Herland Report banner Newsletter
Conservative Feminism: Hanne Nabintu Herland

Feminismekritikk: En sterk kvinne våger å rose mannen

 

Herland Report: Feminismekritikk: — En sterk kvinne er en kvinne som er trygge nok til å våge å gi andre ros, sterk nok til å fremheve mannen. Jeg våger å rose mannen, for selv om jeg ser klare svakheter ved mange menn, forbeholder meg retten til å dyrke det konstruktive mellom mann og kvinne. En sterk kvinne vil kunne være høyt utdannet, men jobbe med det hun ønsker, også om det skulle bety å være hejmme et par år, sier Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter i dette intervjuet.

Hun vil våge å stå for sin femininitet, eller unnlate å gjøre det, fordi hun har valgt det selv. Valgfrihet kjennetegner en moderne kvinne, mener jeg. Derfor vil jeg oppmuntre mine medsøstre til å respektere valgene vi kvinner tar.

Vi burde slutte å se ned på vårt eget kjønn, slutte å forakte vårt kjønns særegenhet, og i steden oppmuntre hverandre, selv om vi skulle velge vidt forskjellige liv.

 

Feminismekritikk: Ny bok fra bestselgende Hanne Nabintu Herland: Tyranni. Hvordan Venstresiden ble den nye, intolerante herskerklassen, Herland Report
Feminismekritikk: NY BOK fra religionshistoriker Hanne Nabintu Herland: “TYRANNI. Hvordan Venstresiden ble den intolerante herskerklassen”, . der hun hevder at sosialistene ble den nye eliten som ikke vil ha mangfold, men totalitær ensretting av samfunnet. Kjøp den her til alle tenkende mennesker i Norge! Den er også tilgjengelig hos ARK bokhandel, ADLIBRIS, Haugen Bok og andre.

 

Feminismekritikk: —- Jeg har erfart Kongos utvikling fra kolonitiden tok slutt, da alle sykehusene var i tipp-topp stand, da veinettet gikk fra by til by, da det var asfaltveier overalt, da det var gratis skolegang med skoleuniformer og bøker til alle barn. Så kommer frigjøringen. I det området hvor jeg vokste opp var det mil etter mil med plantasjer i alle retninger.

Man eksporterte titusenvis av tonn med ris og kaffe. Utfordringen var at det var den hvite kolonieliten som satt på kompetansen, så når frigjøringen kom og man kastet dem ut, opplevde landet en dramatisk forringelse.

Jeg er født i 1966, og har vært med fra Kongo var forholdsvis velfungerende og med på den nedgangen da den korrupte, inkompetente afrikanske eliten tok over og styrte det landet.

— Akkurat det navnet er litt morsomt i sammenheng med min kritikk av feminismen, for det ble gitt av en kongolesisk stammehøvding. Jeg ble født i stammen hans, og min liberale far lot ham sende meg gjennom et innvielsesrite som nyfødt, slik at jeg ble tatt opp i stammen hans. Navnet betyr rikdom for han som eier henne.

— Det er litt morsomt akkurat nå. Jeg synes det er et flott navn, og jeg liker å ha det. Og inn i debatten om feminismen er jeg for at respekten for mannen høynes i dette samfunnet. Og jeg har ikke noe i mot å være rikdom for den mannen som har meg.

— Savner du Kongo? 

— Veldig. Jeg holder mange foredrag rundt omkring og pleier å si at her har dere en vaskeekte flyktning. Da ler man litt. Jeg kan ikke reise tilbake til det stedet jeg er født og oppvokst. I det landet er seks millioner mennesker drept de siste årene.  Grunnen til at jeg ordlegger meg slik, er for å synliggjøre hvor mange stigmatisertinger som ligger mellom oss.

I det man ser et lyshåret menneske som heller ikke kan reise tilbake til sitt fødested, braker vi inn i mange av disse rasemessige skillelinjene mellom oss som det er så upopulært å snakke om i dag.

 

RELATERTE ARTIKLER:

 

Men som allikevel ligger rett under overflaten på det politisk korrekte snakket om det flerkulturelle samfunnet, så sitter veldig mange nordmenn og føler på den parallelle virkeligheten at vi ikke kan snakke om de utfordringene som ligger mellom innflyttere og de av oss som var her fra før. Og det støter jeg inn i når jeg betegner meg selv som en flyktning. Hvilket jeg jo er.

—- Føler du at du er en afrikaner? 

Feminismekritikk: — Jeg har et multietnisk privatliv, og har hatt en tendens fra jeg flyttet til Norge til å omgås andre innflyttere.

