“Å hakke på etnisitet er å hakke på symptomet på det egentlige problemet: Det var nordmenn selv som opprettet det norske velferdssamfunnet og har skylden for at mange innvandrere lever på trygd og ikke er i jobb, hevder religionshistoriker Hanne Nabintu Herland til VG”. (Foto: VG)
Det norske samfunnet har utviklet seg til et knallhardt rasesamfunn hvor mennesker vurderes utfra etnisitet istedenfor kompetanse, hevder Herland til VG.
Hun er selv født og oppvokst i Afrika, flyttet til Norge i voksen alder og føler seg på mange måter som en innvandrer.
Hun har en mastergrad fra Institutt for Kulturstudier ved UiO og mangeårig erfaring fra arbeid med etniske minoriteter i Norge.
Sakset: “Det er nordmenn selv som har skapt stønadssamfunnet. Sosionomer har fra 1970 tallet stått på flyplassene og presentert rettigheter til asylsøkere og innflyttere. Mange har oppfattet dette som en direkte invitasjon til ikke å arbeide, og har trodd at Norge var et land der staten utbetalte månedlige lønninger og hvor bolig er gratis.
Mange arbeidssøkende kommer til Norge i håp om å delta aktivt på arbeidsmarkedet, men går på limpinnen og tar heller imot sosiale stønader som er svimlende høye i forhold til de pengene en asylsøker noen gang har vært borti.
Innflytteren forstår mange ganger ikke at denne stønads-limpinnen sender ham rett ned i den sosiale underklassen i det kapitalistiske samfunnet.
Den som ikke arbeider, får heller ikke respekt. Svært mange kunnskapsrike og godt utdannede innflyttere rammes dessuten av den knallharde stigmatiseringen av de som misbruker systemet:
Det er en stor urett at mennesker med de beste kvalifikasjoner fra utlandet ikke får jobb i Norge på grunn av at de har feil hudfarge.
Denne raseorienteringen stanses mest effektivt ved å gjøre arbeid mer attraktivt og lønnsomt enn stønad, sier Herland.
– Dette mener jeg er den skjulte, norske rasismen: Det er automatisk synd på en mørkhudet innflytter. Man peiler dem inn mot sosialsystemet heller enn å gi dem konstruktivt arbeid. Signalet som gis er at man ikke har tro på at de kan klare seg selv. Hvem har sagt at det er mer synd på en mørk mann enn en lys? Dette er et grovt brudd på opplysningstidens likhetsideal: Likhet uansett klasse, kjønn eller rasetilhørighet.
Hun tar et knallhardt oppgjør med det norske stønadssamfunnet i debattboken Ny Sjanse som Høyre gir ut i dag.
Der sier hun blant annet: ”Norge har dessverre opparbeidet seg et rykte som det dumsnille landet der staten velvillig betaler bolig og høye, månedlige beløp til alles konto.”
Mange innflyttere føler i dag på en betydelig bitterhet mot det norske systemet, som har undergravd deres stolthet og berøvet dem fra å være i arbeid. Ulike identitetskonstruksjonsteorier peker på viktigheten av å ha et arbeid for selvbildet.
Uten arbeid, liten selvrespekt, sier Herland. Hun sier at mange radikaliseres imot en islamsk identitet som følge av det dystre møtet med det hvite samfunnet der temmelig etnosentriske og evolusjonistiske holdninger fortsatt råder i praksis.
Det hjelper lite med politisk korrekte formuleringer når virkeligheten er så dyster. Det sier seg selv at mennesker søker mot en identitet som har tro på deres evner og muligheter for å lykkes, mener hun.
”Rettighetsorienteringen i det norske samfunnet er blitt en forbannelse som har gitt et klart signal til innflyttere: Dette er landet der ingen trenger å jobbe,” skriver hun i boka.
Mange ønsker nettopp å delta i arbeidslivet, men hindres på grunn av den etter hvert så knallharde stigmatiseringen av innflyttere.
Mange som kommer til Norge representerer eliten i landene de kommer fra, og utgjør en betydelig kompetanse-pool man gjerne kunne utnyttet bedre.
Herland mener vi har en del å lære av integreringsprosessen i den etniske smeltedigelen vi elsker å hate, USA. Der møtes asylsøkere med rask arbeidstillatelse mens de venter på endelig svar. Hun mener obligatoriske språkkurs bør inntreffe uken etter asylsøkeren er ankommet landet.
”Etter fire måneders intensivt kurs, bør personen tilbys arbeid i veivesen, renhold, kjøkkentjeneste eller andre innstanser som trenger arbeidskraft, ”sier Herland. Norge trenger arbeidskraften.
USA har et langt dårligere sosialsystem, likevel valfarter millioner årlig til landet. De fleste trives best i land der det gis muligheter basert på kompetanse uansett rasetilhørighet. ”Den som ikke trives i det nye landet er dessuten når som helst fri til å returnere dit han kom fra,” sier Herland. VG 7.11.2006
