Herland Report: Wahhabisme har nådd Norge. Moskeer er bygget eller egnete lokaler kjøpt, med midler fra Saudi-Arabia, det gjelder flere av de større moskeene.
I moskeer med tilknytning til Saudi-Arabia, distribueres wahhabi-litteratur, fritt levert fra Saudi-Arabia. Wahhabi-eksporten er den overlegent største verdensomspennende propagandakampanjen i menneskehetens historie.
Og det er lett å finne gode eksempler på hvilken villfarelse som ligger i den sekteriske wahhabistiske ideologien som Saudi Arabia fremmer, skriver den muslimske legen, Trond Ali Linstad.
Trond Ali Linstad: Fram til begynnelsen av det 20. århundret var den alminnelige oppfatningen utenfor kjerneområdet Najj at wahhabiene var en fanatisk sekt av kjettere som hadde forlatt islam. Autorative islamske lærde avviste wahhabismens jihad mot andre muslimer. Wahhabs påstand om at alle andre muslimer enn dem selv skulle ha vært frafalne og avgudsdyrkere i ni hundre år, ble ansett som absurd av et overveldende flertall i ummah, det globale muslimske samfunnet.1
Muslimske lærde og intellektuelle som klart gikk mot på denne wahhabi-sekteriske tenkningen, ble av Wahhab kalt «djevler» eller «satan-yngel». En psykologisk barriere ble derved fjernet for å kunne drepe dem.2 Wahhabiene fremmet en snever beduin-kultur fra Najds ørken og ønsket å få den allment utbredt. En fanatisk bevegelse med drap og massakre ble resultatet, angivelig som «egentlig» islam.
RELATERTE ARTIKLER:
- Jesus er et stort forbilde som vi bør følge, sier muslimsk lege Trond Ali Linstad.
- Forfalskningen av Koranen har pågått i langvarige prosesser, skriver Trond Ali Linstad.
- Saudi Arabias Wahhabisme er en betydelig ideologisk trussel.
Wahhabs voldelige og sekteriske idèer ville neppe ha vunnet fram om ikke Al Saud, en arabisk stamme, hadde forent seg med wahhabi-bevegelsen. Kombinasjonen av religiøs fanatisme og stammebasert arabisk nasjonalisme skulle bli en ekspanderende kraft. Dette er Saudi-Arabi i dag. Al Saud/wahhabi-alliansen er bærende element i staten. Sammen har de to utformet et omfattende system av intoleranse, hat og fanatisme som har ført til skremmende overgrep og grusomheter.3
Først, det viktigste elementet i islam; individets forhold til Gud. Wahhabiene – som andre «fundamentalister» – mener dette er greit nok: Mennesket ble skapt for å dyrke Gud. Formell gudsdyrking og ytre riter blir det optimale. Skjønnhet, etikk og moral blir uten verdi og lite å reflektere over – i forhold til rett bønn og ytre, påkrevde former og riter. Mens Koranen opp mot dette, sier: «Ynkelig den som ber, men glemmer sine moralske plikter!» (107,4-5) Og legger den største vekt på moral og etisk ansvar.
Wahhabisme/fundamentalisme fordømmer kristne, jøder, andre troende og muslimer som ikke er enige med dem, for å være «frafalne», «hedninger» og «vantro» – som fortjener å bli massakrert og drept. Koranen sier mot dette: «Muslimer som tror, jøder og andre som tror, kristne – ja, hver den som tror på Gud og den siste dagen og gjør godt, skal ikke frykte eller sørge.» (5,69) De kan være på rett vei.
Wahhabisme/fundamentalisme vil ha et ensartet samfunn; alle med «rett tro», etter wahhabi-vurdering. Men Koranen sier: «Om Gud ville, gjorde Gud alle til ett samfunn, men de er forskjellige, slik Gud vil det skal være.» (11,118). Gud har skapt, og vil ha mangfold.
Koranen sier: «Snakk ikke nedsettende om det de tror på i stedet for Gud.» (6,108)
For wahhabiere/fundamentalistere blir de som tror på annet, drept. Wahhabiere/fundamentalister vil tvinge folk til å tro; og uten rett «tro» kan de drepes. Koranen sier: «Det skal ikke være tvang når det gjelder tro.» (2,256) «Du kan ikke tvinge folk til å tro.» (10,99) «Ingen kan tro uten at Gud vil.» (10,100) «La de som ønsker det, tro, og de som ikke ønsker det, la være.» (18,29) Koranen er tolerant og fornuftig.