Samtidig tilhører jeg også det etnisk norske, så jeg har et utsideperspektiv på Norge og har ikke vokst opp i den janteloven som er så sterk her. Så det er nok en god porsjon utlending i meg, både i holdning og vesen.

— Jeg synes nordmenn er usedvanlig naive. Jeg mener marxismens grunnleggende tanke om at mennesket er godt, dersom noe går galt er det samfunnets feil, derav sosialismens stadige reformiver, jeg mener den tankegangen ikke tilstrekkelig tar inn over seg at mennesket både er ondt og godt og dermed tidvis er I behov av normativ korrigering og ansvarliggjøring av individet.

— Jeg tar til etterretning at i det landet jeg er født og oppvokst, har hele denne grusomme krigen kommet etter at vesten påtvang dem en styreform som er veldig komplisert å ha i et land med mer enn 200 etniske grupper, som på da landet ble selvstendig fortsatt spiste hverandre.

Fra 1960, i den byen der jeg vokste opp, landet det tolv italienske piloter, som alle ble tatt til fange, slaktet, partert og spist. Kjøttet deres ble solgt på det locale markedet.

— Jeg var veldig ensom i de første årene etter at jeg kom til Norge. Jeg kom fra et sydende og kokende internasjonalt miljø, med alt fra sønner og døtre av afrikanske diplomater, president- OG misjonærbarn. Jeg flyttet hit alene og fikk en leilighet, men var veldig fremmed for kulturen her.

Jeg trodde at menneskene her var interessert i utlandet og at kunnskapen var større. Jeg hadde bodd i Kenya rett før jeg kom hit, og kjente meg ikke igjen i norske mediers beskrivelse av Daniel Arap Moi, som de omtalte som en feilslått diktator.

Jeg tror at min samfunnskritiske holdning våknet allerede da, da jeg så hvor stor avstand det var mellom debatten her hjemme og verden slik jeg faktisk hadde erfart den, der ute. Det var en trist erfaring.

— Når Adorno og Marcuse utfordret MED den opprinnelige, kritiske teorien, var det en reaksjon på høyresidens ekstremisme i holocaust. Man ønsket å være sikker på at Europa ikke igjen skulle oppleve den type menneskerettighetsbrudd.

 

Feminismekritikk: Herland Report banner Subscribe Newsletter
Feminismekritikk: The level of censorship in social media and search engines is all-time high. Do like thousands of others, subscribe to The Herland Report newsletter here! Thanks so much for reading and supporting our investigative work. Follow the new trends and subscribe to The Herland Report news site. It is a great place to watch interviews/read articles from leading intellectuals, thought leaders from across the political spectrum.

 

Feminismekritikk: — Etter andre verdenskrig fikk man en konstruktiv, kritisk teori som lanserte opprøret mot de borgerlige elitene, og det opprøret støtter jeg. Men dagens venstreside har sviktet sin egen hovedoppgave, nemlig å stille kritiske SPØRSMÅL til makthavere. 68-erne, som opprinnelig var oposisjonelle og radikale, sementerer nå sin makt, på samfunnstoppens tinder.

De har sviktet sine idealer og er i dag på mange måter like borgerlige og opptatte av sine titler og hvordan man skal snakke til dem som det borgerskapet de i sin tid kritiserte var. Derfor er det i dag viktig å vektlegge andre forskere, også på venstresiden. Sånn som Gadamer, for eksempel, som kritiserte Adorno og advarte mot at vi kunne bli så ensidig fokusert på å kritisere alt ved den gamle kulturen. Habermas’ hamskifte når det gjelder synet på religion illustrerer det veldig godt. Det finnes mange gode, kritiske røster på venstresiden. Derfor betegner også jeg meg som en venstresideintelektuell. Jeg er ekstremt opptatt av kritisk teori.

— Hvordan bør man ta livet av 68-erne?

— Jeg er ikke så opptatt av det. Jeg bare etterlyser litt frisk radikalisme.

— Meningsklimaet i Norge er for trangt, og man utsettes for raskt for represalier. Når det fremmes samfunnskritisk tenkning og nye måter å betrakte samfunnet på, så responderer akademia med diskutere hvilke titler folk skal ha. I steden for å ta for seg innholdet, velger man diskutere hvem som er sorenskirver og hvem som er grossist. Det var jo akkurat slik de borgerlige forgjengerne deres gjorde, da de satt med posisjoner i samfunnet.

