Bestselgerne Alarm og Respekt skapte mediestorm – Hanne Nabintu Herland

 

Alarm og Respekt: Det er nå over femti år siden 1968 og studentrevolusjonen som smadret i fillebiter de tradisjonelle verdiene i Europa.

Den ny-marxistiske, såkalte New Left bevegelsen i USA gikk lenger enn marxistene før dem, som ønsket en klasserevolusjon.

New Left 68erne ønsket mer en det, de ville også ha en kjønnsrevolusjon, en revolusjon i familien, i forholdet mellom mann og kvinne, revolusjon mot kirken, revolusjon mot de tradisjonelle europeiske verdiene.  Vi lever i dag i kjølvannet av disses smadring av europeisk kultur.

En skal alltid være forsiktig med å slå tilbake mot bokanmeldere, men Hanne Nabintu Herland er slik sammensatt at hun gladelig opphever prinsippet og skyter tilbake, spesielt mot Dagbladets anmelder.

Herland er like filterløs i sin anmeldelse av anmelderne som hun er i sine bøker, så langt. Det vil si, den siste boken med den nokså ubeskjedne tittel «Ny vind over Norge» – har Herland imidlertid skrevet sammen med flere andre. 

 

 

 

 

Bestselgerne Alarm og Respekt skapte mediestorm:  En av kulturradikalismens ledende ideologer, Herbert Marcuse, som regnes som filosofen bak studentopprøret på 1960-tallet, beskriver i A critique of pure tolerance om hvor viktig det er å begrense ytringsfriheten for majoriteten å fremme de kulturradikales ideologiske mål.

Vi snakker her om New Left bevegelsen – ikke den opprinnelige venstresidens konstruktive vekt på empati med de svake, respekten for nasjonal suverenitet og internasjonal solidaritet.

De borgerlige majoritetsverdiene, de kristne, konservative av ulike slag, disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes under ny-marxismens inntog i Europa.

Det var disses tanker som skulle diskrimineres, forties, utelates, altså en effektiv illiberal og totalitær holdning som hadde til hensikt å strupe pluralitet og mangfoldighet i samfunnet. Under ytringsfrihetens faner, kjempet man i praksis for å avslutte meningsmangfoldet.

Omtrent på samme måte som vi snakker om “den frie presse i Norge”, mens realiteten er at landet vårt er underlagt et kulturradikalt Jernteppe så sterkt at nordmenn nektes informasjon om hva som skjer i verden. Dette kaller ny-marxistene som styrer norske medier for “den frie presse”.

Den ny-marxistiske mediekontrollen er total. Vi lever bak en Sovjetmur. Nordmenn nektes informasjon om hva som skjer i verden. Norge har helt klart Europas mest lukkede medier.

Norgesavisen: Hanne Nabintu Herland skriver dette innledningsvis i sin mot-anmeldelse i Dagbladet, 19. juni:

«Dagbladet anmelder «Ny vind over Norge» 17. juni og bruker en helside på ei bok de mener er uviktig. Her påpekes at Erna Solberg, Siv Jensen, Torbjørn Røe Isaksen og 15 ledende stemmer i norske offentlighet, inkludert venstreradikale Walid al-Kubaisi og partipolitisk nøytrale Hege Storhaug intet har av verdi å tilføre det norske samfunnet. Der Aftenposten betegnet «Ny vind over Norge» som «Idébris fra Høyre».

Dagbladets anmelder mener at det blir for mange fraser og honnørord uten at innholdet og betydningen av de samme ordene er klare nok.

Herlands bok er imidlertid skrevet ut som en påminnelse om konservatismen som slett ikke er en helt ensartet samlebetegnelse, men snarere et  sett med sosiale og politiske filosofier og ideretninger som ønsker å bevare visse institusjoner og ikke minst verdier i et samfunn. Dette i motsetning til den langt mer doktrinære sosialismen.

Konservative, i dette tilfellet en overvekt av verdikonservative, ønsker at forandringer må komme gradvis, og i takt med dem det først og fremst angår.

Slik bygger ikke konservatismen på noen entydig ideologi som sådan. Man er opptatt av et stabilt samfunnssystem, styrt nedenfra.

Herlands bok peker på verdikonservative perspektiv, normer, individuell frihet og sosial orden. Dette som et bolverk mot utviklingstendenser de siste årene, der stadig mer blir sentralisert og konsentrert rundt Oslo og Statens makt, under Arbeiderpartiets hegemoni og mediemakt.

Spennet er stort i konservatismen. Herlands bok er rik på uttrykk, men den mangelen på dybde som Dagbladets anmelder etterlyser, vil lett gå på bekostning av de hovedlinjer og prinsipper bokens bidragsytere tar for seg.

Noen av Herlands medforfattere kunne med fordel ha tatt lærdom av Herlands filterløse uttrykk og folkelige stil. Om det er aldri så uvant at en godt sminket blondine flesker til på denne måten.

Vi kunne nemlig ønsket oss enda sterkere markeringer i forhold til konkrete visjoner og ambisjoner, men det er et valgår der det vel strategisk gjelder å ikke skape for store bølger i denne fasen, så lenge det daglig risler inn nye velgere fra tidligere, trauste Arbeiderparti-velgere og fra en oppfliset og frustrert venstresiden forøvrig.

For den som måtte synes det blir vel mye ansikt og lebestift med Hanne Nabintu Herland er det ingen trøst å hente i denne omgangen heller.

Men la det tale til hennes fordel at hun denne gang trakk med seg et sant kobbel av opinionsdannere  og plasserte dem ved siden av seg selv. Vi fikk med ett flere ulike ansikter og vinklinger å forholde oss til, og nettopp denne forskjelligheten som ligger i deres bidrag er trolig bokens røde tråd og styrke helt samtidig.

Artikkelen ble først publisert i august, 2014.