Herland Report: BT portrett: Hun er platinablond, født og oppvokst i Kongos militærdiktatur og svinger macheten mot det norske majoritetstyranniet.
Der står religionshistoriker Hanne Nabintu Herland (42) på skipsgulvet i forholdsvis høye hæler. Bedragersk blond. Rank, slank og kledd i tettsittende dongeri med sort D&G-belte.
– Jeg insisterer på min feminitet. Hvis noen synes jeg virker blond, så er det helt greit for meg. Jeg er vant til å bli stigmatisert.
Hun letter på skinnet fra første setning, men er urokkelig på en ting: Det skal handle om henne og det hun står for, og ikke et ord om de aller kjæreste.
Aller nådigst og på disse betingelser har vi fått lov å møte rebellen fra den norske integreringsdebatten i hjemmet – på en attraktiv bergensadresse hun helst vil holde hemmelig. Av sikkerhetsmessige årsaker.
For det har sin pris å ta et oppgjør med «Naiviteten i landet vårt», som hun mener er blitt så raseorientert at det likner apartheid.
Det koster å være mutters alene om å støtte ambulansesjåfør Erik Schenken offentlig i Ali Farah-saken.
Eller å kreve knallharde reaksjoner mot pøbelen som herjet på Karl Johan.
BT portrett: Eller å hevde at norsk integrasjonspolitikk reflekterer «gammeldagse imperialistiske holdninger som stakkarsliggjør innflyttere».
For ikke å snakke om å refse «frekke afrikanere som utnytter trygdeordningene våre og ikke blir kritisert jevnbyrdig med norske».
Samt «gjerrige og lite imøtekommende nordmenn som gir det dårligste de har til Frelsesarmeen».
Det krever sin kvinne å terge på seg en sverm norske feminister, «klagende og sytende som de er, de bortskjemte norske kvinnene, misfornøyde personer som stiller veldig høye krav til mannen, men svært få til sin egen atferd».
Stopp! Er det ikke nok nå? Tenker du.
Dette er bare begynnelsen.
RELATERTE ARTIKLER:
- DAGBLADET portrett: Salmer fra kjøkkenet
- Artikkelserie om Vestens kulturelle nedgang og Det Nye Babylon.
- Ny bok fra Hanne Nabintu Herland, omtalt på TV2 og i en rekke medier: “Det nye Babylon”
- “Det nye Babylon”: Herland siterer alt som norsk akademia ikke vil ta opp.
- Umulig å overdrive kristen filosofis betydning for utviklingen av Europa.
BT portrett: Blondinen fra bushen kom som et bombenedslag i den offentlige debatten. Uredd og yppig religionshistoriker i korstog, eller berserkgang vil noen hevde, mot maktmennesker og elite, mot de som tenker i takt og angriper i flokk.
– Jeg har vært en opprører mot stigmatisering av enkeltmennesker som er annerledes hele mitt voksne liv.
Hun slåss altså for større respekt for forskjellighet, som hun uttrykker det.
– Det som driver meg er at enkelte minoritetsgrupper hundses med av det smalsporete konsensustyranniet, det som ofte oppstår i Norge når noen sier noe majoriteten ikke liker. Den massive fordømmelsen som oppsto etter Ali Farah-saken, for eksempel, vitner om et Norge med for lite ryggrad og selvstendig tenkning, for lite rettferdighetssans. Du tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Det er for mye av det.
Når Hanne Nabintu Herland har fått ordet og reiser bust, klorer hun seg så godt fast at det bare er å strekke våpen og la lydopptakeren ta opp kampen.
– At du tør, sier de til meg. Jeg tør. Jeg har den fordelen at jeg har vokst opp som jeg har gjort. Jeg har sterk rygg og hard panne, sier hun. Høyt og tydelig.
På bordet i stuen ligger fagbøker om islam, seriøse internasjonale tidsskrifter, Obama-boken og Koranen. På veggen henger et svært elfenben og et leopardskinn med hull fra et spyd i, gaver til faren fra lokale stammemenn i Kongo. Samt en muskedunder og en machete.
– Hva sitter sterkest i?
– Synet av militæret, det var soldater overalt, ladde våpen.
Hun tar macheten ned fra veggen.
– Den er i de fleste afrikanske hjem og blir brukt til å kutte gress, sier hun.