Wahhabiere/fundamentalister erklærer at «andre» muslimer ikke er troende/muslimer. 3 Men Koranen gjør dette klart: «Si ikke om andre … at de ikke er troende.» (4,94) Fundamentalistene hater «de andre», som ikke er enige med dem, men profeten Muhammed, som skal være deres ideal, «elsket sine fiender». (Koranen 3,119) Fundamentalister er intolerante. Koranen derimot, pålegger muslimer å «fremme toleranse» (7,199).
Wahhabisme/fundamentalisme er kritisk til selvstendig tenkning, intellektuelt arbeid og dypere refleksjoner; for alle ting er fra tidligere avklart, mener de. Men Koranen sier: «Den ynkeligste skapning for Gud er den som ikke bruker forstand». (8,22) Wahhabiere/fundamentalister er blottet for intellektualitet og skaperevne – og er fornøyde med det.
Wahhabiere/fundamentalister avviser kunst, estetikk og kreativitet. Koranen, derimot, sier Gud har skapt «vakre ting» som Koranen oppfordrer oss til «å glede seg over» (16,8). For Gud «– liker det skjønne!» (Profeten Muhammed, hadith).
Hele Koranens budskap går på dette: At Gud er «barmhjertig og nådig»! Dette er fremmedord for wahhabiere/fundamentalister.
Trond Ali Linstad: Wahhabismen innebærer en snever og fiendtlige teori og praksis. Wahhabiere/fundamentalister har sekterisk praksis i daglige gjøremål. De har regler for hvordan man bør spise, drikke, kle seg, sitte, gå, og stige inn og ut av toalettet. Musikk og sang er forbudt; å gi blomster, klappe hender, tegne mennesker og dyr er forbudt; å klippe skjegget er forbudt; å spise eller skrive med venstre hånd er forbudt; å feire bursdager er forbudt.2
Wahhabisme/fundamentalisme viser ingen respekt for ikke-muslimer. De skal ikke være først til å hilse, og ikke svare vennlig på en hilsen. En wahhabier/fundamentalist som møter en ikke-muslim på et fortau, viker ikke for å gå til siden, det må den andre gjøre; ansett som mindreverdig.
Wahhabiere/fundamentalister som minoritet i ikke-muslimske land, gjør nytte av goder og velferdsbidrag, men tenker sjelden på å gi tilbake. De krever at det lokale samfunnet skal tilpasse seg dem, og ikke omvendt.1
Wahhabiere/fundamentalister er ikke generelt «bokstavtro», med lydighet til religiøse tekster; de velger ut enkelte, isolerte formuleringer, trukket ut av sin sammenheng, og gjør dem til påbudte regler.
Wahhabisme/fundamentalisme sier de fører «hellig krig»; jihad, men krig er ikke «hellig» i islam. Koranen bruker ikke ordet jihad om krig, men et annet ord; qital. Jihad er streben etter det gode, og er et gode i seg selv, hva qital ikke er. Qital kan være nødvendig, i forsvar, og Koranens referanse til qital er alltid begrenset, knyttet til konkrete situasjoner, og medfølger pålegg om ikke å gå over anstendige grenser, men tilgi eller søke fred.2
Wahhabiere/fundamentalister har en undertrykkende holdning til kvinner. De priser ofte kvinnens rolle som mor, men ser kvinnen ellers som mangelfull og underdanig.
Kvinnen er som kone, under mannens formynderskap; som datter, under farens; og i samfunnet, under menns formynderskap. Kvinnen er aldri en uavhengig og selvstendig person som på likeverdig grunn tar del i moralske og samfunnsmessige oppgaver.2
Wahhabisme/fundamentalisme har blant sine fremste «lærde», Sheikh Saleh Al-Fawzan, en saudiarabisk jurist. Han har utstedt en fatwa, juridisk lovtekst, som sier «slaveri er tillatt i islam.»2 Det åpner for seksuell utnytting av kvinner, slik vi ser det av IS og andre fundamentalistiske grupper, i Irak og Syria.
