Herland Report Newsletter
Kirken er ikke en politisk klubb: kulturradikale forakt for tradisjonelle moralske verdier svekker Europa: Herland Report

Kirken er ikke en politisk klubb – Vårt Land debatt med Biskop Tor B. Jørgensen og Hanne Nabintu

 

Kirken er ikke en politisk klubb: I den pågående Vårt Land- debatten mellom biskop Tor B. Jørgensen og undertegnede, utgjør denne artikkelen mitt fjerde bidrag:

Her tar jeg opp utfordringer ved at samfunnet vårt i stor grad har blitt en anti-kristen kultur. En av årsakene til at det sekulær-materialistiske samfunn har en slik motvilje mot kristne, er at kristendommen bryter fullstendig med forestillingen om at det eneste som eksisterer, er det materielle og etterprøvbare.

Det ensidig materialistiske oppfatning av verden er grunnleggende forskjellig fra åndelig tenkning.

Igjen benytter jeg et religionsfilosofisk språk da dette er en teologi- og kirkedebatt som søker å belyse årsaker til at Den norske kirke mister sin anseelse.

Mitt poeng er at den Kirkens vilje til å la seg omdanne til en sekulær folkekult, blir dens undergang.

Den mister sin åndelig-eksistensielle rolle og reduseres til et politisk meningsfellesskap.

 

Kirken er ikke en politisk klubb: Brevvekslingen mellom biskop Tor B. Jørgensen og Herland har pågått I Vårt Land en periode, med utgangspunkt i Herlands åpningstale ved Oslo Symposium 2015. Les hele debatten her:

 

 

Kirken er ikke en politisk klubb: Ny bok fra bestselgende Hanne Nabintu Herland: Tyranni. Hvordan Venstresiden ble den nye, intolerante herskerklassen, Herland Report
Kirken er ikke en politisk klubb: NY BOK fra religionshistoriker Hanne Nabintu Herland: “TYRANNI. Hvordan Venstresiden ble den intolerante herskerklassen”, . der hun hevder at sosialistene ble den nye eliten som ikke vil ha mangfold, men totalitær ensretting av samfunnet. Kjøp den her til alle tenkende mennesker i Norge! Den er også tilgjengelig hos ARK bokhandel, ADLIBRIS, Haugen Bok og andre.

 

«Staten» som alles mor

 

Kirken er ikke en politisk klubb: Biskop Tor B. Jørgensen tar i sitt innlegg «Om generøsitet og tydelighet» opp det viktige spørsmålet om Kirkens rolle i samfunnsdebatten.

Jeg respekterer Jørgensen for hans engasjement og konstruktive betraktninger som gir lys over de historiske prosesser som har ledet oss frem til dagens tilstand.

I dag oppfattes dog dessverre Den norske kirke i økende grad som et politisk venstresideprosjekt som kun har en viss gjennomslagskraft som samlingspunkt ved nasjonale kriser og livets kristenkulturelle merkedager.

Det er i stor grad diskutabelt hvorvidt Bibelen lenger er dens rettesnor etter årtier med ny-teologiske forklaringsmodeller som skaper tvil rundt De hellige skrifters legitimitet.

Kirkens lederskap har lagt ut på leting etter en ny identitet, – en som kan passe inn i det ekstrem-sekulære samfunn og blidgjøre de politiske elitene som hersker der.

Nå for tiden får man jo i god sosialistisk ånd følelsen av at «staten er alles mor», det forventes at vi skal søke til «staten» hvis vi trenger omsorg og hjelp, vi regner med at «staten» tar vare på oss når vi blir gamle, og merker at «staten» på underfundig vis fortsatt styrer kirkerommet med jernhard hånd, – den «statlige elite» ser vi jo på TV omtrent hver dag, der de samme uttaler seg om alt fra a til å, og vi andre sitter lydige foran TV apparatene og nikker.

Hvem våger å si imot denne altoverslukende, tungrodde, overbyråkratisert upersonlige struktur?

Vi har også merket oss at denne «staten» har kraftige ideologiske oppfatninger om alt fra fødsel til død, familie, mannens rolle, kvinnens rolle, utdannelse, sex, kirke og omtrent alt annet i livet.

Her er det sannelig ikke et stort frihetsrom til å tenke selvstendig.