Redskapet er også brukt i de verste lemlestelsene i afrikanske konflikter.
BT portrett: Foreldrene var bosatt i Oslo, før de dro.
– Far var en lovende, intelligent mann. Eventyrer som hadde passet inn i Ville Vesten, sier hun.
60-tallet var også en brutal fase av Kongos historie. Henrettelser var lørdagsunderholdning på det lokale torget. Jevnlig brøt det ut uroligheter. Da flyktet den norske familien i vill fart og lot ALT de eide stå igjen.
– Men det har aldri blitt drept så mange i dette landet som etter Vesten påtvang Kongo demokrati, som om demokratiet er en universell verdi som fungerer godt i alle land. Kongo er et land med 200 etniske grupper, mange har ulike språk og kulturer, påpeker hun.
Slikt blir det fort bråk av.
Som tenåring ble hun sendt til Kenya og multietnisk eliteskole. Årene der beskriver hun som positive med gode venner fra den kenyanske eliten.
– Afrikanere, du finner ikke mer sjenerøse mennesker. Har de tre biler, så gir de deg Mercedesen.
Vestlige mediers ensidige Afrika-bilde får henne til å se svart.
– Bare en gang på 20 år i Afrika så jeg en matkø med utsultede barn, slike vi så på tv hver gang vi var på ferie i Norge. Afrika er så utrolig mye mer pluralistisk. Nairobi er fire felts motorvei, skyskrapere, Michelin-restauranter, Hard Rock Cafe, stor middelklasse.
BT portrett: En episode sitter sterkere enn noen andre fra tiden i Kenya. Hun skulle treffe noen venners venner. Feste. Ha det gøy. De kom inn i lobbyen på luksushotellet. De pekte mot henne.
– De ville ikke ha meg med. Fordi jeg var hvit. Det kom som et sjokk. Det er en av gangene jeg har møtt rasisme i ordets rette forstand. Ikke i ordets norske forstand. Frykt for mennesker du ikke kjenner og ikke forstår, er ikke rasisme.
Hun tar den plagsomt lekne norske skogskatten i nakkeskinnet og lemper den på badet, mens hun prater. Nå er det ikke mulig å stoppe henne. Munnen vrenger seg i et fresende engasjement.
– På samme måte som vi ønsker å gjøre Afrikanere små og fattige, har de en forestilling om at Europa er paradiset. Men når de kommer hit, så får de døren i fjeset, og sluses inn I sosialsystemet. De stakkarsliggjøres. Det opprører meg at vi skaper en underklasse av de menneskene jeg elsker. De hadde respondert perfekt på tydelige krav, det er de vant til fra sine kulturer, sier hun indignert.
Det kommer ustanselige resonnementer. Hun snakker i lavt tempo, men store bokstaver. Mimikken avslører umiddelbart at hun er opprørt.
– Jeg gir ikke en krone til Røde Kors, fordrar ikke tv-programmene om sultne barn i Afrika. Norge har blitt igjen i evolusjonismen. Multikulturalismen reflekterer evolusjonistisk tankegods som kom fra imperialismen. Vi er fortsatt i 1910 i hodene våre i dette landet og plasserer den hvite mann øverst på rangstigen og synes synd på de som ikke kommer fra Norge.
Hun forteller om feltarbeid i Kenyas muslimske miljøer, der Osama bin Laden hylles åpent. Om den muslimske lederen som fortalte henne om hatet:
– Vårt hat til dere har sin rot i dette. Når dere lander på Kenyatta Airport, ber dere taxi-sjåføren kjøre rett til slummen, der dere skal spille fotball med fattige gutter, ta bilder av dere selv midt i møkka. Så reiser dere hjem til Europa og skriver om hvor fælt vi har det. Ingen av dere forteller om gjestfriheten vår, respekten vår for de eldre, hvor flott det er her.
BT portrett: Nær 20 år gammel kom hun til Norge for å studere. Det ble kulturkrasj.
– Jeg oppfattet Oslo som et provinsiell. FÅ visste noe om verden utenfor. Det var liten interesse for Afrika. Jeg var vant til å bli ønsket velkommen og inkludert. Jeg fikk en afrikansk BROR på besøk, han er professor i Paris. Jeg prøvde å få låne en bil for vise ham rundt, det var helt umulig. Jeg synes nordmenn egentlig fremstår som ganske gjerrige/smålige.
