Hanne Nabintu Herland i Aftenposten: Noen ganger er det nyttig å lese hva som ble skrevet for mange år siden. Det gir innblikk i holdninger. Dette er et slikt innlegg, i Aftenposten, fra 2005, en periode da jeg hadde arbeidet i det norske barnevernet.
Det jeg der erfarte av disharmoni og kompetansemangel mellom innflyttergrupper og det etnisk norske samfunnet, ble så alvorlig for meg at jeg begynte å skrive i norske aviser. De elendige forholdene i barnevernet var hovedårsaken til hvorfor jeg engasjerte meg offentlig. Jeg trodde på den tiden at nordmenn var interessert i å løse de økende konfliktene mellom etniske grupper i Norge.
Nedenfor finner du en av disse artiklene. Den gangen følte jeg en betydelig uro over de voksende etniske motsetningene som mediene ikke dekket, samt utfordringene som kjennetegnet blant annet barnevernet i møtet med så mange unge, ikke-vestlige som kom inn i systemet.
Jeg kunne ikke forstå hvorfor media ikke omtalte utfordringene, men fant siden ut at det var av frykt for å bli stemplet som “rasist” eller “fremmedfiendtlig”. Man unnlot å ta opp spørsmålet, på grunn av denne frykten. Og slik fikk problemet vokse seg større og større.
På den tiden erfarte jeg hvorledes mange ansatte i barnevernet simpelthen ikke visste hvordan man skulle håndtere kulturkonfliktene, og man fikk heller ikke kyndig hjelp. Mange unge mennesker ble fjernet fra de ikke-vestlige familiene sine og satt på norske institusjoner der de ikke passet inn og ikke kjente kulturen. For mange gikk det utfor stupet. På den tiden var det også vanskelig for familien å beholde kontakten med de som ble tatt fra hjemmene – bestemødre, søstre, onkler. Barna ble ikke bare fjernet fra sine familier, men fikk ikke opprettholde kontakten med storfamilien.
I den betydelige frustrasjonen over dette, og etter å ha sett store tragedier, følte jeg på en våknende erkjennelse: Dette kom på sikt ikke til å gå så bra. Deretter begynte jeg å skrive i norske aviser, i et forsøk på å advare mot de etniske spenningene jeg så vokste frem i etatene. Å løse disse og bidra til øket kunnskap, så jeg som avgjørende for å demme opp imot utviklingen der samfunnet ble mer og mer ghetto-preget eller segregert i parallelle virkeligheter, basert på etnisk opprinnelse.
Nå, mange år etter, er nok konklusjonen at disse artiklene var temmelig nytteløse. Spenningene er i dag, pr. 2018 sterkere enn noensinne i Europa. Og det kan vi takke oss selv for. Innvandringspolitikken ga jeg opp for mange år siden og arbeider i dag innenfor andre og mer internasjonale felt. Uansett, her er artikkelen:
Hanne Nabintu Herland i Aftenposten: Nylig kunne man i Aftenposten lese om den 19 år gamle somalieren Burhaan M. Hassan som kom til Norge som enslig asylsøker for fem år siden, og nå leverer strålende eksamensresultater etter endt videregående. Slike suksesshistorier maner til ettertanke.
Etnisk mangfold har i mange år vært en realitet i Norge. Regjeringens stortingsmelding 49 vektlegger at slik bør det også være i fremtiden. Det ønskelige er dermed definert. Noe verre er det med det virkelige.
Den etnosentriske forståelse av den norske samfunnet som det beste i verden har vist seg å ha betydelige svakheter.
For det første er ikke nordmenn best i verden. Vi er heller ikke de flinkeste. Mye av vår velstand, skriver seg fra at vi fant olje på 1970-tallet. Tanken om at Norge er verdens beste land skaper unødige nedlatende holdninger overfor andre.
Mange ikke-vestlige utsettes for en betydelig nedlatende holdning og umyndiggjøring. Man antar det er synd på mennesker bare fordi de kommer fra fjerntliggende land.
Dette har alltid fremstått underlig for meg som selv er født og oppvokst i Afrika. Dette innebærer en betydelig rasistisk tanke som Norge bør ta oppgjøret med.
