ISSP 2008 er en internasjonal undersøkelse som omfatter en rekke land, også Norge. Undersøkelsens tyngde publisert om endringsmønstre i nordmenns religiøsitet. Tallene var overraskende. Til tross for at andelen som har en eller annen form for gudstro har sunket ti prosent siden 1991, viser kirkeforsknings-statistikken at troen på det overnaturlige på ingen måte er iferd med å forsvinne.
Rundt 70 % tror på Gud. Dette er ganske utrolig, tatt i betraktning at Norge er annerledeslandet med en av verdens mest gudsfientlige og ensidig sekulære offentligheter.
Gudstro er for lengst forvist til privatsfæren. Man har i en årrekke hakket så hardt som overhode mulig for å bevege folket bort fra religiøs tro. Til tross for massiv propaganda fra ateister og sekularister, står likevel en betydelig andel nordmenn fast i troen på det overnaturlige.
Her til lands står det knapt å lese en eneste positiv setning om eksempelvis Pave Benedict XVI, en mann som hylles som en uredd og kompromissløs ideolog ellers i verden. Propagandastyringen her i landet er til tider så sterk, at man ved utlandsopphold får en følelse av å komme fra en annen planet.
Jeg reiser ofte i Midtøsten. Etter å ha tilbragt noen uker der for en stund tilbake, erfarte jeg dette slående paradokset. Jul i spektakulære Dubai ble en selsom opplevelse da arabiske avisers hovedfokus lå på på pavens tale i Roma. Den var gjengitt ord for ord. Første juledag sto ny dobbeltside med flerrende bilder av kristne som ba. Muslimske aviser beskrev de troende i bønn med den største respekt. Burj-al-Arab, verdens eneste 7 stjerners hotell, lå opplyst i sitrende muslimske farger for å ære Jesu fødsel.
I annerledeslandet Norge er det derimot blitt skammelig å ha en sjel, sier professor Nina Witoszek i sin siste bok Verdens beste land. Hun beskriver historien fra da den lavkirkelige pietismen dominerte og frem til i dag da venstresidens gudsfornektende sekstiåttere holder på makten med klam, nærmest totalitær jernklo. For lenge siden var det skammelig å ha en kropp, nå er det skammelig å ha en sjel med religiøse og åndelige behov, sier hun. Witoszek er luta lei alt snakket om toleranse/dialog og mener venstresiden trenger viagra.
Slik sett er Norge et pussig land. Stikk i strid med overveiende internasjonale trender, har vi fortsatt et gammeldags system der ledere med vikarierende politiske motiver gis åndelig styringsrett over kirken. Det er slett ikke rart at folket viser laber interesse. År etter år utnevnes politisk korrekte biskoper av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten, slik som kultur- og kirkeminister Trond Giske. I en TV2 debatt 12. mai der religionsundersøkelsen skulle diskuteres, utfordret jeg Giske i synet han har på seg selv.
Vil han betegne seg som en spirituell leder med åndelig tyngde? Hvis ikke, med hvilken myndighet mener han seg berettiget til å diktere dogmatisk reform og gjennomgripende endring inn i en sakral institusjon hvis hovedoppgave er å formidle troen på det overnaturlige? Norge er snart det eneste landet i verden som fortsatt har en statskirke. Det er på høy tid at politiske lekmenn som Giske mister dikteringsrett og økonomisk kontroll over kirken. La den seile ut av statsslaveriet og inn i fritt rom.
Årets religionsundersøkelse viste at mange nordmenn ønsker å betegne seg som nyåndelige, ikke kristne. Det er lett å forstå. Å være kristen er for lengst blitt et skjellsord. De såkalt nyåndelige føler ikke at de finner svar på eksistensielle spørsmål i statskirken. Nettopp.
Den norske kirke har gjennom sine verdiforvirrede sprikende budskap, lyktes i å skyve fra seg tenkende utdannede mennesker som gjennomskuer hvor hunden er begravet. Norge har i dag en statsstyrt kirke der politiske legmenn uten åndelig autoritet styrer kirkens utvikling med stadige krav til sekulær-humanistiske reformer som åpenbart har til hensikt å omdefinere kristendommens grunntanker.
Det politiske målet ser ut til å være opprettelsen av en ny religion: en humanistisk sosialdemokratisk folkekult som skal reflektere idealene til en flytende opinion. Alt som ikke er politisk korrekt, lukes effektivt vekk fra budskapet.
Tilbake sitter kirkeledere som snakker om alt annet enn sentrale kristne dogmer: det handler om miljø, oljeboring i Barentshavet og tema som slett ikke berører sakens kjerne. Man er tydelig tilfreds med å fungere som statens lydige håndtlangere. Dette gir prestisje og sekulær anerkjennelse, hensyn som åpenbart veier tyngst.
Foreign Affairs viste i mars 2008 til en rekke internasjonale undersøkelser som samlet bekrefter at troende ønsker at religiøse ledere skal være mer opptatt av religionens kjerne og utgjøre en tydelig røst i etiske spørsmål.
Det er således slett ikke rart at kun 2 % av befolkningen ukentlig går til gudstjeneste. Den lave gudstjenestedeltagelsen er folkets opprør mot kirkens utydelighet. Kirkerommet er blitt så politisk korrekt at det snart ikke er plass til selveste Vårherre der. Eller hva vet jeg. Det er mulig Han er utmeldt av statskirken for lengst.
Dagen 24.5.09