– Hva føler du deg som?
– Utlending. Ikke helt norsk.
BT portrett: Noe av det som slo henne mest da hun kom til Norge, var konformiteten.
– Det er så sterke føringer om at vi skal være enige i alt. Veldig fokus på likheten, ikke dyktighet. Det fører til middelmådighet, noe jeg synes er et kjennetegn ved det norske samfunnet.
– Du mener Norge ikke er fritt?
– Det er langt mer sensur her enn man tror. Den massive blokken av konsensus du får mot deg når du gir stemme til kontroversielle uttalelser, den skal det sterk rygg til å takle. Det er en grunn til at det er få varslere her i landet. Når du stikker deg ut som annerledes tenkende, får du en hammer i hodet.
Platinablond dame med stor rød munn. Hm, javel, ja.
– Det er sterke stigma til det å være blond. Disse har jeg levd med hele mitt liv, jeg morer meg litt over det. Minner meg om perspektivet: Mange blir ofte stigmatisert på grunn av utseendet. Førsteinntrykket kan endre seg når man blir kjent.
Hanne Stine, som venner kaller henne, har stor omgangskrets. Mye av den i Oslo. Venner og bekjente i alle miljøer. Konservative muslimer og lesber, bodybuildere og kristne, fattige og rike, høyt utdannede og enklere sjeler. Men nikkedukkene, de som bare samtykker, faller utenfor. Hun beskrives som den minst fordomsfulle i vennekretsen, den tøffeste – og mildeste. Full av paradokser – og selvmotsigelser, vil noen mene. Under studiene ved UiO var hun en dristig ledertype.
– Da alle var enige om et politisk perspektiv, frontet jeg ofte det stikk motsatte. Til tross for at jeg ikke sto for det selv. Jeg gjorde for å skape et tankerom, når ingen andre våget å støtte mindretallet.
BT portrett: Hun røsket tak i flettene på norske feminister. Avisinnlegget kom etter en voldtektsbølge i Oslo der hun stilte spørsmålet: «Er det rart afrikanere voldtar når de kommer til Norge og erfarer hvor lite verdifulle en kvinnes seksualitet er i den vestlige kulturen»?
– Mange norske kvinner ser ned på kvinner fra andre kulturer. Regner med at samtlige muslimske kvinner er omskjært. I store deler av den arabiske verden eksisterer ikke omskjæring. Blant muslimske kvinner i Kenya er skilsmisser helt vanlig. Det går ikke an å si at alle muslimske kvinner er undertrykt.
Hun vil få frem hvordan «de» ser på og snakker om «oss».
– 70 prosent av alle internettklikk går mot porno. Ser vi ikke at friheten må ha grenser i vestlig kultur? Er vi klar over i hvor stor grad den arabiske verden danner sin oppfatning av vestlig kvinnefrigjøring gjennom synet av den hvite kropp i full seksuell aktivitet på internett? Jeg har sittet med muslimske ledere som har sagt at de skal forsvare sin kultur til døden. For den type kvinnesyn vil de aldri sende sine kvinner inn i.
Hun har skrevet om kvinnefrigjøringens forvrengte mannssyn.
– Hvilke reaksjoner fikk du?
– De ble rasende. Misfornøyde er norske kvinner mye uansett. Jeg har sett så mange venninner være sinte over mannen som ikke ser støvkornet i venstre hjørne. Vi vet jo vi er genetisk forskjellige. Stakkars menn som utsettes for all denne hakkingen.
Hun mener likestillingen går for langt.
– Jeg tror på likeverd. Det er den aggressive feminismen som har satt kvinnen opp mot mannen. Hun er ikke lenger hans venn, men leter etter feil med lys og lykte. Jeg tror feminismen har fratatt den norske kvinnen hennes feminitet. Min påstand er at feminismen har gjort oss dobbeltarbeidende, Egoistiske uten tid til å snakke med barna. Spørsmålet er om dette er den optimale friheten?
Hun gikk rett ut minefeltet i offentlig debatt da hun tok opp norsk integreringspolitikk. Hvorfor ble hun en stemme i avis- og tv-debatter?
