Herland Report: Mueller rapporten ble et sjokk på mainstream media i USA fordi den avslørte tydelig at det ikke foreligger bevis for den såkalte “Russia Gate” eller russisk innblanding i det amerikanske valget i 2016. Alt vi har hørt om i media rundt “russisk innblanding” er altså det reneste oppspinn.
Men repeteres et budskap mange nok ganger overfor en befolkning, så tror de på det tilslutt selv om det ikke er bevis. Noe blir hengende igjen i opinionen, sier Hendrik Weber, grunnlegger av Folkediplomati Norge som nylig avholdt sin første konferanse på Litteraturhuset i Oslo.
Det samme gjelder dobbeltagenten Sergej Skripal. Fremdeles fins det ingen bevis for et russisk attentat og heller ingen bevis på at russiske myndigheter var innblandet.
Men våre medier ha skrevet dette, om igjen og om igjen som om det var bevist. For mange avislesere blir det derfor noe hengende igjen, nemlig at “man ikke skal stole på russere”. Det er en farlig situasjon fordi det fabrikkeres løgner om andre, sier han.
Nettopp derfor holder vi konferanser som den vi nylig gjorde i Oslo, for å informere mennesker om de realitetene vi ikke får informasjon om i våre medier.
Ditt arbeid har særlig vært rettet mot Russland og østlige stater, og i kjølvannet av Mueller rapportens avsløring av at hele Russia Gate eller den såkalte russiske innblandingen i USAs valg har vært en stor løgn, får jo dette store implikasjoner også for synet vi har hatt på Russland som «den store faren i øst».
Hendrik Weber, grunnlegger av Folkediplomati Norge: – Ja, tidlig i fjor dannet vi en internasjonal organisasjon «Friends of Crimea» og i denne organisasjonen er Norge et styremedlem gjennom foreningen Folkediplomati Norge.
er det nå 14 forskjellige land som er med. Styreleder er den tidligere politikeren Jan Charnogursky fra Slovakia.
Og til den nylige skandalen og avsløringene i USA: Mueller rapporten har jo undersøkt nøye alt knyttet til anklagene mot Trump om at russerne påvirket det amerikanske valget i 2016, den såkalte “Russian collusion”.
For oss var det klar at det ikke vil komme noe bevis for en russisk innblanding, det har jo lenge vært sterk tvil om det.
Rapporten ble et sjokk på mainstream media i USA fordi den avslørte tydelig at det ikke foreligger bevis for noe slikt. Alt vi har hørt om i media rundt “russisk innblanding” er altså det reneste oppspinn. Det er meget flaut for amerikanske medier – og Norges aviser også, som jo har skrevet endeløst antall artikler om dette de siste to årene.
I dag er det nærmest nok å komme med påstander og anklager, bevis er ikke lenger viktig. Det ser vi også i MeToo saker. Det samme gjelder også for flyet MH17 som styrtet over Øst-Ukraina i 2014.
Jeg tror dessverre at historien om “russisk innblanding i 2016 valget” ikke forandrer seg selv om Mueller rapporten viste at det foreligger ingen bevis. Vi er rett og slett ikke opptatt av bevis lenger, man kan lyve om alt uten at det får konsekvenser.
Hendrik Weber, Folkediplomati Norge: – Ja, det er et problem. I USA er det bare 6 konserner som eier over 90% av medier, men situasjonen er ikke stort annerledes her i Norge. Vi ha en organisasjon, Faktisk, som skal sjekke angivelige «FaceNews» og denne organisasjonen er betalt av våre egne mediebedrifter. Og avisene er i stor grad betalt av staten, over 8 milliarder mottar norske medier i året fra staten.
Så Faktisk er altså statsfinansiert i stor grad, og dermed høyst inhabil til å skulle være “politi” overfor media som også er statsfinansiert.
Man skal vokte sine egne, innenfor sine egne maktrekker. Det er ingen uavhengig instans. Hvis man kaller Faktisk for uavhengig så ha vi kommet ganske langt på vei inn i et høyst merkverdig system.
Dette handler selvfølgelig ikke om menneskerettigheter eller demokrati, men derimot det motsatte.
I Midtøsten, Ukraina eller i Sør Amerika handler det om ressurser og geopolitisk innflytelse som må forsvares med militær makt. Franske soldater i Afrika forsvarer ikke landsbyer mot terrorister, men de beskytter det franske atomkonsernet Areva sine behov for å få tilgang til billig uran. Dette vet jo alle som følger med selv det minste grann.
