Hva skjer når politiske partier blir klikker som opererer stadig mer som oligarki karteller?
Hva når politikken – som handler om fordelingen av nasjonale goder – i altfor stor grad styres av pengesterke lobbygrupper som er finansiert av markedsinteresser?
Definitivt svekkes demokratiet fordi det er ikke lenger hensynet til folkets beste som teller.
Dette er en trend i hele Vesten som særlig skjøt fart med globalismen fra 1980-tallet.
Dens transnasjonale forretningsmodellen har tatt makten fra nasjonalstatenes økonomi, gjennom ideen om “fri flyt” av varer og kapital.
Slik har man ordnet et system der det ikke kreves redistribusjon av kapital, med den følge at noen ganske få har blitt styrtrike mens middelklassen utraderes.
De store internasjonale selskapene betaler som kjent ikke skatt til noe bestemt land, de fleste av dem er registrert i Bahamas eller andre skatteparadiser.
Med omsetning på størrelse med nasjoners BNP, er de så store at de dominerer nasjonalstater og lett utkonkurrerer lokale bedrifter i land etter land, skriver Hanne Nabintu Herland i serien om Europas negative utvikling.
Se gjerne Herland Report samtalen med Lars Rønbeck som tar opp utfordringene med parlamentarismen og manglende folkestyre.
Lever vi i folkestyre eller i oligarki? Peter Jones omtaler problemet i Vote for Caesar og hevder at moderne, vestlige stater knapt ville blitt anerkjent som demokratier i antikkens tid.
Til det er makten altfor konsentrert i få menneskers hender. Systemet ligner mer på et oligarki – en styreform der en liten elite bestemmer på vegne av folket.
RELATERTE ARTIKLER:
- Sharam Alghasi REN LØGN om Herland Report i Dagbladet.
- Vi trenger systemskifte bort fra partidiktaturet mot direktedemokrati.
- Politisk styring av offentlig debatt foregått i årtier, Hanne Herland
- Ny-marxismens 1968 ideolog, Herbert Marcuse beskriver hvordan de kulturradikale skal vinne: Undertrykk Majoriteten i befolkningen!
- Meningsmangfold er blitt folkefienden: Sjikanering, maktretorikk, faktafeil – VGs omtale av The Herland Report.
Folkeprotestene mot elite-trendene er betydelige i Vesten. Brexit er et eksempel, valget av Donald Trump et annet. Og ja, det viser at folket fortsatt har makt til å stemme ut enkelte ledere. I Norge så vi i det nylige kommunevalget at Bompengepartiet ble med 16 % større enn Arbeiderpartiet i Bergen, og nesten like stort som Høyre som har 19 %.
Allerede i mai viste ev VG måling at Folkeaksjonen Nei til Bompenger med leder Trym Aafløy hadde rundt 25 % oppslutning, hvilket er høyere enn både AP og Høyre.
Det sier mye om frustrasjonen i befolkningen over utviklingen der man ikke lenger føler at politikerne er til for folket. Når FRP, som i alle år har vært imot bompengeringene, fronter en dramatisk økning av bompenger, ser vi i hvilken grad regjeringen styres av lobbygrupper og ulike markedsinteresser.
USA er ikke lenger et demokrati
Lever vi i folkestyre eller i oligarki? Den berømte lingvisten og forfatteren Noam Chomsky, har skrevet mye om det sterke samfunnsansvaret som ligger i å avsløre maktmisbruk og maktelitens bevisste forvrenging av sannheten.
En annen toneangivende, såkalt venstresidetenker, Michel Foucault er kjent for å bruke begrepet “fryktløs tale” eller “fearless speech” som en nødvendighet i det offentlige ordskiftet.
Dette er omtrent forsvunnet i dag og journalistens rolle er å skrive om saker som tekkes pengesterke lobbygrupper.
Noam Chomsky var en av de første som uttalte offentlig at USA ikke lenger er et demokrati, men en ettpartistat. Landet har blitt et slags oligarki, der eliter fra både venstre og høyresiden styrer på tvers av folkets interesser.
Det spiller mindre og mindre rolle hvem man stemmer på, politikken som føres styres globalt gjennom internasjonal samhandling av markedskreftene.
Det styres ikke av nasjonale interesser. Demoniseringen av nasjonalstaten er ledd i dette, da ønsket er å ikke ha en sterk nasjonal styring.
