Herland Report: I årets bok, Krigens Arvinger av Nanna Segelcke, deltar Kristin Skogen Lund, Axel Scheel, Helge Hjort, Nicolai Nansen, Tomm
Bertsen, Marianne Bratteli, Mette Manus, Leif Tronstad, Elisabeth Vislie, Trym Staal Eggen, Elisabeth Gjems Egge, Kari Evang, Jan Skaalebraaten og Kirsten Kokkin.
Fortellingene er dramatiske og hjerteskjærende. Når krigen kommer nær deg, blir det noe helt annet enn å lese om militære konflikter i fremmede land.
Da gjelder det plutselig deg og blir til familietragedier, sorg og tap av umistelige kjære.
Ervin Kohn kommenterer antisemittismen som omtales bredt i Segelckes bok med rosende omtale: “Nanna Segelcke har tatt ansvaret som fredsprisvinner Elie Wiesel har pålagt oss alle. I erkjennelsen av at tidsvitnene dør fra oss har han sagt at den som har møtt et tidsvitne blir selv et tidsvitne.”
Herland Report presenterer som første mediekanal et utdrag av forordet der de som deltar, utvalgt av Nanna Segelcke og en del av hennes nettverk av krigsarvinger, forteller sterke, personlige historier.
Blant annet CEO i Schibsted Media Group, Kristin Skogen Lund, Nicolai Nansen (oldebarnet til Fridtjof Nansen), Mette Manus (datter til Max Manus), Marianne Bratteli (datter til statsminister Trygve Bratteli), advokat Helge Hjort og mange flere.
Først omtalt på Herland Report: Et utdrag av Nanna Segelckes forord
Den kjente historikeren Lars Borgersrud skriver: “Med boken Krigens Arvinger er for første gang sabotører, milorg- og etterretningsfolk fra forskjellige politiske leire presentert sammen.
Historiene er forskjellig. Men ett synes likt og overrasker oss: De formidler nesten alle at de såkalte “ansvarlige” i hjemme- og utefront ikke gjorde nok i kampen mot nazimonsteret. Tidligere har slike synspunkter vært stemplet som “uansvarlige”. Det blåser nye vinder i okkupasjonslitteraturen! Det er sannelig på tide.”
Et utdrag fra Segelckes forord, med beskrivelse av deltagernes betydning: Nå er det mange som stiller spørsmål ved hvordan historien om krigen og freden har blitt fremstilt, og mange føler seg også grundig lurt over det fortegnede bildet av historien i skolebøkene.
Der sto det heller ingenting om de to hundre konsentrasjonsleirene for russiske og jugoslaviske krigsfanger som fantes i Norge.
Det var ikke få villige nordmenn som stilte som fangevoktere for den tyske okkupasjonsmakten. I disse leirene levde fangene under forhold som var identiske med forholdene i tyske konsentrasjonsleirer.
Mange av dem som er invitert til å skrive i denne boken, er også mine nære venner og gode bekjente. Deres historier har opptatt meg i mange år.
Og det er ikke bare fordi de er interessante: Fortrolighet oss imellom har tilført en åpenhet om dypfølte erfaringer som kan kaste lys over temaer som tidligere har vært skjult. Samtidig har personer jeg aldri før har møtt, vært enestående i sin vilje til å bidra med sin familiehistorie.
Her vil jeg også gjerne rette en stor takk til historiker Lars Borgersrud som ga meg et verdifullt råd om hvem som kunne skrive om Osvaldgruppa.
Jeg vil også takke min onkel Per og tante Noni for deling av minner, min hemmelige leser Ann-Christin Haneborg, som ga interessante og energiske tilbakemeldinger, og min fortrolige venn Odd Nicolai Nansen. Til slutt en takk til Hans-Jørgen Wallin Weihe og Marie Smith-Solbakken, for gode og grundige historiske konsultasjoner.
I denne boken vil dere finne flere historier som omhandler enkeltmennesker som med stort mot sto opp alene, uten å være organisert i et motstandsnettverk.
