Herland Report: I Nanna Segelckes siste bok, Krigens Arvinger forteller Nicolai Nansen, Fridtjof Nansens oldebarn om krigen der hans bestefar, Odd Nansen satt i Sachsenhausen for sin motstand mot antisemittisme og den nådeløse jødeforfølgelsen. (Feature photo: Odd Nicolai Nansen)
Eksklusivt for Herland Report presenterer vi nedenfor et utdrag av Odd Nicolai Nansens kapittel om rasismen og hatet mot jøder under andre verdenskrig.
Det underliggende spørsmålet blir: Er vi nordmenn bedre i dag enn vi var den gangen?
Ervin Kohn, forstander for Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, skriver om boken: “Den norske okkupasjonshistorien skrives stadig.
Med Krigens Arvinger bidrar Nanna Segelcke til dette gjennom barna og barnebarna.
Nanna har tatt ansvaret som fredsprisvinner Elie Wiesel har pålagt oss alle.
I erkjennelsen av at tidsvitnene dør fra oss har han sagt at den som har møtt et tidsvitne blir selv et tidsvitne.
Fra de tidlige okkupasjonshistorikerne er vi blitt kjent med ett narrativ. Ført nå begynner det å komme motnarrativ.
Alle er naturligvis sanne, og forskjellige.
Ba man Kjakan fortelle om krigen så fikk man én fortelling. Ba man Sammy Steinmann fortelle om krigen fikk man en annen fortelling. Begge sanne, og forskjellige.”
Historiker Lars Borgersrud skriver: Med boken Krigens Arvinger “er for første gang sabotører, milorg- og etterretningsfolk fra forskjellige politiske leire presentert sammen. Historiene er forskjellig. Men ett synes likt og overrasker oss: De formidler nesten alle at de såkalte “ansvarlige” i hjemme- og utefront ikke gjorde nok i kampen mot nazimonsteret. Tidligere har slike synspunkter vært stemplet som “uansvarlige”. Det blåser nye vinder i okkupasjonslitteraturen! Det er sannelig på tide.”
Deilig er Jorden, minner fra Sachsenhausen
I Sachsenhausen opplevde min farfar, Odd, grusomheter og redsler som han senere hadde vanskeligheter med å beskrive i sterke nok ordelag.
Han så hvordan tyske fangevoktere reduserte jøder til ubetydelige vesener og slo disse utsultede, «levende skjelettene» til døde som den største selvfølge.
Odd så den verste ondskapen mennesker kan besitte, i fri utfoldelse og levde selv i dette helvetet i nesten to år.
Marerittene om dette forfulgte farfar resten av livet, noe som også preget hans nærmeste i tiden etter krigen.
Min far fortalte meg at han kunne vandre rundt i hagen på Polhøgda og gråte og ule trøstesløst i timevis på nattestid. Det ble nok bedre med årene, men at han var berørt ut livet av sine opplevelser, er hevet over enhver tvil.
For å sette den historiske rammen: Odd ble født på Polhøgda i Bærum den 6. desember 1901 som sønn av romansesangerinnen Eva Sars og Fridtjof Nansen – begge fra prominente familier som bestod av blant annet embedsmenn, kjente kunstnere, filosofer, forfattere og intellektuelle.
Da var Fridtjof for lengst verdensberømt etter sine ekspedisjoner på Grønland og i Arktis og var, i tillegg til bokutgivelser, svært opptatt med de politiske og sosiale aspekter knyttet til unionsoppløsningen.
Han ble senere pådriver for at prins Carl av Danmark skulle bli til kong Haakon av Norge, på vegne av den norske Michelsen-regjeringen.
Senere arbeidet Fridtjof Nansen med hjelp til flyktninger og repatriering av krigsfanger etter første verdenskrig, blant annet ved å få utstedt nansenpass som ble internasjonalt anerkjent.
Under hungersnøden i Russland, som følge av blokade og borgerkrig, var han delaktig i å få frem nødhjelp som reddet hundretusener fra sultedøden.
I 1920-årene engasjerte han seg også sterkt i hjelpen til armenske flyktninger etter ungtyrkernes folkemord på dem noen år tidligere.
Fridtjof var med andre ord en viktig og opptatt mann, og det ble liten tid til og med familien.
Odd var nest yngst i søskenflokken, og de ble oppdratt Odd var vant til å skrive dagbok, og han fortsatte med det fra første til siste dag i tysk fangenskap.
Det var selvsagt «grundsätzlich verboten», så de løvtynne arkene med ekstremt liten skrift ble lagret og smuglet ut, blant annet i uthulte, personlige brødfjeler som fangene fikk utdelt.