Lever vi i folkestyre eller i oligarki. Daværende sjefsredaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen med et treffende sitat “Vi skal hjelpe deg å forstå…”
Medieledernes arroganse er bemerkelsesverdig, særlig tatt i betraktning at de er klar over hvor kjøpt og betalt deres egen rolle er. Siden 2017 har også sosiale medier i stor grad blitt stengt ned.
Eksemplet med at over 90 % av de amerikanske mediene nå eies av færre enn 6 selskaper, viser problemet. De samme eier også i stor grad den amerikanske våpenindustrien.
I 1983 var det over 50 selskaper som eide mediene. Aldri før har mediemakten vært samlet i så få hender. Dette er så nær et mediemonopol som det er mulig å komme.
Media har blitt maktelitens mikrofonstativer, lakeier for den styrtrike en prosentens geopolitiske, økonomiske interesser.
Når det er eierne av Viacom, Time Warner, Comcast, AT&T, 21 Century Fox, CBS, Disney, News Corp som styrer hva vi får lese i avisene, og hvilke saker de profitterer på å publisere, står vi farlig nær et totalitært system der et fåtall kontrollerer media.
I et slikt system kan man med god grunn spørre seg hva som egentlig skjer med demokratiet, eller folkestyret?
Vi har også mistet de kritiske mediene
Også i Norge har dette lenge vært en utfordring. Det viser seg blant annet i at politikere ofte sier noe annet før valget enn politikken som praktiseres når man først kommer i regjering.
Da finner man ut at det er andre drivkrefter som styrer økonomien, den såkalte “velferden”, enn folkeviljen. Og man får plutselig andre hensyn å ta.
Den politikeren som “spiller med” får dessuten gjerne flotte stillinger i utlandet med millionlønn ved endt tid på Stortinget, slik trenden nå viser.
I en tid der også mediene i stor grad eies av storkapitalkreftene, mister også den kritiske journalistikken sin rolle. Og det nettopp i en tid der den frie journalisten trengs mer enn noen gang.
Journalistens jobb blir nå å skrive artikler som passer inn i markedssegmentet slik det passer for annonsørene som skal selge sine produkter. Hvis artikkelen omtaler noe ubehagelig, noe som bryter med det forventede og så videre, kan annonsører lett trekke seg. Og avisene lever av annonsene.
I tillegg par vi en omfattende politisk pressestøtte i Norge, hvilket legger enda sterkere føringer på hva som skal skrives. Man vil jo ikke miste pressestønaden – et uttrykk som stemmer godt med realiteten.
I Norge mottar pressen svimlende rundt 8 milliarder årlig fra staten. For å sitere Aftenposten: “Dette står på spill når nesten 8 milliarder kroner skal fordeles til norske medier.
Hvordan kan staten best fordele pengene som går til NRK og de norske avisene? i 2017 «sponser» staten NRK og de andre mediene med tilsammen ca. 7,7 milliarder kroner.
Men brukes pengene riktig? Og hvilke mål bør staten ha for mangfoldet av medier i Norge?” Særdeles gode spørsmål der. Pressestøtten er et helt utrolig sterkt kontrollmiddel.
Det er følgelig andre hensyn som driver avisredaktørene enn god journalistikk. Med midlertidig ansatte som mal, er journalister både engstelig for å miste jobben samt plages av manglende kompetanse da man den ene uken skriver om finans og neste uke om barnepass. Sånn omtrent.
Etter mange års omgang med journalister har jeg sett det selv. Den samme journalisten som en måned ringer fra VG, ringer neste måned fra Hjemmet og deretter er han ansatt i Dagens Næringsliv.
På hver av stedene skriver han om vidt forskjellige tema, under betydelig deadline og tidspress. Det sier seg selv at kvaliteten på arbeidet blir så som så, mye lett oversatt fra amerikanske aviser, raske Google search for å få et par krysspeilinger. Lever vi i folkestyre eller i oligarki?
En meningsmåling fra Public Policy Polling viste for eksempel at 74% av amerikanerne var imot ny krig i Midtøsten.
Likevel har USA lenge vært tungt inne i en rekke militære konflikter – Afghanistan, Irak, Jemen, Pakistan, Libya, Syria og så videre. I samme prosess ser vi også at det politiske systemet domineres av markedsinteressene.
I et slikt klima, hvem tenker på folket?