Noen av oss som er vokst opp utenfor Norge har jo kommentert dette presset, i min selvbiografi «Respekt» forteller jeg om hvilket sjokk det var å komme til jantelandet Norge og erfare denne merkbare frihetsinnsnevrende holdningen som gjennomsyrer så meget.

Denne «staten», – har vi jo merket, synes at religion er noe som irrasjonelle mennesker driver med, disse som henger igjen i fortiden, er gammeldagse, intolerante og er såpass tåpelige at de finner positive trekk ved tradisjonell norsk kultur.

«Disse tradisjonalister» er temmelig tydelig definert som det ekstrem-sekulære samfunnets ideologiske fiender, med den påfølgende hets som dermed forutsigbart nok raskt finner sin vei inn i mediene, – som utgjør en samkjørt og strikt, anti-kristen konsensuskultur som langt oftere fungerer som talerør for makthavere heller enn kritiske røster som søker objektiv informasjon i samtiden.

Troen har i dag liten status og liberale krefter fra omtrent alle leire ynder å hetse den tradisjonelle kristne som fastholder de kristne dogmene.

Dette fremgår også av religionsprofessor Siv Ellen Kraft og forsker Cora Alexa Døvings analyser i Religion i pressen.

Den norske kirke føler det intolerante presset og vil nok gjerne tilpasse seg maktelitenes og medias ønsker slik at «ingen føler seg støtt» over de ubehagelige og krevende aspektene ved troen, i håp om at flere dermed vil søke til gudstjenestene.

Det motsatte har skjedd, aldri før har det vært så få som tiltrekkes av den blodfattige norske kirke.

ISSP undersøkelsen viste allerede i 2008 at over 70 % av nordmenn tror på en Gud, mens kun 2 % går fast til gudstjenester.

Det kan blant annet tolkes som folkets betydelige opprør mot politiseringen av Kirken, å sitte i kirkerommet er rett og slett gørr kjedelig. Der får man oppsummert omtrent det samme som man uansett kan lese i Arbeiderpartiets statutter.

Det smerter forståelig nok Kirkens ledelse at så få kommer til Kirken, noe biskop Jørgensen også kommenterer, og man søker svar på hvorfor, – særlig ettersom den kristne troen står så befestet andre steder i verden og er sterkt voksende i moderne samfunn verden over.

Dette snakket jeg om i artikkelen «Behov for radikal reformasjon.»

 

Kristne tenkning og den metafysiske dimensjon

 

Kirken er ikke en politisk klubb: En av årsakene til at det sekulær-materialistiske samfunn har en slik motvilje mot kristne, er at kristendommen bryter fullstendig med forestillingen om at det eneste som eksisterer, er det materielle og etterprøvbare.

De metafysiske virkelighetsoppfatninger som utgjør de kristne dogmer, – innebærer en avvisning av forestillingen om at kun det vi kan se og ta på er virkelig.

 

RELATERTE ARTIKLER:

 

Kirken er ikke en politisk klubb: Det ekstrem-sekulære samfunnets oppfatning av verden er altså grunnleggende forskjellig fra religiøs, åndelig tenkning.

Lars Roar Langslet definerer Kirkens åndelige rolle i Tanker om tro: «Den er først og fremst et usynlig samfunn av levende og døde som hører Herren til i kraft av dåpen.

Den er Kristi mystiske legeme, slik Paulus utlegger i sin teologi. Den er gudsfolket på vandring gjennom historien mot sitt evige fedreland og først i tredje rekke er den også et synlig institusjonelt apparat med hierarkisk ledelsesstruktur, med det etsende korrektiv over seg at den skal være i verden, men ikke av verden. Kirken er en, hellig, universell og apostolisk.»

Når en kirke, som for eksempel den nåværende norske, har et lederskap som forsøker å tilpasse seg samfunnet heller enn å stå fast på Kirkens åndelige søyler, oppstår naturligvis en åndelig krise som på sikt kan få fatale konsekvenser.

I Norge har vi levet i denne krisen nå i flere tiår.

Fordi Kirken er utydelig på kristendommens grunnleggende sannheter og forsøker å blidgjøre en stadig sterkere sekulær stat som misliker slike som tror på det overnaturlige, mister befolkningen verdifull kulturell og åndelig kunnskap.

Dagens latterliggjøring av de troende som pågår blant annet for fullt i våre medier, illustrerer godt at det sekulære samfunn omtrent totalt mangler innsikt i den åndelige verdens påvirkning av mennesket, og de glitrende løsninger hva gjelder verdens ondskap som presenteres i den kristne tanke.