Eksemplarer er fortsatt utstilt på Hjemmefrontmuseet i Oslo. Samholdet med vennene forble sterkt bak fengselsmurene.
De forsøkte å holde på en slags «normal» menneskelighet gjennom hele oppholdet. En gang Odd så en jødisk muselmann falle over ende på leirplassen, gikk han bort og hjalp ham på beina.
Mannen var avkreftet og mer død enn levende, så opp på Odd og mumlet til ham «De er en anstendig mann». Mannen døde kun timer etterpå. Denne hendelsen fortalte Odd mange ganger til sine barn i årene etter krigen.
«Det er med familien vår som med potetplanten: Den beste delen ligger i jorden.» Det er en setning jeg er oppvokst med, og som har vært et effektivt våpen mot jantelov så vel som en forventet storhet tillagt Nansen-navnet. Kanskje mest det siste. I tillegg er setningen, på mange måter, sann.
Jeg vet godt at jeg har forfedre som var store personligheter, men samtidig ser jeg ikke på meg selv eller min familie som noe bedre eller annerledes enn andre familier.
Derfor var nok min første reaksjon ærefrykt da Nanna Segelcke spurte om jeg ville skrive dette kapittelet. Men etter å ha tenkt litt over temaet – det å være en av krigens arvinger – oppdaget jeg at svaret ble større og viktigere for hver tanke.
Alt henger sammen med alt, og i tillegg til miljø så er arv den andre ingrediensen som former oss til de personlighetene vi er i dag. Det igjen vil forklare mye av hvem vi er som folkeslag og hva vi er for et samfunn, land og klode for øvrig.
Det var også en ære å bli spurt om å bidra til denne boken, og det har vært en særdeles interessant og lærerik «reise».
Jeg har vært nødt til å reflektere over meg selv på en annen måte enn jeg tidligere har pleid, idet jeg har måttet se meg selv, i større grad, i lys av mine forfedre.
Det har vært en reise der jeg har gått side om
side med min far, farfar og oldefar – og ikke bare etter dem alle, som jeg har gjort helt siden min far gikk bort i 2001.
Jeg har måttet forsøke å skille mellom hva som er nedarvet og hva mine egenbestemte handlinger har bidratt med i formingen av det som er mitt vesen i dag. I tillegg har jeg måttet forsøke å skille ut hva jeg i sterkest grad har arvet som følge av å være en krigens arving, som barnebarn av Odd Nansen.
«Deilig er jorden» er den julesangen som har bidratt til mine beste barndomsminner. Vi var en stor familie, med farmor og farfar, Odd og Kari, og deres fire barn med ektefeller og egne barn, som var sammen hver jul i huset Odd bygget ved siden av Polhøgda.
Etter velkomst, te og kaker begynte vi vår juletregang med gaveutdeling før middag for å stagge oss minste.
Og selv om det snek seg inn en liten følelse av fortvilelse hver gang en eller annen kom på nok et vers av de ulike sangene, så frydet jeg meg. Jeg husker tydelig hvilken god og varm følelse det var å gå rundt treet med hele familien.
Mor og fars trygge grep i hver hånd, og mine brødre som for hvert år lignet mer og mer på min far, mine onkler og tanter som hadde ømme og alvorlige blikk på én og samme gang, og hvordan mine kusiner og fetter la inn annen- og tredjestemmer som bidro til at nettopp disse stundene fortsatt står som mine kjæreste barndomsminner. Og til slutt sang vi «Deilig er jorden».
Da slapp vi hendene, samlet oss litt, så opp på stjernen i toppen av treet og sang rolig og mykt og andektig. Jeg har aldri spurt noen hvorfor det er slik med nettopp denne sangen, og jeg skal ikke si at jeg kjenner svaret, men jeg liker å tro at det har å gjøre med nettopp vår arv.
Jeg følte bestandig kjærlighet og glede på julaften og spesielt en sterk og trygg tilhørighet da vi sang «Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang». Den tilhørigheten tror jeg har formet meg mer enn jeg kanskje aner, og nå som jeg har egen familie, tenker jeg på det mer enn noen gang.
The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here!
Led by Scandinavian bestselling author, Hanne Nabintu Herland, The Herland Report news and opinion website provides independent analysis from leading Western intellectuals and ground breaking YouTube interviews, cutting through the mainstream media rhetoric. It is a great place to watch interviews and read the articles of leading intellectuals, thought leaders, authors and activists from across the political spectrum. The Herland Report believes in freedom of speech and its editorial policy resides above the traditional Left vs Right paradigm which we believe has lost its relevance and ability to describe the current driving forces in Western politics.