Men mange av historiene er knyttet til ulike motstandsgrupper: Hjemmefrontens Milorg, Osvald og Pelle, og Oslogjengen til Kompani Linge. Det å kunne presentere disse side ved side og mellom to permer har vært en svært viktig drivkraft.
Til sammen dekker forfatterne et bredt spekter av erfaringer, og historiene spenner fra Kari Evangs modige mormor som vasket trapper på Victoria Terrasse og tok den store risikoen det var å smugle ut beskjeder fra fangene, til Axel Scheels far, som var sønn av Norges sendemann til Berlin, og til Odd Nicolai Nansens bestefar, som var kong Olavs nærmeste venn.
Elisabeth Vislie har tidligere skrevet bøker både om sin mor som satt på Grini, og om journalisten Gerda Grepp, som var den første skandinav som skrev fra fronten under den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939.
Hun forteller om sin mor som ble sendt til Grini, og beskriver levende hvordan det var på kvinneavdelingen i fengselet.
En annen mann med erfaringer fra et svært brutalt fangenskap, var Elisabeth Gjems Egges far, Bjørn Egge. Han ble sendt som fange til Tyskland i 1942, der han var innom flere forskjellige tukthus og konsentrasjonsleirer før han til slutt ble hentet ut av Sachsenhausen med de hvite bussene.
Hans datter Elisabeth Gjems Egge beskriver hvordan lyden av tog får henne til å tenke på jødene og på farens fangenskap.
Av alle saker Bjørn Egge engasjerte seg i, var de norske jødenes forferdelige skjebne noe som lå ham på hjertet. Han var initiativtager og en ildsjel for at Holocaust- senteret ble grunnlagt på Villa Grande i Oslo.
Trygve Bratteli var en kjent politiker i Arbeiderpartiet før han endte som fange, først på Grini, så i Sachsenhausen. Da han ble hentet av bussene fra Røde Kors i 1945, var han bare timer unna ikke å overleve. Med denne erfaringen ble han etter krigen en pådriver for et europeisk samarbeid som også skulle inkludere Tyskland.
Marianne Bratteli er billedkunstner, og hun skriver i sitt kapittel med tittelen «Denne verden har en grufull bakside» om sine foreldre og egne erfaringer om datter av en konsentrasjonsleirfange.
Fridtjof Nansens sønn Odd så på det som en livsoppgave å tale jødenes sak, både før og etter krigen. For dette ble han arrestert, satt på Grini som kongegissel og ble senere sendt som fange til Sachsenhausen på samme vilkår.
Dette hadde sin årsak i Nansen-familiens nære vennskap med kong Håkon og senere kong Olav, som anså Odd Nansen som sin nærmeste venn. Odd Nansens barnebarn, Odd Nicolai Nansen, reflekterer i sitt kapittel «Deilig er Jorden» over arven etter sin oldefar og bestefar, og hva det vil si å være etterkommer etter så kjente og aktive humanister.
Da krigen kom, gikk Olav Skogen det siste året på Handelshøyskolen i Bergen, skriver hans datter Kristin Skogen Lund, i «Min far, Olav Skogen». Olav Skogen ble raskt engasjert i motstandsarbeid og ble distriktssjef for Milorg i Øvre Telemark før han ble angitt og arrestert.
Etter arrestasjonen visste han at det kom til å gå hardt for seg i torturkammeret, og han tok et avgjørende valg mens han satt på enecelle i kjelleren på Victoria Terrasse. Kristin Skogen Lund er yngst av barna og har et sterkt forhold til sin fars historie og sto ham meget nær.
Tomm Berntsen skriver om sin far Odd Berntsen som var i Kompani Linge. Odd Berntsen hadde fortalt sin familie lite om sin krigsdeltagelse, men jeg husker vi med nysgjerrighet spurte ham om saker knyttet til krigen og spesielt en giftkapsel han hadde hatt under klokken. Det viste seg at han hadde en sentral rolle. For eksempel var han spion i London.
Da Tomm Berntsen for noen måneder siden undersøkte sin fredsommelige fars skuffer for første gang, kom han over en rekke små håndvåpen: en stilett og flere pistoler.
