alt man har stått for som kultur er «idioti». Man får nesten følelsen av at det kristendommen har gjort er kun å «skade Europa, undertrykke folket, slukket frihetshåpet, misbruke kvinner, trakassere menn og gjøre allmuen til kirkens slaver», som om kristendommens historie ikke har annet å by på en lang liste av irrasjonelle argumenter, overtro, maktsyke kirkeledere og overgrep mot uskyldige.
De kristne tenkerne grunnla det moderne Europa
Gudstro er det rasjonelle valget i møtet med verdens kompleksitet: Det ironiske er at det nettopp var kristen tankegang som først søkte etter rasjonelle forklaringer for troen, og anså fornuften som et avgjørende redskap for å forstå verden. Fordi Gud var rasjonell var også menneskets evne til rasjonell tenkning et viktig poeng for tidlige kristne tenkere.
De fleste intellektuelle i den såkalte «opplysningstiden» – 1700 tallets filosofiske trend som fremhevet fornuften som autoritetskilde – var hengivne kristne.
De utforsket Guds storverk og intrikate genistrek i naturens kompleksitet med vitenskapelige metoder, og var ikke fiendtlig innstilt til åndelig tro, slik ekstremliberale og kulturradikale historikere gjerne har fremstilt dem.
Det var kristen tankegang som først søkte etter rasjonelle forklaringer for troen, og anså fornuften som et avgjørende redskap for å forstå verden. Fordi Gud var rasjonell var også menneskets evne til rasjonell tenkning et viktig poeng for tidlige kristne tenkere.
De fleste intellektuelle i den såkalte «opplysningstiden» – 1700 tallets filosofiske trend som fremhevet fornuften som autoritetskilde – var hengivne kristne.
De utforsket Guds storverk og intrikate genistrek i naturens kompleksitet med vitenskapelige metoder, og var ikke fiendtlig innstilt til åndelig tro, slik ekstremliberale og kulturradikale historikere gjerne har fremstilt dem.
Målet var å knuse kirken
Gudstro er det rasjonelle valget i møtet med verdens kompleksitet: Enkelte var kritiske til den institusjonaliserte kirke, ja – forståelig nok – som man oppfattet som en maktmisbrukende instans. Men det autoritære overgrepet mot majoriteten som de kulturradikale selv nå bedriver, det snakker man ikke om.
Etter at de kulturradikale tok makten i land som Norge, har de kynisk benyttet Marcuses teknikk med diskriminering av de gruppene i samfunnet de selv ikke liker. De uønskede er blant annet majoritetens oppfatning av religion. Kristendom og kirken har tradisjonelt vært konservative institusjoner i samfunnet, som helt fra ateismens tidlige tid var et poeng å få knust.
RELATERTE ARTIKLER:
- Judicial Watch om korrupsjon Clinton Foundation. #Norge gir mest.
- TV serien JERUSALEM med Hanne Nabintu Herland.
- Umulig å overdrive kristen filosofis betydning for utviklingen av Europa. #NyeBabylon
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
i Norge, et land som i årtier har vært utsatt for 68ernes massive ateistiske angrep på kristne og religion, tror fortsatt over 70 % på Gud, ifølge den internasjonale, brede og selvstendige undersøkelsen ISSP 2008.
At den er selvstendig er et betydelig poeng, for det er mange i dag som leverer “kulturradikale” undersøkelser som er finansiert av de samme gruppene som nettopp ønsker kulturradikale konklusjoner.
Forskere snakker, for eksempel, kun med de statsinstitusjonene som de allerede vet er enige i deres egen kulturradikale konklusjon, og får dermed de ønskede ekspertenes uttalelser, som nettopp bekrefter deres egne ønskede konklusjoner.
Dette presenteres i media som om det er en ugildet og nøytral konklusjon, mens det i virkeligheten er det stikk motsatte.
Institusjonen kirken versus Jesu budskap
Men maktmisbruk blant kirkeledere som går imot den revolusjonære Jesus’ egen lære, avfeier derimot ikke Jesus som læremester.
På samme måte som ateisten Stalins handlinger ikke er ensbetydende med at enhver ateist ville gjort det samme som Stalin. Dersom en person hevder at han respekterer Mahatma Gandhi, men dernest viser seg å være en gjerrig mann som aldri deler med andre, er ikke ensbetydende med at Gandhis budskap var feil.
Jesus har hatt mange dobbeltmoralske, feige religiøse som sier at de følger ham, men åpenbart – når man ser på frukten på treet deres – ikke etterfølger Jesus i handling, kun bifaller ham i teorien. Den slags kristendom er null verdt og innebærer kun religiøst babbel.