— Jeg har kontakt med mange professorer, jeg kan ikke si hvem, som takker meg for at jeg tar debatten. For hvis du ligger i systemet og er avhengig av å bli stipendiat ved et norsk universitet, er det sterke føringer for hva du må si og hva du må mene. Mine sjanser til å noen gang få et professorat i Norge, regner jeg som svært små. Derfor velger jeg nå å ta doktorgraden ved et amerikansk universitet, nettopp fordi jeg ønsker å støtte meg på forskere og teoretikere som ikke regnes som ”riktige” her hjemme.

Om utseendet ditt:

— Om noen synes jeg ser ut som en barbiedukke er de jo frie til å synes det. Hvis man synes kvinner med blondt hår er automatisk dumme, har man retten til å mene det. Det er en del type stigmatiseringer som ligger i samfunnet vårt. Men jeg forbeholder meg retten til å være meg selv, det er en rettighet jeg har som moderne kvinne. Jeg har alltid vært sånn, og i den grad noen mener det er dumt eller uintellektuelt, javel. Men hvem er det egentlig som skal få bestemme hvilken klesstil intellektuelle mennesker skal ha?

— Under Mobutu Se Se Seko, som var diktator da jeg vokste opp, var det militærparader og soldater med ladde geværer overalt. Det er noen av mine sterkeste barndomsminner. Han holdt lokk på landet. En side ved det var at det var fred i Kongo i over 30 år. Barn kunne gå på skole der, hvilket mange ikke gjør i dag. Jeg er opptatt av nyanser. Det er ikke alltid at et diktatur er det aller verste.

— Når Hanne Nabintu Herland skriver en kronikk, kan hele Norge rase fordi man er sint  på meg fordi jeg har lyst hår, det er lov. Men når Ali Farah skriver en tåpelig kronikk hvor han viser fram sine egne negative holdninger overfor Norge, et land som har tatt imot ham og forsøkt å hjelpe ham så godt han kan her, er det ingen som never det med et ord. Det mener jeg er et uttrykk for den egentlige norske rasismen jeg,  nemlig at det tas med silkehansker på mennesker fra andre land. Det burde bli legitimt å kritisere hverandre uten frykt for rasismestempelet.

— Dette er et av de mest brennbare og vanskelige temaene man kan snakke om, og da gjelder det å være ryddig. Men globaliseringen har nådd oss raskere enn vi kanskje maktet å håndtere, og det har gjort at det har oppstått en rekke utfordringer vi er nødt til å forholde oss til. Det finnes masse skjult rasisme blant etnisk norske også, og dem er det viktig å få luftet ut og snakket om. Jeg tror på ytringsfrihet. Det er bedre for alle parter at vi snakker ut om det vi tenker.

— Jeg synes det er på tide å slå et slag for den norske mannen. Norske menn er hardtarbeidende, pliktoppfyllende, flotte mennesker som strever for å hanskes med den moderne måten å leve på.

Feminismekritikk: Mannen står under et veldig feminiseringspress i dag, som jeg stiller meg undrende til. Målet ser ut til å være å viske ut forskjellene mellom kjønnene, men det er et feilgrep, mener jeg – vi burde heller vektlegge likeverdet mellom kjønnene, ved siden av å åpne for en større anerkjennelse for de genetiske forskjellene mellom oss.

I dag er vi i en situasjon der det nærmest er flaut for en kvinne å gå ut i svangerskapspermisjon. Hvordan har vi kommet i en situasjon hvor vi kvinner diskriminerer deler av det som virkelig gjør oss annerledes? Jeg mener den aggressive, skandinaviske likestillingen vi har hatt, er kvinnefiendtlig. Den får kvinnen til å se ned på noe av de genetiske særtrekkene som kjennetegner henne.

— La oss få en høynet respekt for de forskjellighetene, da. I teoriene har vi høy valgfrihet i dette samfunnet, men i praksis opplever en høy andel av de kvinnene som velger å være hjemme at de blir møtt med forakt. Det blir fort enten eller, dette – enten er du feminist, eller så er du det motsatte. Enten vil du leve i 2009 eller så vil du leve på 50-tallet. Enten er du blond og dum, eller så har du brunt hår, sterke briller og er akademiker. Vi er så opptatt av å kategorisere hverandre, men herregud, verden er mer nyansert enn som så. Hva er det som gjør at mange deltidsarbeidende kvinner  i dag møter en så sterk stigmatiserende holdning fra sine medsøstre?

— Enkelte vil kanskje mene at det all den tid kvinnekampen enna ikke er vunnet, vil disse være for bremseklosser å regne?

—- Men hva for slags totalitære holdninger er det da, at en liten gruppe kvinner skal diktere for oss alle andre hva vi gjøre med livene våre? Norge må være det eneste landet i verden der det ses ned på at en kvinne faktisk velger å være hjemmeværende.

