Den norske rasismen: Med jevne mellomrom kommer rasisme-debatten opp her i landet. Nylig har Aftenposten viet betydelig spalteplass til temaet. Undersøkelser bekrefter også at det norske samfunnet mer enn noen gang fremstår som rasesegregert, der innflyttere er overrepresentert i det sosiale bunnsjiktet.
Årsakene til den usynlige muren mellom ”dem” og ”oss” er sammensatt, men den negative spiralen rammer alle. Mange etnisk norske føler seg diskriminert i eget land og mener at de utsettes for en omvendt rasisme: at man som lys nordmann ikke står fritt til å kritisere mennesker med mørk hud av frykt for å bli kalt rasister, skriver religionshistoriker og forfatter, Hanne Nabintu Herland.
Mange reagerer med et tiltagende raseri på det de oppfatter som innflytteres utnytting av godene. Man føler at samme hvor mange millioner som gis, sutrer etniske minoriteter stadig over et eller annet.
Som født og oppvokst i Afrika sør for Sahara, har jeg fra jeg flyttet til Norge som 19 åring ment at den verste rasismen er antagelsen at det ”automatisk” er synd på mennesker fra andre deler av verden.
Hvem har fått oss til å tro at man ikke kan forvente det samme av en med mørk hud som av en med lys? Og hvilket menneskesyn ligger bak en slik forskjellsbehandling?
Disse holdningene har preget landet helt siden sosionomer sto på flyplassene fra 1970 tallet og presenterte rettigheter til asylsøkere istedenfor å fremsette harde borgerkrav og gi dem konstruktivt arbeid.
Nordmenn har selv systematisk ført innflyttere inn i sosialkøen og i årtier tilgjengeliggjort kommunale boliger i rekordfart.
Den norske rasismen: Den nedverdigende rangeringen har marginalisert arbeidsdyktige, ofte språkmektige mennesker som i god tro har kommet til landet på leting etter arbeid og et bedre liv. Mange snakker både fire og fem språk flytende ved ankomst og utgjør en høyt utdannet elite i landene de kom fra.
Mennesker hvis arbeidskraft vi stadig er i behov av blir dermed ført inn i en umyndiggjøring som synliggjør den egentlige samfunnssvøpende rasisme: at det er synd på enhver som ikke kommer fra Norge.
På denne måten har man bidratt til fremveksten av et rasesegregert samfunn og en ny form for apartheid der innvandrere danner en stønadsavhengig underklasse.
RELATERTE ARTIKLER:
- Enveistoleranse i Norge.
- Hanne Nabintu Herlands tale ved Oslo Symposium. Hør den her.
- BT portrett: Opprøreren fra Kongo
- Artikkelserie om Vestens kulturelle nedgang og Det Nye Babylon.
Ikke lenge etter at jeg kom til Norge, overhøvlet jeg en afrikaner på en arbeidsplass fordi han stadig kom for sent på jobb, hvorpå han stanset, så meg dypt inn i øynene og sa med dyp røst: ”Du er en rasist!” Angrepet på denne måten, tier de fleste nordmenn. Det burde de ikke.
Det er på tide å kaste munnkurven og stå opp for et av opplysningstidens og kristendommens viktigste idealer: Troen på likeverd. En lat afrikaner bør få like stor reprimande som en lat nordmann. Ulik behandling for mennesker fra forskjellige kulturer sender et entydig signal: Vi er ikke jevnbyrdige.
Suksessregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, kjent for filmatiseringen av Gunnar Staalesens fortellinger om Varg Veum, karakteriserer den norske formen for rasisme temmelig treffende slik: ”Norge er så utrolig tolerant. Man er så livredd for å bli stemplet som rasister at man lar innvandrere slippe unna med en oppførsel vi aldri hadde tolerert av nordmenn.”
Ikke-vestlige innflyttere må ta sin del av ansvaret.
Enkelte har ukritisk benyttet seg av stønadssystemet uten å forstå at de dermed plasseres nederst på samfunnets rangstige.
En skarp kritikk bør rettes mot representanter for innvandrerfora som er uklokt raske til å legge skylden for den høye arbeidsledigheten på etnisk diskriminering. Man unnlater effektivt å rette pekefingeren mot egne miljøer.
Velferdsstatens rause stønader har unektelig motivert en del til heller å gå på trygd enn å få seg jobb. Mange har regelrett unnlatt å lære seg norsk. Ikke rart man sliter, når språkvanskene er så store.
USA har derimot lyktes i langt større grad enn Europa med integrasjonspolitikken.
I en artikkel i Time peker professor Bob Skerry på flere mulige årsaker: Europa har ofte større, homogene grupper muslimer. USA har færre, de bor spredt geografisk og faller naturlig inn i det amerikanske forstadslivet.
- Ny bok fra Hanne Nabintu Herland, omtalt på TV2 og i en rekke medier: “Det nye Babylon”
- “Det nye Babylon”: Herland siterer alt som norsk akademia ikke vil ta opp.
- Umulig å overdrive kristen filosofis betydning for utviklingen av Europa.
Respekten for religiøs tilhørighet er viktig i USA, i land som Norge skjer det motsatte. USA kjennetegnes av å være et kompetanseorientert samfunn, en multikulturell smeltedigel der faglig dyktighet resulterer i høye lønninger uansett hvilken rase man tilhører.
I USA er stønadene få. Likevel valfarter millioner av immigranter til supermakten årlig.
Høyt utdannede somaliere som ikke får jobb her i landet på grunn av hudfarge, får det i USA. Norge har i årtier valgt å profilere seg som et rettighetsorientert stønadssamfunn heller enn et arbeidsfokusert ansvarssamfunn. Det må imidlertid være en balanse mellom det å nyte og å yte, mellom individets plikter og fellesskapets goder i velferdsstaten. Denne balansen mangler man i dag. Dermed er den norske integreringstragedien et faktum.
Den norske rasismen: Dagen 14.6.08
Den norske rasismen: Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.