Men de kulturradikale har blitt eksperter på å fremheve kristnes feil og mangler, mens de kronisk ikke nevner sin egen dobbeltmoral med ett ord. Kristne skal hakkes på for feil, men ikke 68erne. Kritiserer man dem, blir man sensurert på Facebook, sensurert på Twitter, skrevet alt mulig negativt om på Wikipedia, løyet om i media, ens budskap forvrengt og latterliggjort.
På Google blir de negative artiklene, som fremstiller konservative og kritikere av 68erne liggende øverst, og blir gjort “sticky”. Altså, ren sensur, forfølgelse og autoritære fremgangsmåter som har til hensikt å følge Marcuse, går jeg ut fra, i hans oppskrift om å undertrykke motstanderne mot 68erne.
Det Jesus mislikte mer enn noe annet var fariseerne – nettopp den type religiøse som er dyktige til å pugge bibelvers, men ikke selv gjør etter dem. Det var ingen Jesus var så rasende på som dem, han kalte dem slanger, hyklere og kalkede graver. Det vi er på jakt etter er følgelig de genuint varmeskapende verdiene og filosofiske sannheter, ikke kristelig selvhevdelse og dobbeltmoral.
Forskjellen på genuin åndelighet og bokstavtro kristendom uten ånd er Jesu budskaps absolutt verste fiende. Det var også de religiøse som tok livet av ham og hatet hans lære mer enn noen andre.
Dersom vi ønsker å se på hvordan kulturelle aspekter ved en religion veves inn i samfunnsstrukturen i en sivilisasjon, kan vi studere kristendommen og dens påvirkningskraft på det sekulære Vesten. Raymond Ibrahim, Midtøsten-ekspert og forfatter, påpeker at idealer som toleranse, menneskerettigheter, ønsket om fred og «å være snill mot alle» – konsepter som dagens liberale hevder å være forkjempere for – ikke oppsto i et sivilisasjonsvakuum, men heller som et resultat av den enestående filosofiske læren til Jesus fra Nasaret.
Gjennom nærmere to tusen år har den hatt enorm innflytelse på vestlig epistemologi, samfunn og kultur, ja, i den grad at dens prinsipper blir tatt for gitt. Jesus, som var jødisk, videreførte mye av den samme læren som vi finner i jødedommen med dens ti bud, Toraen og andre viktige skrifter som i aller høyeste grad har vært med på å forme vestlig sivilisasjon.
Eksempler på kristne tenkeres vekt på rasjonalitet og Gudstro
Gudstro er det rasjonelle valget i møtet med verdens kompleksitet: La meg ta noen få eksempler. Tidlige kristne filosofer som Justin Martyren, som levde på 100-tallet etter Kristus, understreket sterkt skaperverkets rasjonalitet og fornuft.
Mennesket er en rasjonell skapning og Gud selv opererer nettopp gjennom fornuften.
Alt i naturen henger sammen etter intrikate naturlover, komplekse mønstre og med en iboende skaperkraft som gjør at naturen er selvfornyende på en temmelig spektakulær måte.
RELATERTE ARTIKLER:
- Umulig å overdrive kristen filosofis betydning for utviklingen av Europa. #NyeBabylon
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
- Politisk styring av norsk offentlig debatt har pågått i årtier.
- Samfunnsforskning er ikke verdinøytral, sterkt preget av politisk korrekthet.
Hvert menneske bærer i seg et «frø» av det evige, sier Justin, som gjør at han kan se bruddstykker av de evige sannheter, og derfor bør en kristen være åpen for ethvert rasjonelt argument, uavhengig av talerens tro, rase eller opphav.
Mennesket må være ydmykt nok til å kunne oppfatte Guds lys der det måtte vise seg, som et rasjonelt valg i sin søken etter sannhet og et best mulig liv.
Sankt Augustin, som levde i det fjerde århundret etter Kristus, slår klart fast i Contra Academicos at fornuften er et grunnleggende prinsipp i den kristne tro, og at tro og fornuft ikke skal skilles eller gjøres til motsetninger.
Han skrev at både tro og fornuft leder til kunnskap både om verden og om virkeligheten hinsides det sansene kan oppfatte.
Gudstro er det rasjonelle valget i møtet med verdens kompleksitet: Klemens av Alexandria, som levde i det tredje århundret etter Kristus, mente også at det var viktig å være i dialog med andre i samtiden som kunne reflektere andre verdensbilder samt filosofier som grekernes, med målet av å oppnå større kunnskap.