Hendrik Weber: – Alle som har lest boken til Zbigniew Brzezinski «The grand Chessboard», vet at krigen i Ukraina ikke handle om demokrati, men om USAs posisjon på det eurasiske kontinentet.
At våre medier ikke skriver om det og belyser denne bakgrunnen for det internasjonale, geopolitiske spillet er et tegn på at de ikke vil fortelle denne sannheten.
De vil ikke eller får ikke lov av medieeierne. Ja, vi lever bak en høy mur av propaganda enten vi tror det eller ikke.
Hendrik Weber, Folkediplomati Norge: – Ja, nylig hadde vi vår første konferanse med tema «Hvem har rett til Krim?» på Litteraturhuset i Oslo.
Folkeavstemningen på Krim den 16. mars, 2014 og påfølgende gjenforening med Den russiske føderasjonen utløste jo en lang rekke forskjellige reaksjoner. Mens innbyggerne på Krim i stort flertall er glade for gjenforeningen, var vestlige politikere opprørt over Russlands «annektering» av Krim.
Som følge av denne «annekteringen» iverksatte USA og Europa sanksjoner som rammer befolkningen på Krim. Våre medier bidrar som kjent i liten grad med objektiv informasjon om forholdene på Krim, og de hindrer alternative synspunkter å komme til ordet.
Mediene holder seg stort sett til regjeringens offisielle linje som er at Krim er «annektert» og at Russland støtter en ødeleggende borgerkrig i Øst-Ukraina.
Her kommer vi inn, fordi vi ønsker å vise hvor komplekse disse politiske forholdene er, og hvordan sivilbefolkningen lider når vi ikke opptrer rettferdig overfor andre folkeslag. Folkediplomati Norge har besøkt Krim en rekke ganger siden 2016.
På disse reisene fikk vi god mulighet til å snakke med forskjellige folk der. Vi kom i kontakt med helsearbeidere, taxisjåfører, forretningsdrivende, lærere, universitetsfolk og ansatte i butikker.
Vi møtte også personer av de forskjellige folkegruppene, russere, ukrainere, tatarer og tyskere, og vi har hatt møter med parlamentspolitikere og regjeringsmedlemmer. Dette har gitt oss et helt annet bilde av situasjonen på Krim enn inntrykket vi har i Norge. Også Norges handlinger kommer i et helt annet lys.
På konferansen hadde vi fem foredrag med forskjellige tema, og jeg innledet. Vi begynte med å forklare hva Folkediplomati Norge er og hvorfor vi hadde organisert og invitert til en kveld om temaet «Hvem har rett til Krim?»
Medlem i Folkediplomati Norge, Astor Reigstad, fortalte historien av folkegruppen Krim-tatarer. Han har foretatt flere reiser til både Krim og Moskva for å snakke med representanter av denne folkegruppen, for å finne ut om denne tyrkiske minoriteten på Krim virkelig er utsatt for undertrykkelse av den russiske regjeringen.
Det interessante med Krim-tartarer er at de er en urbefolkning på Krim halvøya som nå også opplever alle disse politiske svingningene.
Etter det hadde vi en videokonferanse med Ervin Musaev som er daglig leder for den Krim-tatarske TV kanalen «TV Millet».
Han skulle egentlig komme personlig til Oslo, men fikk avslag på visum av norske myndigheter.
Han fortalte om situasjonen for tartarer i dag og hvordan utviklingen på halvøya var siden 2014.
Etter foredraget hans fikk han mange spørsmål fra gjestene som virket veldig interessert i hans skildringer. Merkelig at krimtatarer som ofte er omtalt som et undertrykket folkegruppe ikke få visum til Norge. Spørsmålet er om ikke det i seg selv strider mot menneskerettigheter. Mannen var jo invitert til en konferanse i Oslo, så det var ingen tvil om hva han skulle her. Likevel fikk han ikke innvilget visum.
Før vi tok en liten pause var det Prof. Peter Ørebech fra Universitetet i Tromsø som forklarte i flere praktiske eksempler at gjenforening av Krim med Russland ikke strider mot folkeretten.
Han viste hvordan man ikke kan snakke om anneksjon eller okkupasjon. Det var veldig viktig for oss å ha en mann som kunne forklare i detalj dett som gjelder folkeretten og internasjonal lov. Det er jo ved stridens kjerne.