RELATERTE ARTIKLER:
Medieelitens bevisste diskriminering av konservative.
Kultursosiologen Christian Horst påpeker at minoriteter i dag betraktes som et sosialt problem bare på grunn av sin etniske tilhørighet.
Drømmen om det etnisk mangfoldige idealsamfunnet grunnstøtte i en virkelighet der bolig og språkproblemer, arbeidsløshet og integrasjonutfordringer kom i fokus.
Og hvis utfordringene ikke løses, vil Norge utvikle seg til et ghetto-preget samfunn som karakteriseres av parallelle virkeligheter basert på etnisk tilhørighet. Altså, at mennesker lever i separate verdener og den såkalte integrasjonen blir ikke noe av.
Kan vi ta en pause fra den handlingslammende politiske korrekthet og innrømme at vi ikke har maktet å påtvinge de etniske minoritetene vår kultur eller presse integrasjonsprosessen på en slik måte at ”de” ble som ”oss”?
Kanskje mange er som nordmenn, at de vil forbli “nordmenn”, men bo i det nye landet noen år for så å flytte hjem? Det er ofte det vi gjør, når vi flytter til utlandet.
Selv om vi bor i Pakistan noen år, betyr ikke det at vi egentlig ønsker å bli pakistanere. Her er det mange spørsmål, også av økonomisk art.
Mange kommer til Norge av økonomiske årsaker, man vil tjene penger, få seg arbeid, ikke nødvendigvis bli “som oss” – liberale og gudsfiendtlige som vi er. I vårt overmot, tar vi det som en selvfølge at “det er synd på alle som ikke kommer fra Norge”.
I realiteten, ønsker overhode ikke mange ikke-vestlige innflyttere å bli her permanent, men vil delta i arbeidsstyrken og tjene penger i en periode for så å reise tilbake til sine land.
Det vi har gjort er å forme mange ikke-vestlige innflyttere til sosialklienter med vår overgrundige rettighetsopplysning og regelorientering.
Hanne Nabintu Herland i Aftenposten: Mulighetssøkende mennesker fra andre deler av verden hvis arbeidskraft Norge stadig er i behov av, ble ført inn i en umyndiggjøringsprosess som har synliggjort den egentlige samfunnssvøpende rasisme: at det er “synd på” de som ikke kommer fra Norge.
Holdningen er at de kan mindre enn oss, de forstår mindre enn oss og de må hjelpes til å bli nordmenn slik at de kan bli lik oss.
Denne underklassen, for å bruke Anthony Giddens begrep, har vi selv skapt. Vi har faktisk skapt en ny underklasse i Norge, et land som har kjempet i generasjoner for å bli kvitt klassesamfunnet.
Kan vi få avsluttet det medieskapte fokuset på innvandrere som nasjonalt problem og erkjenne at det er nordmenn selv som har skapt denne situasjonen.
Vi fører systematisk arbeidsdyktige mennesker inn i sosialklientrollen uten å sette krav, fordi de kommer fra den såkalte tredje verden. Fritar vi dem for ansvar for eget liv og egen situasjon fordi vi synes synd på dem? I så fall, hvilken rasisme ligger ikke i dette.
Kan vi ta konsekvensen av den norske rasismen som ligger i umyndiggjøringen av arbeidsdyktige, språkmektige, kulturrike mennesker med sterke lojalitetsprinsipper og verdifulle dyder knyttet til samhold. Annick Prieur kaller dem balansekunstnere, Christine Jacobsen kompetente kulturnavigatører.
Etniske minoriteter er ubrukt potensiale i Norge. De er kommet hit for å jobbe, ikke leve på trygd. Mange mister fullstendig selvtilliten i møtet med det knallharde Europa, der man ofte blir tildelt rollen som NAV klient. Hvorfor behandler vi ikke-vestlige innflyttere slik? Vi trenger dem i samfunnet som ressurssterke kompetanseutøvere.
Hanne Nabintu Herland i Aftenposten: Publisert i Aftenposten 2005
Also check out these topics at CNN or FOX News. Other sources may be New York Times, USA Today, the Washington Post or from the British angle, BBC, The Guardian, The Telegraph or Financial Times.