En troende skulle alltid være på jakt etter nye fragmenter av sannheten, og lytte nøye på det andre sa. Livet er en reise og underveis skal vi samle visdom og dypere forståelse av den verden vi lever i, slik at vi kan være med på å forbedre samfunnet.
For vitenskapens utvikling var monoteismen avgjørende. Den vestlige vitenskapen vokste frem fra tanken om at universet er rasjonelt ordnet og basert på naturlover, med en kreativ intelligens bak det hele.
Dette har C.S. Lewis skrevet meget om, blant annet i Mere Christianity. Han setter skillet mellom de naturlige instinkter – å hjelpe til i en faresituasjon utfra flokkinstinktet eller ikke gjøre det ut fra instinktet om selvoppholdelsesdriften, mens naturloven som er nedlagt i mennesket og kommer universelt til uttrykk hos alle mennesker idet vi har en tredje impuls, – hva du burde gjøre.
Her står mennesket på valg og kan velge mellom det ene eller det andre instinkt. Han trekker frem det seksuelle instinkt som det er riktig å følge i en situasjon, men galt og fører til tragedie dersom man følger i en annen situasjon.
Det tredje element, naturloven i oss og samvittighetens stemme lærer mennesket iboende hva det bør gjøre eller ikke.
Melanie Phillips peker i The World Turned Upside Down på at tidlige kristne tenkere som Anselm av Canterbury og Thomas Aquinas argumenterte med at når Gud som skapte verden ga mennesket et særdeles rasjonelt sinn, må universet i seg selv også være rasjonelt.
Det er forunderlig å lese de tidlige tenkerne og se hvor opptatt de er av å fremheve filosofien som Guds rasjonelle redskap for å forklare hvorfor et liv med moral og respekt for andre er til menneskets eget beste.
Deres skrifter fikk stor innflytelse på europeisk filosofi både under middelalderen og senere, og det er fortsatt et grunnleggende prinsipp i den kristne tro at rasjonaliteten og dens filosofi bør stå i fremste rekke til forsvar for troen.
Gudstro er det rasjonelle valget i møtet med verdens kompleksitet: Detalj fra det Sixtinske Kapell ved Michelangelo i Vatikanet, Roma.
Gudstro er det rasjonelle valget i møtet med verdens kompleksitet: Gud har gitt oss to bøker, naturen og Bibelen, og den som ønsker å bli virkelig lærd, må studere begge. Slik argumenterte den engelske filosofen og statsmannen Francis Bacon.
Descartes lette etter naturlover og mente at de måtte finnes fordi Gud er perfekt. Den tyske matematikeren og astronomen Johannes Kepler var overbevist om at vitenskapens mål var å oppdage den rasjonelle orden som Gud har lagt ned i naturen.
Galileo Galilei hevdet at naturens lover er skrevet i Guds hånd på matematikkens språk. Han ble, som vi vet, underholdt av kirken for å granske universet og skaffe mer kunnskap om Guds skaperverk.
Også via vitenskapsmenn som Galilei demoniseres kristendommen i dagens ekstremliberale samfunn. Film etter film lages om fremstiller kirkens menn som «idiotene» som Galilei og andre «rasjonelle vitenskapsmenn» måtte bekjempe.
Dette innebærer en ren historieforfalsking og forvrenging av fakta.
Det var religionen, ikke sekulær tankegang, som fremholdt at naturen er bygget på en altomfattende rasjonalitet som føyer alle elementene sammen og gjør det mulig for oss å studere dem. Altså er det ateismen, hevder Melanie Phillips, som i utgangspunktet er fiendtlig innstilt til fornuften.
Augustin av Hippo eller Sankt Augustin, det fjerde århundrets berømte teolog og biskop, fastslo at fornuft er uløselig knyttet til troen.
I bøker som Confessions og City of God henviser han til Platon og beskriver hvor mye visdom Platon og de greske filosofene hadde fått av Gud.
Slik han så det, skulle den troende rense sitt hjerte for å kunne motta fornuftens lys. Middelalderens tenkere ønsket å finne ut mer om fornuftens verden, slik Gud hadde skapt den.
Philips refererer også til middelalderens jødiske tenker Maimonides som så velformulert skrev at blir det konflikt mellom vitenskapen og Bibelen, skyldes det enten mangel på vitenskapelig kunnskap eller mangel på bibelforståelse.
Med andre ord, det er avgjørende å ta et oppgjør med den demoniserte forståelsen vi i dag er preget av når det kommer til kristen filosofis konstruktive påvirkning av vår kultur, i en tid der Europas verdier forvitrer og kulturen er betydelig svekket.