For parallelt med hetsen mot de troende, flommer samfunnet vårt over av medmenneskelige utfordringer, – alt fra de dramatiske skilsmisserater, selvmords- og abortstatistikk, rusproblematikk, barnevern og for ikke å nevne alt som ikke fungerer på NAV og i offentlige etater og all den smerte mennesker erfarer på grunn av det.

Det er et betydelig potensiale for Kirken å bidra positivt ved å hjelpe mennesker ut av fastlåste, vonde situasjoner.

For den kristne hever seg over det jordiske og det som er synlig for det blotte øye, og strekker seg begjærlig mot kosmos utenfor oss, i troen på noe så anti-materialistisk og ikke-empirisk etterprøvbart som den metafysiske dogme om Kristi blods evne til å rense menneskets indre fra synd.

Kristendommen snakker dramatisk om muligheten for et nytt liv, – for en reell overnaturlig kraft som gir en markant styrke til å overvinne livets vanskeligheter, til å utkonkurrere hat, bitterhet og andre menneskers onde og urettferdige ord med motsatsen:

– en overnaturlig kjærlighet som gis fra det utenomjordiske, den blir kanalisert ned fra Skaperen som er kommet nær ved sin sønn, Kristus, – der en sky av vitner og en hær av andre skapninger støtter mennesket i den kosmiske kampen som pågår mellom det onde og det gode i verden.

Troen er et valg, en overgivelse, en lengsel mot eksistensiell fred der man i tillit til det usynlige tar imot Guds gave. I troen ligger håpet om å overvinne det onde med det gode.

Satan og hans engler ble, i henhold til Bibelen, nettopp vist ned til området rundt jorden da de ble kastet ut av Guds himmel.

Her hersker de, i dette mørket, og her står denne «science fiction» pregede kampen, – i himmelrommet over oss og i menneskenes hjerter, mellom ondt og godt.

Det er overhode ikke rart at det er mye krig i verden, sett i lys av de massive, kosmiske krefter som her er i aktivitet. Det er nesten rart at det går såpass bra som det faktisk gjør her på jorden.

Og vi ledes sakte, men sikkert mot verdens apokalyptiske ende, et Armageddon der nasjon skal stå mot nasjon, folkeslag mot folkeslag, i kataklysmiske sammenstøt.

Her skal Kristus komme tilbake og re-entre jordens scene, opprette sitt rike ut fra Jerusalem og styre verden etter omtrent motsatte prinsipper av dagens maktkåte, grådige, internasjonale politiske og økonomiske eliter som ser ut til å være villige til å kaste oss alle ut i en ny verdenskrig, ene og alene på grunn av deres eget maktbegjær etter å kontrollere det som tilhører andre nasjoner enn deres egen.

Da vil Kristus, – til naturverneres og dyrebeskytteres store glede, gjenopprette den sunne balansen på jorden slik at vi opplever mange år med fred og kosmisk balanse.

De som fastholder at kristentroen er noe tull, og som i livet ikke har valgt å bøye seg for Gud, er selvsagt på dette tidspunktet uansett døde, og vil verken oppleve jordens gjenopprettelse og heller ikke det som deretter kommer: skapelsen av en ny himmel og en ny jord der rettferdigheten endelig skal herske.

Om disse tema snakker hele den europeiske kulturhistorien, om dette reflekterte filosofene, forfatterne, arkitektene, de geistlige opp igjennom historien.

Blaise Pascal beskriver i Tanker menneskets valg som et veddemål: – hvis Gud finnes og evigheten er en virkelighet, har man absolutt alt å vinne på å tro.

Finnes han ikke, taper man jo heller intet ved å være moralsk og preget av godhet mot andre når man lever, etter døden innhentes man uansett kun av en evig stillhet. Livet er i seg selv det som satses, valget blir menneskets eget.

Den kristne tanke bryter altså totalt med forestillingen om at det eneste som egentlig eksisterer er det materielle og betraktbare rent fysisk. Den kristne tanke forklarer de åndelige lover som skaper sammenheng mellom himmel og jord, mennesket og Gud.

