Herland Report: Moderne vitenskap er ikke objektiv: Hvilke verdier styrer Europa i dag? Troen på vitenskap er en av dem.
Men hva er moderne samfunnsfaglig vitenskap og i hvilken grad er den nøytral/objektiv? Den er overhode ikke objektiv, sier Thomas Kuhn. Det rådende paradigmet eller virkelighetsforståelsen påvirker hvorledes forskerne arbeider.
Humanistiske vitenskapsteorier erkjenner at «objektivitet» og «nøytralitet» er en utfordring, fordi det meste av det vi kaller objektivt, sjelden er det. Samfunnsforskningen spesielt har en tendens til å være full av antagelser som er farget av rådende paradigmer og hva enn som er «populær tenkning» for øyeblikket.
Historiebøker, for eksempel, gjenforteller ofte ikke ting slik de virkelig skjedde, men fremstiller fortiden i samsvar med dagens politisk korrekte diktat.
Er forskning noen gang objektiv?
Historiker og vitenskapsfilosof Thomas S. Kuhn skapte oppmerksomhet da han på 1960-tallet viste hvor subjektiv mye av universitetenes samfunnsfaglige forskning faktisk er.
Historien om vitenskapsteorienes utvikling illustrerer hvor sterkt rådende tenkning, bygget på politisk korrekte ideologier, påvirker oppfatningene og det som skrives både av professorer og studenter.
‘
RELATERTE ARTIKLER:
- Sharam Alghasi REN LØGN om Herland Report i Dagbladet.
- Politisk styring av offentlig debatt foregått i årtier, Hanne Herland
- Ny-marxismens 1968 ideolog, Herbert Marcuse beskriver hvordan de kulturradikale skal vinne: Undertrykk Majoriteten i befolkningen!
- Når media blir upålitelig basert på “sannheter” vi vet ikke stemmer – Hans-Erik Husby.
Den enkelte forsker er ofte langt mer påvirket av samtidens ideologier enn han selv vil være ved, og under et sterkt gruppepress for å trekke konklusjoner han vet han vil få applaus for.
Derfor ender han ofte opp med å tolke forskningsmaterialet sitt i tråd med rådende trender. Noen ganger er han selv klar over det, andre ganger skjer det ubevisst.
I Vitenskapelige revolusjoners struktur forklarer Kuhn at vitenskapens virkelighetsforståelse tar utgangspunkt i en rekke antagelser – vitenskap består som kjent av teorier som skal etterprøves.
Og at akademikerens rolle blir å produsere bevis for den rådende, akademiske konsensus, – det dominerende paradigmet.
Et paradigme, det vil si den rådende virkelighetoppfatningen, gjør det mulig for forskerne å sette funnene inn i en større sammenheng og dermed få en bedre og bredere forståelse av emnet de studerer.
Men hvis paradigmet og akademikerens virkelighetsoppfatning tar feil på viktige punkter, blir heller ikke konklusjonene korrekte.
- LES OGSÅ: Artikkelserie om Vestens kulturelle nedgang og Det Nye Babylon.
- Den sekulære ekstremismen i Europa. Herland kommenterer Usman Rana.
- Lever vi i et demokrati eller et oligarki? Høstens artikkelserie.
- Høstens artikkelserie analyserer årsakene bak EUs svekkelse, Europas kulturelle nedgang og veien ut.
Moderne vitenskap er ikke objektiv: Med andre ord kan forskningen lett bli forutinntatt og tendensiøs, preget av bestemte ideologier basert på akademikerens egen overbevisning.
Kuhn påpeker betydningen av å ha intellektuelle som tør å mene noe annet og bryte med de politisk korrekte antagelsene.
Dersom ingen våger å bryte ut av flokken og stille kritiske spørsmål for å teste om dagens hypoteser og virkelighetsoppfatninger virkelig holder vann, vil kvaliteten på den intellektuelle tenkningen stadig forringes.
Kuhn var på ingen måte den første som så problemet med å fordreie historien for å få den til å passe inn i samtidens rådende virkelighetsoppfatning.
Moderne vitenskap er ikke objektiv:
Moderne vitenskap er ikke objektiv: På 1600-tallet klaget Francis Bacon på middelalderens vitenskapsmenn i sin bok Novum Organum, og hevdet at de ikke hadde tilstrekkelig mengde erfaringer til å trekke sine konklusjoner. Bacon anklaget dem for å stille spørsmålet først og deretter lete etter svarene de ønsket seg – de svarene som stadfestet antagelsene som var utgangspunktet for spørsmålet.