Han fant også et tøystykke med en brodert løve. Det var en gave som viste seg å være en del av flagget som hadde dekorert Winston Churchills kiste.
I en av de mest ikoniske begravelser på europeisk jord til alle tider, sto Odd Berntsen æresvakt ved Churchills båre.
Helge Hjort deler generøst en beretning fra et sønderbombet Tyskland som faren Helge Bernhard Hjort skrev mange år etter krigen i en bok som bare familien har hatt tilgang til. Helge Hjorts far utviste et ekstremt mot da han på lengre togreiser smuglet inn sekker med mat til norske krigsfanger. Slottet Gross Kreutz lå i sovjetisk sone.
Hjort og hans far ble igjen etter frigjøringen, dels for å prøve å beskytte gårdens ansatte. Her følger vi 18-åringen Helge gjennom et Tyskland i ruiner på leting etter andre nordmenn.
Han besøker general Otto Ruge i fengsel og er vitne til horder av mennesker som prøver å finne veien hjem. På sin reise får han også se Stalin, Truman og Churchill på nært hold.
En annen og helt særegen historie har Axel Scheel skrevet om sin bestefar Arne Scheel, som bygget opp et norsk utenriksdepartement etter unionsoppløsningen i 1905.
På 1930-tallet og frem til krigsutbruddet var han Norges sendemann til Berlin og frem til krigsutbruddet var han Norges sendemann til Berlin. Hans kone Mathilde, kalt Lala, var datter av Christopher Smith, en styrtrik norsk trelasthandler som eide en tredjedel av Boulogneskogen i Paris og var entreprenør i Monte Carlo.
Med egne midler sørget Lala for at Norges ambassade holdt høy standard både når det gjaldt interiøret og gjestfrihet.
Hennes bror Christopher Fürst Smith var for øvrig også i utenrikstjenesten. Fra 1940 til 1941 ledet han Nortraships Stockholm-kontor, og under resten av krigen var han sjef for Forsyningsdepartementet i London.
Axel Scheels far, Vilhelm Scheel, beskrevet som en «en rask mann», var utdannet ved bankakademiet i Berlin og ble tysk universitetsmester i fekting.
Han deltok i Felttoget og var spion, før han ble sekretær i Nortraship i London. Historien om hva som etter hvert skjedde, kan minne om så vel Thomas Manns Huset Buddenbrook som atmosfæren i Johan Borgens Lillelord.
En gang mange år etter at Vilhelm Scheel døde, møtte sønnen Axel dikteren Stein Mehren, som kunne fortelle at faren hadde vært en svært belest mann.
Det kom overraskende på sønnen og sier samtidig noe gjenkjennelig om at krigsgenerasjonen sjelden eller aldri snakket om sine følelser og langt sjeldnere om sine personlige erfaringer. Voksne og barn levde nærmest i hver sin verden.
Leif Tronstad forteller i «Han var for glad i Norge», om sin far Leif Tronstad, som var utdannet ved NTH der han ble professor. Han befant seg i England og Skottland under nesten hele krigen, der han trente, planla og organiserte sabotasjeaksjoner som skulle utføres i Norge.
Etter sin dramatiske død i 1945 fikk Tronstad, som fra før var høyt dekorert, flere medaljer post mortem, som sønnen måtte takke for.
«Jeg må være en av de få gjenlevende som har hatt enesamtaler med alle de tre norske kongene: Håkon, Olav 5. og Harald,» sier Leif Tronstad junior.
Hans mor var en ivrig pianist på sitt Steinway-flygel, som hun hadde fått i gave av sin mann. Gjennom hele krigen øvde hun systematisk med ett mål for øye: å glede sin Leif Tronstad når krigen var over. Etter dødsbudskapet øvet hun aldri mer.
Mette Manus skriver om sine foreldre Tikken og Max. Hennes far, som hadde vært under et konstant press under krigen, med trening og store sabotasjeaksjoner, fortalte at han aldri hadde vært så nervøs som da kronprins Olav kom tilbake til Norge.