 

Hanne Herland, Det Nye Babylon.
I DET NYE BABYLON. Hvordan Vesten mistet sin storhet analyserer religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av nyhetssiden Herland Report, Hanne Nabintu Herland, den ekstrem-liberale utviklingen og det kulturelle forfallet i Vesten. De verdiene som holdt samfunnsfelleskapet sammen, slik som solidaritet og empati, har i stor grad blitt byttet ut med grådighet, materialisme og ensidig vekt på selvrealisering. Det nye Babylon beskriver også hvordan en gjeninnføring av noen av våre viktigste historiske verdier, vil kunne lede vår kultur inn i en ny blomstringsfase med vekt på individets ansvar i fellesskapet.

 

Kristendommen oppholder seg rundt disse spørsmål som sammenfatter det jordiske med det vi ikke kan se, men værer hver eneste dag mens vi lever, denne kosmiske uroen som preger verden og driver oss til vanvidd, ulykke, ufred, strid og splid, hat mot vår neste, forakt for den som er annerledes, krig i hjemmet, krig på jobben og i avisene, selvmord, drap, misunnelse og ufred overalt.

I dette kaos, der det ondes problem plager oss, løftes den kristnes sinn mot håpet om evigheten og den kosmiske eksplosjon som innebærer en slags Hollywood «Interstellar» erfaring, – der fremtidig virkelighet gis i form av muligheten for å leve videre etter døden.

Det egentlige livet er livet etter disse få, stakkarslige år på en skitten jord der døden biter etter oss hver dag og dagene preges av kampen for overlevelse.

Å oppnå kontakt med det utenomjordiske, er den kristnes verden, han søker hjelp fra «den andre siden», han oppmuntres ved tanken på «de hellige» som er døde i troen og som ber for ham, hans lengsler strekker seg mot universets kraftsentrum, Skaperen, – denne ubegripelig sterke kjærlighetskraft som er en person som har kroppsform som oss, hvis hellighet er ubeskrivelig og hvis evne er enorm til å løfte mennesket opp fra støvet og blåse liv i Gudspusten i ham, gi ham tilbake verdigheten og utstyre ham med åndelige våpen som gjør ham i stand til å overvinne denne verden.

Disse dogmer er blant dem som støter dagens materialistiske tiltro til at verden styrer seg selv, – det er ingen Gud over oss. Å antyde at menneskelivet innehar en radikal kosmisk betydning, og at mennesket selv styrer sin åndelige fremtid, er en fremmed tanke for mange.

Vi har blitt fattige på åndskunnskap i takt med at samfunnet la ensidig vekt på det materielle.

 

Hva skal kirken uttale seg om?

 

Kirken er ikke en politisk klubb:  av Den norske kirke illustrerer den grove mangel på åndelig gangsyn som preger dens ledere.

Det samme gjelder, slik jeg har påpekt i denne artikkelserien, at Kirkens ledere har tillatt homofili bli det altoverskyggende temaet i godt over tyve år nå.

Man får i dag lett inntrykk av at hele kristentroen koker ned til et «for eller imot homofile», hvilket er en total absurditet. Konsekvensen av all denne forvirringen er at folk trekker seg, de sover heller en søndag morgen og slår over på NRK eller TV VISJON for å finne en søndagspreken, og ser på Youtube for å finne åndelig kirkemusikk, – som før nevnt. Mange går over til katolisismen og andre kirkesamfunn.

Kirkens hovedoppgave er å levende formidle den metafysiske virkelighet og de åndelige lover som utgjør de kristne dogmer, og slik lede mennesker inn i et fritt, indre rom der de kan motta Guds kjærlighet og Kristi nåde.

Selv om Kristus selv ikke hadde en politisk posisjon i sin samtid, ble omtrent alt han sa og gjorde politisert.

Handlinger i offentligheten har en tendens til å bli nettopp det. Å forkynne et budskap med åndelig vekt, blir dermed i seg selv en politisk handling, – særlig i ekstrem-sekulære samfunn som vårt der troen forsøkes presset ut av offentligheten.

Dermed blir det en kamp, og den åndelige kampen må vi ta. Dette er jeg sikker på at biskop Jørgensen og jeg er helt enige om.

Hvor går så grensen for hva Den norske kirke skal uttale seg om? Statsminister Kåre Willoch holdt en tale i Kirkeakademiet i Bergen i 1987 som var så glitrende at den definitivt tåler å bli sitert.