– Det skyldes blant annet erfaringene om spriket mellom myndighetenes snakk om det vellykkede flerkulturelle prosjektet og hva det norske folk egentlig tenker og føler. Utviklingen av parallelle virkeligheter er et stort problem. Etnisk norske er frustrerte fordi integrasjonsproblemene er store. Derav Frps formidable vekst.
Hun mener det skapes et rasesamfunn i Norge.
– Fordi vi ikke setter tydelige grenser for innflyttere fra knalltøffe kulturer, mennesker som er flotte, lojale, ærlige og gjestmilde. Men vi får ikke dette inntrykket på grunn av at Norge i for stor grad har ført innflyttere inn i sosialkøene heller enn å fremsette klare krav arbeids- og norskkrav. Idag stigmatiseres blant annet muslimer på grunn av det norske folks inntrykk av at mange kun er snyltere I trygdesystemet.
Hun vet det kan bli feiltolket.
– Det er ingen motsetning i å stille tøffe krav til hva som forventes av innflyttere i forhold til norske regler og verdier, og samtidig strekke ut en hånd og ønske vår muslimske bror hjertelig velkommen. Politikerne må fremsette arbeidskrav og bremse rettigheter til trygd.
Hun har foreslått noe veldig kontroversielt, at stønad ikke bør tilfalle innflyttere før de har arbeidet her I mange år.
– Noen ganger lurer jeg på om det er med vilje vi plasserer dem nederst på rangstigen? Tiltenker vi dem en underklasserolle, når vi sier «du må gå på sosialkontoret, der får du hjelp»?
BT portrett: Ifølge debattant Herland bobler det altså av mye undertrykt fortvilelse blant etniske nordmenn.
– Jeg ble overlesset med tekstmeldinger under Ali Farah-debatten. Folk som jobber med afrikanere tør ikke kritisere, for da blir de kalt rasister. Det er dårlig gjort av mange innflyttere å utnytte nordmenns frykt for å bli stemplet som rasist på denne måten.
– Det har kanskje aldri vært vanskeligere å være muslim i Norge enn nå?
– Konservative lovlydige muslimer er det stor plass for, de er flotte, mange jobber hele livet i Norge, betaler sin skatt som de skal, men opplever urettmessig stigmatisering. Den Mislykkede integreringen gjør at nordmenn føler seg utnyttet. Idag slår dette hardest ut mot muslimer. Samtidig bør ikke-vestlige ta ansvaret for den negative utviklingen innad i egne miljøer, uten å bestandig klage på nordmenn.
– Hva er misjonen din?
Her tar Herland tenkepause.
– Jeg er nok en idealist. Jeg prøver å være en stemme som bidrar til nyansering.
– Hva vil du oppnå?
– Jeg kjemper for et friere norsk samfunn, mer rettferdig. Vi har et godt samfunn, langt unna alvorlige krigssoner. Noen sier den offentlige debatten er tøff, men den er jo ingenting i forhold til de livstruende krisene mennesker i krigsområder opplever.
BT portrett: Les hele intervjuet i BT.
Hanne Nabintu Herland er religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av Herland Report nyhetssiden, TV kanalen på YouTube og Podcast på Sound Cloud, som når millioner årlig. Her kan du kan se intervjuer og lese artikler fra ledende intellektuelle, forfattere og aktivister på tvers av de politiske skillelinjene. Herland er kjent fra media som en fryktløs analytiker som bryter med den kulturradikale tenkningen. Hun mener 1960-tallets kulturradikale elite har bidratt til å svekke vår kultur. Herland er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Kjøp bestselgere som Alarm og Respekt her. Eller Det Nye Babylon. På det internasjonale markedet har Herland boken The Culture War og også New Left Tyranny, samt boken c Herlands siste bok på norsk er Tyranni. Hvordan venstresiden ble den nye, intolerante herskerklassen. Her hevder hun at 1960-tallets nymarxister ble selv den nye eliten som med knallhard hånd styrer befolkningen. Denne herskerklassen er bemerkelsesverdig intolerant mot andre enn dem selv, med skremmende lav respekt for religionsfrihet, ytringsfrihet og mangfold. Det store spørsmålet blir: Var nymarxistene egentlig bare ute etter å bli det nye herskerklassen som kunne tyrannisere arbeiderklassen? www.hannenabintuherland.com