Jeg nekter å la meg diktere av mine feministiske medsøstre til at det nærmest skal være flaut for meg å erkjenne at jeg liker å lage mat til mannen min om kvelden. Jeg vet det gleder ham, og det synes jeg er deilig. Hvis andre kvinner mener det er undertrykkende for dem, så er de hjertelig velkommen til å mene det, men ingen skal fortelle meg hva jeg skal tenke.

— Kan vi ha en våpenhvile mellom kjønnene snart? Kan det ikke bli en større respekt  blant oss kvinner for mannens forskjellighet, bør ikke vi kvinner strekke oss lenger enn vi har gjort de senere årene?

Og at vi skal stå på krava og liksom nekte mannen sex dersom vi føler for det, hvilket samfunn får vi da, dersom vi alle hele tiden skal gjøre det vi føler for? Det er ikke sikkert jeg alltid har så¨lyst til å gå og besøke min gamle mor på gamlehjemmet heller, men dersom jeg skal vente til det passer meg, kan det hende at hun får besøk en gang i året.

— Er du religiøs selv?

— Ja. Noen av dem jeg synes det er kjedeligst å diskutere med, er nettopp kristne – da synes jeg atesister er mye mer spennende og lærerike å prate med.

Feminismekritikk: Men jeg tror likevel at vi i dag trenger religionenes moralske kraft I det liberale samfunn, som Habermas sier, som en forutsetning og en motivasjon for borgerne til å være mer solidariske og empatiske med hverandre.

Jeg mener vi altfor raskt har kastet fra oss stoltheten over den gamle europeiske kulturen som vi har hatt i mer enn tusen år. Det er riktig som Gadammer påpeker, at det er ikke alle tradisjoner som er destruktive. Der har venstresiden gjort en feil, mener jeg. Man har kastet ut barnet med barnevannet. Hvem har sagt at reform alltid leder til noe bedre?

Noen ganger kan det være bedre å holde på en tradisjon. I stedet har vi bygget oss en uhyre arrogant verdensanskuelse her i vesten, der det sekulære alltid står over det religiøse, der demokratiet alltid er står over alle andre samfunnsformer og der skriftkulturer alltid står over skriftløse samfunn.

Og nå er jeg ved essensen av det beryktede foredraget jeg holdt for Krf i Trondheim, nemlig at vi trenger mer empati og nestekjærlighet som kan demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet forvitrer i den maniske individualismen som preger vårt ensidig materielt og teknologisk fokuserte samfunn.

Les hele intervjuet i Klassekampen, 2009

 

Feminismekritikk: Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.

About the author

Hanne Nabintu Herland er religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av Herland Report nyhetssiden, TV kanalen på YouTube og Podcast på Sound Cloud, som når millioner årlig. Her kan du kan se intervjuer og lese artikler fra ledende intellektuelle, forfattere og aktivister på tvers av de politiske skillelinjene. Herland er kjent fra media som en fryktløs analytiker som bryter med den kulturradikale tenkningen. Hun mener 1960-tallets kulturradikale elite har bidratt til å svekke vår kultur. Herland er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Kjøp bestselgere som Alarm og Respekt her. Eller Det Nye Babylon. På det internasjonale markedet har Herland boken The Culture War og også New Left Tyranny, samt boken Trump. The Battle for America. Herlands siste bok på norsk er Tyranni. Hvordan venstresiden ble den nye, intolerante herskerklassen. Her hevder hun at 1960-tallets nymarxister ble selv den nye eliten som med knallhard hånd styrer befolkningen. Denne herskerklassen er bemerkelsesverdig intolerant mot andre enn dem selv, med skremmende lav respekt for religionsfrihet, ytringsfrihet og mangfold. Det store spørsmålet blir: Var nymarxistene egentlig bare ute etter å bli det nye herskerklassen som kunne tyrannisere arbeiderklassen? www.hannenabintuherland.com

Check Also

The American quest to weaken Europe: EU Getty

The American quest to weaken Europe and Russia: U.S. stated goal post-Cold War

  Herland Report: The American quest to weaken Europe: America’s neoconservative political and military mission …

Det vulgære Norge: Herland Report banner

The Billionaire Capitalism of today is a total Perversion of the Historic Capitalism that brought millions out of poverty – WND

  Herland Report: The Billionaire Capitalism of today is a total Perversion of the Historic Capitalism …

The level of censorship is all-time high, do like thousands of others and SUBSCRIBE to our Newsletter here!

EU law requires cookies. By continuing to use this site, you agree to this. more information

EU law requires cookies for the best browsing experience. If you continue to use this website or click "Accept", you are consenting.

Close