Han hevdet at forskernes metoder altfor ofte endte opp med å vri på bevisene for å tilpasse dem til sin egne ideologier eller preferanser. Hver tidsepoke trenger med andre ord fritenkende intellektuelle med et kritisk blikk.
Det er for eksempel et historisk faktum at i tidlig middelalder var klostrene ledende, intellektuelle sentra; der fikk eliten sin utdanning og mange fattige og trengende den hjelpen de trengte.
Mange byer vokste opp rundt klostrene og middelalderborgene, der folk fikk en viss beskyttet fra barbariet og lovløsheten som hersket utenfor murene.
Likevel omtales denne perioden ofte som «den mørke middelalder» av mange akademikere. Dette står man og doserer for studentene, uten å forklare sammenhengen og de politiske føringene som ligger tilgrunn for en slik ordbruk.
Riktignok brukes begrepet også om perioden etter Romerrikets fall, men det forbindes likevel lett med tidlig middelalder og et negativt fokus på den tidens religiøse verdensbilde.
1600-tallet derimot omtales som «opplysningstiden», underforstått at vitenskapsmenn som begynte å stille spørsmålstegn ved Gud, var skeptiske til tradisjonell religion og lette etter andre måter å forklare naturen på, var mer «opplyste» enn generasjonene før dem.
Moderne vitenskap er ikke objektiv: Vi kjenner igjen den radikale ny-marxistiske 1968’er bevegelsens far, Herbert Marcuse’s strategi der det gjaldt å marginalisere majoritetens oppfatninger.
For å få endret den europeiske befolkningens stolthet og kulturelle forankring i egen religion og historie, ble det nødvendig å diskriminere disses oppfatninger.
Bare slik kunne Marcuse og 68’erne endre samfunnet bort fra de europeiske verdier som en gang preget det. Resultatet har vi levd med nå i årtier: En kronisk demonisering av kristne, konservative og troende. Samt implementeringen av en nærmest mannshatende feminisme.
En av kulturradikalismens ledende ideologer, Herbert Marcuse, som regnes som filosofen bak studentopprøret på 1960-tallet, beskriver i A critique of pure tolerance om hvor viktig det er å begrense ytringsfriheten for majoriteten å fremme de kulturradikales ideologiske mål.
Vi snakker her om New Left bevegelsen – ikke den opprinnelige venstresidens konstruktive vekt på empati med de svake, respekten for nasjonal suverenitet og internasjonal solidaritet.
De borgerlige majoritetsverdiene, de kristne, konservative av ulike slag, disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes.
Det var disses tanker om samfunnet som burde undertrykkes, altså en effektiv illiberal holdning som hadde til hensikt å strupe pluralitet og mangfoldighet i samfunnet. Under ytringsfrihetens faner, kjempet man i praksis for å avslutte meningsmangfoldet.
Ikke minst har Kirken blitt infiltrert av 68’er tenkningen, som arbeider for å få slutt på Kirkens autoritet i befolkningen.
Allerede på 1930-tallet uttrykte ledende Arbeiderparti politikere behovet for å få stanset Kirken som konservativ kraft i samfunnet. Det har man lyktes med noe så til de grader.
Men det var kristne tenkere i tidlig middelalder som først løftet rasjonaliteten frem, tilla evnen til å resonnere samme verdi som tro, og slo fast at begge deler er kilder til kunnskap.
Middelalderens lærde studerte naturen og kosmos nettopp for å kunne forstå Gud og Guds rasjonelle skaperverk bedre, og de la stor vekt på behovet for rasjonalitet. Det var disse som la grunnlaget for moderne naturvitenskap, men dette opplyser dagens politisk korrekte professorer ikke om.
Skal akademiske debatter forbli frie og åpne – hvilket de overhode ikke er – er det nødvendig at det tillates at intellektuelle beskriver svakheter ved dagens paradigme, slik at det blir mulig å finne bedre løsninger på uløste samfunnsproblemer.
Dette er jo poenget: å finne gode svar på utfordringer som man sliter med i et bestemt land eller region. Men frie debatter er det lite av, og det var også poenget for 1968’erne.
