Herland Report: Dr. Mohammad Usman Rana har i mange år vært en ledende stemme i det norske medielandskapet.
Herland Report har en rekke TV programmer med Rana, og i den forbindelse ser på Aftenposten kronikken som skapte store overskrifter.
Rana hevdet at dersom pluralismen i et samfunn – retten til å være forskjellige – skal ivaretas, må den sekulære ekstremismen og degraderingen av troende mennesker opphøre. Det kan ikke være slik at ateismen gis en forrang som innebærer at de troende diskrimineres.
De kulturradikale har siden 1960-tallet brukt omtrent hele den totalitære paletten for å strupe ned friheten for ulike religiøse grupper, i kampen for å fjerne stoltheten over vår tradisjonelle kultur.
Det er nå over femti år siden 1968 og studentrevolusjonen som smadret i fillebiter de tradisjonelle verdiene i Europa.
Den ny-marxistiske, såkalte New Left bevegelsen i USA gikk lenger enn marxistene før dem, som ønsket en klasserevolusjon.
New Left 68erne ønsket mer en det, de ville også ha en kjønnsrevolusjon, en revolusjon i familien, i forholdet mellom mann og kvinne, revolusjon mot kirken, revolusjon mot de tradisjonelle europeiske verdiene.
Vi lever i dag i kjølvannet av disses smadring av europeisk kultur, mens de kulturradikale later som om de støtter pluralitet og mangfold.
Etter Usman Ranas glitrende 2008 analyse av den sekulære ekstremismen har alt bare blitt mye verre. Ettertiden har gitt Rana rett, skriver religionshistoriker og grunnlegger av The Herland Report, Hanne Nabintu Herland.
Rana mente at utfordringen for det nye Norge blir å finne en trosidentitet – skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?
Rana kunne like gjerne sagt at dersom demokratiet skal ivaretas, må det bli større toleranse for ulike meninger.
RELATERTE ARTIKLER:
- Politisk styring av offentlig debatt foregått i årtier, Hanne Herland
- Ny-marxist 1968 ideolog, Herbert Marcuse om hvordan de kulturradikale skal undertrykke majoriteten!
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Mohammed Usman Rana.
- Direktedemokrati sikrer folkeviljen. I dag har vi partidiktatur og politikerforakt.
Det som skiller et demokratisk samfunn fra et mer totalitært, er retten til åpenlyst å være uenig, å tenke forskjellig fra majoriteten og likevel bli respektert.
Bekymringen for det modern demokratiet ligger nettopp her.
Frykten for at maktbalansen i et folkestyre skal forstyrres, slik at styringsformen utvikler seg til å bli et folkemobbens tyranni, har også preget kritiske røster helt siden den greske historikeren Polybius uttrykte sin bekymring over nettopp dette.
Frankrikes mest kjente filosof Bernard-Henri Lévy som i sin tid tok et ramsalt oppgjør med marxismen og forutså dens fall lenge før Berlinmuren faktisk klappet sammen i 1989, fremhever Alexis de Tocquevilles poeng: dersom demokratiet utvikler seg til et majoritetstyranni, står det ikke på noen måte tilbake for enhver form for totalitært diktatur.
Tanken går raskt til forholdene i det gamle Sovjetsamveldet under den verste propaganda-tiden. Den som brøt meningsdiktaturets statspålagte taushet, mistet både jobb, lønn og pensjon.
Utestengelse fra fellesskapet, isolasjon og å bli fratatt sine privilegier er en effektiv hersketeknikk, som av professor Harvey Mansfield betegnes som et mykt tyranni.
Ikke rart folk holder kjeft og passer på å holde seg i de politisk korrektes rekker dersom det er slike represalier man ellers utsettes for. Friheten til å uttrykke sine meninger må være reell, ellers blir frihetsbegrepet kun en politisk floskel.
Usman Rana påpeker for eksempel i kronikken at den amerikanske tilnærmingen til dette sentrale identitetsspørsmålet skiller seg tydelig fra utviklingen i Norge.
Den sekulære modellen i USA representerer mangfold, men den garanterer individuell religiøs frihet, troen på Gud gis plass i den offentlige sfære, og president Bush kan åpent fremføre sitt kristne syn på samlivsform uten å bli maltraktert av medier og politiske motstandere.
Han hevder i kronikken at i det moderne Norge er det en akselererende tendens til at religiøse mennesker som ønsker å føre et liv med Gud i sentrum, blir marginalisert og karakterisert som “hjernevaskede og trangsynte fundamentalister”.
Markante kristne personligheter som forfekter en prinsippfast og lite moteriktig teologi, har fått erfare de nevnte antidemokratiske hersketeknikker gjennom flere år.
Et nyere eksempel på dette er behandlingen Oslo-biskop Ole Christian Kvarme fikk, sier Rana, da han med sitt teologiske fundament argumenterte for at homofile prester ikke kan få praktisere i hans bispedømme.
Biskopen ble møtt med det moderne samfunns gapestokk – nagling og korsfestelse i mediene, blant annet regissert av hans mer eller mindre agnostiske eller ateistiske arbeidsgivere i staten.
Det er ikke akkurat virkelighetsfjernt å betrakte statskirken som et instrument for politikere og lobbyister med varierende og diskutabel grad av forankring i kristen tro.
De ønsker en demokratisering av kristen teologi slik at den blir et speilbilde av samfunnets nyeste verdimessige strømninger istedenfor å gjenspeile Bibelens lære.
