Den kulturradikale forakt for tradisjonelle moralske verdier svekker Europa: I dag snakkes det mye om islam og muslimer, men påfallende lite om Europas egne tradisjonelle og kulturelle røtter. Hvordan havnet vi i en situasjon der det nærmest er forbudt å snakke om det positive ved egne tradisjoner?
For det var strålende sivilisatoriske elementer ved den vestlige kultur som dannet grunnlaget for fremveksten av stabile demokratiske stater i Europa med vekt på en grunnleggende respekt for menneskeverd, solidaritet og likeverd.
De siste tiårenes kulturradikale eliter har derimot ført en politisk linje som har lagt vekt på å nedbygge tradisjonelt norske verdier.
Den kulturradikale forakt for tradisjonelle moralske verdier svekker Europa: Man antok at det marxistisk klasseløse samfunn ville lede til en utopisk frihet.
I sin iver etter å degradere samfunnsautoriteter slik som lærer, prest eller lensmann har de kulturradikale begått en grunnleggende feil. Man har ikke nyansert hvilke tradisjonelle verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform.
Mange har blant annet glemt at flere opprinnelig venstresideidealer var hentet fra en kristen verdibase, slik som tanken om solidaritet mot de svake og behovet for en sterk moralforståelse som bidrar til at empati er sterke verdier i samfunnet.
Konsekvensen av de kulturradikales forakt for egen kulturelle tilhørighet, er at mennesker har mistet tryggheten i en tradisjonsrik nasjonalitet og forankringen i dens etisk fundament.
RELATERTE ARTIKLER:
- Enveistoleranse i Norge: Hvordan Venstresiden innførte det totalitære
- Hanne Nabintu Herlands tale ved Oslo Symposium: Europa i dramatisk endring
- Medienes bevisste diskriminering av konservative: Man hater det historiske Europa?
- Jesus Kristus’ enkle budskap versus sekulærkirkens politikk
- Konservatisme må gjeninnføres i Norge: Hanne Herland tale Oslo Symposium
Den kulturradikale forakt for tradisjonelle moralske verdier svekker Europa: Det er grunn til uro over en rekke sykdomstrekk ved dagens samfunn. Fordi det så lenge er blitt lagt ensidig vekt på materielle verdier og vitenskapelig etterprøvbarhet, mangler kulturen en tilsvarende vekt på moralsk energi.
1960-tallets brudd med sentrale etiske prinsipper som har rot i den tradisjonelle europeiske etikken, har ført til betydelig verdioppløsning. Dette har åpnet for en hedonistisk samfunnsutvikling der egoisme, hensynsløshet og mangel på grensesetting er blitt sosialt akseptert.
Slik pendelen svinger fra den ene ytterligheten til den andre, erfarer mange i dag hvilken selvdestruktiv og selvutslettende kraft som ligger i det å ringeakte sine egne kulturelle røtter. Mange ser svakheter ved et samfunn som ikke lenger legger vekt på høflighet og dannelse.
I industrien vet man at dersom stål belastes utover det som det er beregnet for å tåle, oppstår det skader som over tid medfører fatigue, eller et tretthetsbrudd.
For å unngå fatigue blir det avgjørende at stålet er seigt nok til å tåle vind og vær. Å gjenopprette styrken krever at skadene varmebehandles slik at stålet igjen blir sterkt. Ulykken på Aleksander Kielland plattformen i 1978 var et eksempel på fatigue.
Fordi dagens gudsfiendtlige kulturradikale eliter har foretatt et brudd med tradisjonelle varmeskapende verdier som la grunnlaget for stabilitet, både identitets- og samfunnsmessig, befinner vi oss i en tilstand av kulturell fatigue.
Når mennesket utsettes for psykiske påkjenninger som er utover det man er skapt for å tåle, oppstår det også her et tretthetsbrudd.
At solidariteten forvitrer i sekulær liberale stater, har lenge bekymret ledende filosofer. I jakten på et verdifundament som evner å tilstrekkelig motivere individet til empati, har neo-marxisten og venstresidetenkeren Jürgen Habermas foretatt en filosofisk totalomveltning i synet på den før-moderne europeiske kulturens etiske grunnlag.
Han påpeker i Sekulariseringens dialektikk at den tradisjonelle etikken med de ti bud i spissen har en helt unik evne til å motivere mennesker til nødvendig selvbegrensning og gode handlinger.
Han mener at or å demme opp imot den pågående tendensen til at solidariteten forvitrer, kan Europa trenge å hente moralsk styrke fra sitt historiske opphav.
Vi er såkalt verdens beste land å bo i. Kan dette være sant?
Norge har en av verdens høyeste selvmordsrater blant unge menn. I Norge brukes rundt 25 milliarder årlig på psykisk helse. Samfunnet tynges ned i et rått narkotikamisbruk fordelt på brede samfunnslag, som det gjøres fint lite for å få slutt på.
En unødvendig høy abort- og skilsmissestatistikk samt utfordringer innen psykiatri, skole og barnevern varsler om alvorlige kultursykdommer.
Den kulturradikale forakt for tradisjonelle moralske verdier svekker Europa: Oljealderen har ikke maktet å løse sentrale sosiale utfordringer. Et NAV kontor kan dele ut penger, men ikke gi omsorg eller møte en indre lengsel. Tiden er inne for å spørre seg hvordan et av verdens mest materielt vellykkede land, kan bære så stor preg av menneskelig lidelser.
Bergens Tidende viste i april 2009 til at aborttallene har steget over hele landet siden 2003. En av målsetningene med å gjøre den såkalte angrepillen reseptfri i 2000, var å få ned tallet på svangerskapsbrudd. Det stikk motsatte har skjedd.
I fjor ble det solgt 160 000 angrepiller. Helsemyndighetenes tiltak med gratis kondomer og satsing på informasjon har følgelig ikke fungert.
Går det an å tenke nytt? Går det an å begynne råde unge kvinner til å sette sunne grenser for egen seksuelle utfoldelse og si nei til tilfeldig sex? Hvordan påvirker det en ung kvinnes psyke at hun lever i et samfunn som hensynsløst oppfordrer til seksuell aktivitet med så nær enhver hun måtte treffe?
Eller unge håpefulle homofile, for den del, som lengter etter stabile parforhold preget av trofasthet og integritet, men havner i resignerte hedonistiske miljøer preget av kynisk seksuell bruk og kast mentalitet. Blant den heterofile majoriteten er den seksuelle hensynsløsheten antagelig enda større. Er menneskets seksualitet skapt slik at det flere man har sex med, det sunnere blir man?
Den katolske erkebiskopen i Brussels, Godfried Danneels påpeker at det frem til 1700-tallet omtrent ikke var påvist nevroser i Europa. Mennesket levde i en kollektivistisk kultur der man underordnet seg tradisjonelle autoriteter og fant sin plass. Individet var omringet av sosiale nettverk basert på plikter og ansvar, der religiøs etikk var sementen som holdt det hele sammen.
Det sekulære Europa har derimot undertrykket en sentral del av det å være menneske: Gudsbevissthetens meditative styrke og samvittighetens kompass.
Antagelig har Habermas rett. Det liberale samfunn trenger en reforankring i den tradisjonelle etikkens varmeskapende evne som bidrar til sunn grensesetting og motvirker kulturell fatigue. Vi trenger solidaritetens tilbakekomst.
Stavanger Aftenblad 12.3.2010
Den kulturradikale forakt for tradisjonelle moralske verdier svekker Europa: Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