Et foto av Max Manus og kronprinsen i bilen gikk verden rundt, og Max ble en berømt mann, nærmest over natten.
Trym Staal Eggen skriver om sin far Kjell Staal Eggen, som var motstandsmann i Grenlands-distriktet og svært aktiv under krigen. Han var tyve år da krigen brøt ut og ble senere leder for all sabotasje i nedre Telemark.
Det Tryms far var mest stolt over, var at han klarte å redde jødinnen Signe Becker og hennes tre barn over til Sverige i en livsfarlig operasjon. Sønnen forteller om en kompromissløs far, både i krigstid og i fredstid, og han løfter frem farsarven i en språkdrakt som er svært direkte.
Kari Evangs foreldre, Gerd og Roar Stub Andersen, med dekknavnene Sara og Stein, var aktive motstandsfolk. Moren klarte å holde en dekkleilighet midt i Oslo gjennom hele krigen, og faren var en av Asbjørn Sundes nærmeste medarbeidere i Oslo-avsnittet av Osvaldgruppa fra 1943.
De ulike sabotasjegruppene bisto hverandre iblant under aksjonene, og i en av dem reddet Roar Stub Andersen livet til Gunnar «Kjakan» Sønsteby ved å hindre at han gikk i en felle.
For det fikk han ingen takk. De fleste medlemmene av gruppa var vanlig arbeiderungdom, som Kari Evangs foreldre, ikke kommunister. De ønsket aktiv motstandskamp mot nazismen og den tyske okkupasjonen.
Sverre Kokkin er et av de siste overlevende tidsvitnene. Som 17-åring ble han i 1944 med i Pellegruppen, avdeling Ullevål Hageby, der formannen på 18 år het Reidar Kjell Formo.
Gutta fra Hagebyen, og familiene deres, som ble beskyldt for å være kommunister, var Høyre-folk
alle sammen, men rapporterte til øverste leder Ragnar «Pelle» Sollie, som var kommunist.
Forfatteren av «Historien er ennå ikke fortalt», Jan Skaalebraaten, som er samboer med Sverre Kokkins datter Kirsten Kokkin, har kun funnet én annen kommunist i hele denne viktige og høyst aktive motstandsgruppen.
Det er god grunn til å reflektere over at verken han eller andre medlemmer av Pellegruppen har blitt dekorert med ordener av noe slag.
Til sammenligning mottok Gregers Gram – som selvsagt var en stor helt som tragisk ble skutt i bakhold – sitt andre krigskors med sverd posthumt i 1947.
Sammen med Max Manus og Gunnar «Kjakan» Sønsteby ble han da også en av de mest kjente skikkelsene i den offisielle versjonen over Norges fremste motstandsfolk. Poenget her er at i den stolte gruppen av anerkjente motstandsfolk er det plass til mange flere.
Jeg tror at mange av leserne av denne boken kjenner seg igjen i dette bildet. Selv har jeg en lang liste med navn og historier til flere bøker av samme slag som denne. Det må finnes tusenvis av krigens arvinger rundt omkring i Norge som har sterke følelser knyttet til vår krigshistorie, og som selv har erfaringer og innsikter av stor verdi, for dem selv og for vår felles historie om okkupasjonsårene.
Jeg tenker på hvor heldig jeg er som har fått tillit fra så mange som har skrevet så sterke historier om sine familier i boken Krigens arvinger. Slik kan fortellingene om mot og motstand under krigen fortsette å leve.
The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here!
Led by Scandinavian bestselling author, Hanne Nabintu Herland, The Herland Report news and opinion website provides independent analysis from leading Western intellectuals and ground breaking YouTube interviews, cutting through the mainstream media rhetoric. It is a great place to watch interviews and read the articles of leading intellectuals, thought leaders, authors and activists from across the political spectrum. The Herland Report believes in freedom of speech and its editorial policy resides above the traditional Left vs Right paradigm which we believe has lost its relevance and ability to describe the current driving forces in Western politics.