På spørsmålet om hvorvidt Kirken skal tale eller tie, sier Willoch at Kirken ikke må tie om politiske spørsmål, når den kan uttale seg med grunnlag i Den hellige skrift.

Det kan ikke være slik at hvis et spørsmål blir gjenstand for politisk behandling, skal Kirken av den grunn tie om det.

Det avgjørende for om Kirken bør tale eller tie i en sak, må være om Kirkens lære gir veiledning til en mening om saken, ikke om saken samtidig er politisk.

Den anerkjente teologiprofessoren Carl Fr. Wisløff påpekte i den forbindelse i Aftenposten 14.11.86 at kirkelige instanser ikke har myndighet til å si annet enn det som Guds ord sier. Det gjelder biskoper og det gjelder et kirkemøte.

Uttaler noen seg på Den norske kirkes vegne, så må han også kunne bevise at han uttrykker det som Guds ord faktisk sier. Kan ikke uttalelser belegges ut fra Den hellige skrift, så er det bare menneskelige meninger som målbæres.

Wisløff mente at det er ille om slike meninger påberoper seg Kirkens myndighet.

Leder for Civita, Kristin Clemet tenderer noe av det samme når hun i Vårt Land 15.2. i år kommenterer politiseringen av Den norske kirke og spør:

«Hvorfor er det ingen biskoper som skriver kronikker og går i tog for en strengere seksualmoral, en mer forsiktig bruk av gen- og bioteknologi, eller mot fri abort?»

Hva er Kirkens verdi dersom dens biskoper kun er ideologiske sekulære emissærer, som ikke gir hjelp til å reflektere over tidens store etiske og åndelige spørsmål?

Kåre Willoch sa den gangen at trenden blant enkelte til å bruke Kirken som plattform for å vinne politisk innflytelse utover det område der Kirkens lære ikke gir direkte veiledning, kan få alvorlige skadevirkninger for Kirken selv.

Slik opptreden av enkelte kirkeledere kan skape samvittighetskonflikt hos dem som føler at de politiske standpunkter som deres åndelige ledere har er uriktige, uten å være klar over at ledere som uttrykker sine egne personlige meninger og dermed ikke opptrer med kirkelig autoritet i det tilfellet det gjelder. Slik opptreden vil i lengden svekke Kirkens autoritet i de saker hvor Skriften gir klar veiledning.

Denne debatten pågikk i 1987. I dag er det åpenbart hvor klarsynt Willoch var. Ettertiden har gitt ham rett.

Så lenge Den norske kirke beholder sin nåværende strategi og sitt nåværende lederskap, vil man være på trygg kurs mot neste stup.

 

Kirken er ikke en politisk klubb: Følg debattene om samme tema i VG, samt Dagbladet og Aftenposten og Bergens Tidende eller Dagens Næringsliv for mer informasjon.

About the author

Hanne Nabintu Herland er religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av Herland Report nyhetssiden, TV kanalen på YouTube og Podcast på Sound Cloud, som når millioner årlig. Her kan du kan se intervjuer og lese artikler fra ledende intellektuelle, forfattere og aktivister på tvers av de politiske skillelinjene. Herland er kjent fra media som en fryktløs analytiker som bryter med den kulturradikale tenkningen. Hun mener 1960-tallets kulturradikale elite har bidratt til å svekke vår kultur. Herland er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Kjøp bestselgere som Alarm og Respekt her. Eller Det Nye Babylon. På det internasjonale markedet har Herland boken The Culture War og også New Left Tyranny, samt boken c Herlands siste bok på norsk er Tyranni. Hvordan venstresiden ble den nye, intolerante herskerklassen. Her hevder hun at 1960-tallets nymarxister ble selv den nye eliten som med knallhard hånd styrer befolkningen. Denne herskerklassen er bemerkelsesverdig intolerant mot andre enn dem selv, med skremmende lav respekt for religionsfrihet, ytringsfrihet og mangfold. Det store spørsmålet blir: Var nymarxistene egentlig bare ute etter å bli det nye herskerklassen som kunne tyrannisere arbeiderklassen? www.hannenabintuherland.com

Check Also

The Bible is the most read book: Herland Report PX

The Bible is by far the most read book in the world, and for good reasons

  Herland Report: The Bible is the most read book in the world. It is …

The Metaphysical World: The Bible ill

The Metaphysical World and its Relevance to our Existence

  Herland Report: The Metaphysical World: The belief that human life is subordinate to God, that …