Herland Report: Generalsekretær i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold tok et klart standpunkt i en av vår tids mest sentrale verdidebatter, Mohammed-karrikaturstriden, skriver religionshistoriker Hanne Nabintu Herland.
Han mente at Norge burde forsvart ytringsfriheten, og at mange stilles i gapestokken for paradoksalt nok å ha ytret seg fritt i sitt eget land. En av de som tidstypisk var raskt ute med å stemple Kokkvold som antiislamsk og fordomsfull, var Nazneen Khan-Østrem.
Men hvorfor skal man i Norge nektes å stille kritiske spørsmål til elementer ved islamsk filosofi eller kulturell praksis?
Vi befinner da oss ikke I Saudi Arabia, Iran eller Pakistan og heller ikke i islamske stater i Midtøsten. Dette er Europa.
Europeere har selvsagt rett til å diskutere både Koranen og sider ved islamsk praksis uten å bli truet til stillhet av den grunn.
Hva er dette for totalitære holdninger idet man forsøker å strupe religionsfriheten og selve kjernen i ytringsfriheten?
Den pågående motstanden mot kritisk refleksjon innebærer en urovekkende mangel på forståelse for en av Europas mest sentrale friheter: Religionsfrihetens religionskritikk.
Nettopp retten til å ytre politiske, kulturelle og religionskritiske spørsmål har i flere hundre år stått sentralt for den europeiske sivilisasjon.
Kokkvold går til kjernen av denne friheten og påpeker at retten til å kritisere imamer og biskoper er avgjørende for den europeiske livsform.
Han har selvsagt rett. Hva hadde skjedd i dagens Europa dersom akademikere, redaktører og forfattere måtte leve i frykt for å bli tatt av dage dersom man uttrykte seg kritisk til et Bibel-vers?
Bibelkritikk og diskusjoner rundt De Hellige Skriftene har i euorpeisk sammenheng nettopp bidratt til opplysningstidens utvikling, debattkultur og intellektuell tenkning.
Til og med selve universitetssystemene våre, som med utgangspunkt i middelalderens klostervesen fremelsket kunnskap, har jo også sine røtter i kristen kritisk tenkning, blant annet påpekt av professor Per Bjørn Halvorsen, UiO.
Hvor skal europeere kunne diskutere perspektiver på religioner som historisk sett har vært fremmede i Europa, hvis de ikke engang kan gjøre det i sine egne hjemland uten frykt for å bli likvidert eller meid ned?
Midt i hjertet av Europa foregår en urovekkende utvikling. Frykten for islamsk terror er blitt del av den offentlige debatt på en slik måte at selvsensur og sensur praktiseres i full skala.
Dette skjer ikke minst fordi venstresiden i flere tiår har valgt å se islamismens fremvekst som et tegn på de deprivertes reaksjon i muslimske land.
Som en konsekvens har man kviet seg for å kritisere for hardt, også når man har sett klare overtramp og drap på sivile.
Frankrikes ledende filosof, Bernard-Henri Lévy tar i sin bok Left in dark times et betydelig oppgjør med denne venstresidens eksotiske flørt med den totalitære, anti-demokratiske islamismen som gjennom trusler om vold mot sivile forsøker å strupe kjernen i den europeiske valgfrihet.
Han mener blant annet at ved å godta totalitære tendenser, legitimerer man stilltiende den bølgen av ufrihet og ekstremisme som skyller over Midtøsten.
Denne bølgen rammer millioner av moderate, tradisjonelle muslimer nettopp i disse landene, som kunne nytt godt av et opprop fra Vesten om behovet for religionsfrihet og ytringsfrihet i deres egne land.
Først og fremst er det jo muslimene selv som rammes av ufreden, intoleransen og ekstremismen som i økende grad dominerer i deres egne land.
At mennesker fra andre kulturer er velkomne i Norge, har nordmenn bevist i flere årtier. Innflyttere har derimot ikke påkjørsrett.
Islam er en ny religion her hos oss, det burde være selvsagt at man har rett til å stille spørsmål ved svært fremmed kulturell praksis som det islamske tegneforbudet. I all hovedsak er det innflyttere som bør vise respekt og ydmykhet i møtet med det nye landet, heller enn å fremsette til de grader knallharde religiøse krav.
Den typen aggressivitet vi ser idag, tjener kun til å tilspisse forholdene mellom etniske og religiøse grupper i Norge og Europa forøvrig. Den ulmende uroen er ingen tjent med.
Den pågående kulturkampens oppgjør med multikulturalismen innebærer en kursendring som gir europeisk kultur forrang i Europa.
På samme måte som saudiarabisk kultur har forkjørsrett i Saudi Arabia og pakistansk kultur dominerer i Pakistan.
Dette innebærer ingen reduksjon av andres kultur, men en respekt for nasjonalstatens suverenitet og en aksept for kulturens råderett innenfor eget geopolitiske territorium.
Drapet på filmregissør Theo van Gogh i 2004 er et av de hittil verste eksemplene på effektene av diskrimineringen av Europas egne idealer.
Midt i sitt eget liberale land erfarte van Gogh å bli angrepet på sykkelen sin. Den nederlandsk-somaliske islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali fikk i antisemittiske ordelag beskjed om at hun var den neste.
Den nederlandske politikeren Geert Wilders, betaler en høy pris for å bli stående på barrikadene og kreve sin rett som europeer til å være kritisk til enkelte sider ved islam. I årevis har han og hans kone måttet leve i skjul på ukjente adresser, stadig flytte og tåle de påkjenninger som en slik tilværelse innebærer.
Wilders mener Koranen oppfordrer til vold mot annerledestenkende og tar opp spørsmålet om kvinnens frihet. Hvorvidt man sympatiserer med Wilders eller ikke, er i denne sammenheng uvesentlig: Kan Europa virkelig tåle at en mann som prinsipielt forsvarer retten til å uttrykke seg religionskritisk, forfølges når han tross alt befinner seg midt i sin egen kultur?
Kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås uttrykte tidligere i år undring for hvordan professor Tariq Ramadan regnes som superhelt mens Ayaan Hirsi Ali må leve med livvakter døgnet rundt. Hirsi Ali er ateist. Det burde vært en grei posisjon.
Det vestlige toleranseprinsippet innebærer at man er sivilisert nok til å respektere uenighet innenfor rammen av menneskeverdets ukrenkelighet.
Toleranse innebærer en dyp forståelse av samfunnskontraktens siviliserende betingelser: Å leve sammen på en saklig dannet og respektfull måte, også når man er uenige.
Dette innebærer blant annet en grunnleggende respekt for kvinners rett til styring over eget liv, politiske dissidenter og jødiske borgere som bør kunne leve i fred uten å bli truet eller angrepet.
Europa må videreføre og fremme den menneskeverdighet som er et sentralt verdiperspektiv i kulturen. En åpen og refleksiv holdning til religionskritikk er derfor en forutsetning for konstruktiv deltagelse i det norske fellesskapet. Aftenposten 1.9.2009