Vesten støttet jo Kosovos uavhengighet fra Serbia, mens man ikke støtter Krims uavhengighet fra Ukraina. Her ser man hvordan det geopolitiske spillet fungerer, og alt snakket om “demokrati” er bare et skalkeskjul for de egentlige maktkampene.
På konferansen hadde vi også pauser med mange diskusjoner mellom gjestene og foredragsholderne, og mange ønsket mer informasjon om de faktiske forhold i disse regionene.
Etter pausen startet vi med Folkediplomati Norges Ane Hoel som presenterte boken om Krim, som er skrevet av parlamentspresidenten på Krim, Vladimir Konstantinov. Boken heter «To go one’s own way» og beskriver de dramatiske dagene i februar 2014 før folkeavstemningen.
Det var nervepirrende dager der befolkningen måtte vente og se hvorvidt Moskva ville anerkjenne folkets referendumet og ta opp republikken Krim i den Russiske Føderasjon.
Avslutningsvis på konferansen, kom Mons Lie som fortalte i detalj om sanksjonene som Vesten har innført mot befolkningen på Krim, og hvordan de virker.
Vi i Vesten har ofte en forstilling om at sanksjonene rammer bedrifter og kanskje bankvesenet, men Mons Lie viste hvordan sanksjonspolitikken rammer den vanlige befolkningen, ikke bare på Krim, men også for eksempel i Sør Amerika.
Vi var tydelig på at konferansen forteller de historiene og de synspunktene som vi vanligvis ikke hører noe om i samfunnet.
Vi fortalte om våre egne erfaringer, og informasjonen må brukes som en del av helheten for å skaffe seg en gjennomgående balansert innsyn i disse komplekse konfliktene. Begrunnelsen vår var at den norske regjeringens syn har blitt godt ivaretatt de siste fem årene gjennom media og i offentligheten.
Hendrik Weber: –Så vidt jeg vet var det den første konferansen med dette tema i Norge. Vi var veldig glad for at så mange interesserte og engasjerte gjester var til stedet. Mange hadde en del kunnskaper rundt tema og frustreres over at denne siden ved virkeligheten utestenges fra media. I samtaler med flere deltakere fikk vi høre at det var behov for mer konkrete informasjon om det som skjer på Krim og i Russland.
Våre medier hjelper oss ikke med å vise et helhetlig bilde og derfor må vi eller andre organisasjoner formidle denne informasjon. Det er nesten utrolig at vi i vår tid med alle mulighetene for medieinformasjon, likevel ikke vet nesten noe om land og steder som ligger her i Europa. De er nesten våre naboland, likevel befinner nordmenn seg bak en massiv mur av propaganda. Og slik skapes demoniseringen av andre deler av verden.
Hendrik Weber: – For min første reise til Krim i 2016 hadde jeg ingen store kunnskaper om det som foregår på Krimhalvøya. Jeg reiste som en del av en tysk gruppe og oppdaget at alt vi hadde lest og hørt ikke stemte. Situasjonen som vi fant der var helt annerledes en det vi hadde lest i norske media.
Vårt inntrykk var at dette er høyst urettferdig ovenfor våre russiske medborgere og ovenfor Russland. Derfor startet vi vår organisasjon. Planene fremover er å organisere reiser for norske statsborgere til Krim for å se med egne øye hvordan det er der. For det første er Krim er et helt fantastisk feriested og prisene er langt lavere enn i Norge så man får mye for pengene. Samtidig skal vi organisere flere konferanser om Krim og invitere forskjellige foredragsholdere.
Vi ville gjerne også invitere humanitære og menneskerettsorganisasjoner, inkludert norske UD, for at de kan forsvare norsk offisiell politikk overfor sivilbefolkningen i Donbass og på Krim.
Vi mener at sivilbefolkningen lider mest under sanksjoner og ønsker norske myndigheter velkommen til å forklare oss deres grunnlag for å opprettholde sanksjonene mot disse folkegruppene.
Ta kontakt med Hendrik Weber og Folkediplomati Norge på post@folkediplomati.com
The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here!
Led by Scandinavian bestselling author, Hanne Nabintu Herland, The Herland Report news and opinion website provides independent analysis from leading Western intellectuals and ground breaking YouTube interviews, cutting through the mainstream media rhetoric. It is a great place to watch interviews and read the articles of leading intellectuals, thought leaders, authors and activists from across the political spectrum. The Herland Report believes in freedom of speech and its editorial policy resides above the traditional Left vs Right paradigm which we believe has lost its relevance and ability to describe the current driving forces in Western politics.