Så langt Rana. Og eksemplet er interessant for det er lenge siden homofile virkelig ble hundset med i Norge. I dag fremstår homobevegelsen som en temmelig talefør lobby godt plassert i maktens sentrum.
Utfordringen ser nå ut til å være at enhver som ikke er enig i enkelte deler av den politisk korrekte homobevegelsens budskap, utsettes for fordomsfulle represalier som faktisk minner mistenkelig om den samme intoleransen man så lenge har kritisert andre for å fremme.
Det er sågar vanskelig å i det hele tatt uttrykke saklig uenighet med en person som er homofil, idet man omtrent straks anklages for homofobi og det som verre er. Det spiller liten rolle hvilket tema man diskuterer, – det være seg feminisme, politick, ideologiske spørsmål og noe helt annet enn det snevre felt “homofili”.
Signalet som gis er at det overhode ikke er stuerent å uttrykke uenighet. I et slikt klima kan det let fremstå slik at homofile ikke skal motsis, samme hvilket tema man diskuterer, – at man nærmest gis en immunitet mot kritikk.
RELATERTE POSTER:
- Artikkelserie: Vi er frekke, intolerante, onde og kaller det ytringsfrihet.
- Ny-marxismens 1968ere undertrykker totalitært mangfoldet – Hanne Nabintu.
- Høstens serie: Lever vi i folkestyre eller i oligarki? – Hanne Nabintu.
- Høstens artikkelserie om EU motstanden og sammenbruddet i Europa.
- Internasjonalt gjennombrudd: Samtaler med senatorer, advokater, CIA, journalister – Hanne Nabintu Herland
Dette blir ikke rettferdig. Taleretten må gjelde alle i samfunnet enten man er homofil, muslim eller annet.
Det er altså et tabu å kritisere homofile, men åpenbart fritt frem å hakke på eksempelvis verdikonservative og betegne dem med all slags skjellsord.
Man mangler respekt for enkelte minoriteter, slik som konservative religiøse, men gir de politisk korrekte favorittene carte blanche.
Men hvor hadde Vestens sivilisasjon vært uten den religiøst funderte samvittighetskulturens respekt for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen?
Hvorfor hetse etterkommerne av pietistene, hvis man kjenner til denne bevegelsens konstruktive betydning for fremveksten av det moderne Norge der landsdel etter landsdel ble tørrlagt og kristne bidro til å få fart på økonomien I kjøkvannet av Hans Nielsen Hauges arbeid?
Enhver samfunnsetikk uttrykker nettopp en distinkt kulturhistorisk verdibase som ofte tok utgangspunkt i en religiøs fundert etikk.
Slik er det også for Norge. Trosfriheten hviler ikke individet alene, men forplanter seg som etiske normer i kulturen. Selvsagt skal kristne og muslimer tale saklig kritikk på lik linje med andre I samfunnet.
Det er sannelig langt fra feilfritt i religiøse miljøer, som ofte preges av bade dobbeltmoral, selvhøytidelighet og andre ubehagelige kvaliteter.
Poenget er at både islamsk og kristen ideologi hevder at det er en illusjon at verden noensinne kommer til å bli en fredens oase.
Mennesket er for alltid splittet mellom det gode og det onde. Nettopp derfor trengs de etiske retningslinjene som ble lansert i kristendommens vugge: Det humanistiske menneskesynet og likhetsprinsippet. Den tusenårige norske religionsarvens dominans er betydelig i Norge.
Eller må absolutt alle mene nøyaktig det samme om alt her i landet? Er målet at vi alle tilslutt skal tenke akkurat likt om alt? Hvor ble det isåfall av friheten?
Rana setter seg slett ikke opp imot menneskerettene. Han krever derimot den menneskerett det er å fritt få dyrke sin tro. Religionsfriheten er en av grunnstenene i et fritt samfunn.
På samme måte som homofile har krav på respekt, har muslimer krav på nøyaktig det samme. Begge deler, ja takk. Pluralistiske samfunn må nødvendigvis tåle at grupper med ulike meninger lever side om side, ellers er Norge slett ikke så demokratisk som man vil ha det til.
Sara Azmeh Rasmussen påstår i Aftenposten 23.2. at norsk offentlighet gang på gang er sjokkert over at muslimske ledere bidrar så lite til nyanseringer når de fremholder homofili som et avvik. Vel, hun hevder åpenbart selv at islam er et avvik.
Her er poenget: Hvorfor skal muslimer nyansere noe som helst? Homofili er et avvik i islam. Det har aldri vært noe annet enn et avvik. Punktum.
Vi kan likevel leve fint med at ulike grupper mener avvikstendensene er sterke i andre grupper, så lenge det er en overordnet respekt i samfunnet for at det går an å tenke forskjellig om ulike tema.
Denne type diskriminering og latterliggjøring av minoriteter må opphøre.
De store sekulariseringstesene på 1970-tallet tok ateismens seier for gitt og prokamerte at Gud var død. Få teser skulle vise seg å ta så grundig feil. Sosialdemokratiet har, med dens røtter i marxismen, hatt vanskelig for å godta at samfunnsreform ikke alltid er til det bedre. Men hvis samfunnsreform innebærer mindre frihet og mangel på respect for forskjellige meninger, da beveger vi oss i totalitær retning.
Først publisert i Aftenposten 28.2.2008
